Utgått på dato?

-Har du noen gang vurdert å fylle bloggen din med noe annet enn fakta om Finland, mimring fra Brennelv og nedlatende ord om meg?  Gemalen så utfordrende på meg over middagsbordet. Tygde fornøyd på en potetbit. Jeg skjønte ikke helt hva han mente. Hva kan da være galt med å gjenta seg selv i tide og utide? En god ting kan da aldri sies for ofte?

Det kan jo være at den beskjedne leserskaren din forventer på en viss fornyelse. At de synes du skal vise litt samfunnsengasjement. De fleste har jo fått med seg at du er fra Brennelv og at du elsker å dra på bilferie til den innerste avkrok av de finske skoger. Det trenger du vel ikke si flere ganger?

Gemalen virket seriøs. Han mente virkelig at jeg burde komme opp med nye temaer. Alvorlige temaer. Jeg kjente meg en anelse snurt, men jeg tok ballen. Problemet er at jeg ikke er interessert i så mye annet enn Brennelv og Finland. Og Russland, da. Og dessuten var det noe annet som skurret her. Det var ikke bare forslaget om at jeg burde komme opp med nytt tema. Neida. Jeg hang meg fast i noe helt annet. Den beskjedne leserskaren?? Hva var det slags spydighet? Kom ikke her!

Jeg pustet med magen og roste gemalen for hans omtanke for leserne mine. Uten dem er det jo ingen vits å skrive.  Men beskjeden leserskare? Jeg har da masse lesere, og det fortalte jeg han der han satt og strøk seg fornøyd over magen etter at den siste koteletten hadde sklidd ned gjennom spiserøret hans.

Ja vel. Hvor mange lesere hadde du i går da?  Gemalen så selvtilfreds ut. En anelse arrogant. Ventet vel på at jeg skulle komme opp med et såkalt beskjedent antall.

To

Du hadde to lesere i går? 

Mm.  

Da kan jeg jo med rette si at du har en beskjeden leserskare. 

Nei. Det kan du ikke. To er dobbelt så mange som dagen før. 100 % økning. Det er mye, om jeg skal si det selv. Men jeg lover å pønske ut nye temaer. 

Bra. Hvis du begynner å skrive om noe seriøst kan det jo være at leserskaren øker med ytterligere hundre prosent. Kan jo bli trangt om plassen der inne på bloggen din. Men det er viktig at du fornyer deg litt så folk ikke tror du er utgått på dato. 

Jeg må innrømme at jeg i grunnen aldri hadde tenkt over at ikke alle synes det er like gøy å høre om Finland og Brennelv. Det er jo liksom der det skjer. Hele tida. Før og nå. Preteritum og presens. Hva i alle dager skulle jeg da skrive om? Men  utgått på dato? Riktig nok fyller jeg femti om noen minutter, men utgått? Hm. Femti, feit og ferdig?

Både når det gjelder alder og mat har vi gullforgylte nordmenn hang-ups på dato. Overskredet dato. Mennesker som har passert femti er mindre attraktive i arbeidslivet, og maten som har gått ut på dato er lite attraktiv for oss forbrukere.

Hva angår maten, så kaster vi faktisk 25 % av all maten som produseres. En fjerdedel. Rett i søpla. Fullt brukbar mat. Så når vi kjøper en tolvpakning med egg kan vi egentlig bare ta tre av dem ut av pakken og legge dem rett i søpla på butikken før vi går hjem. Men det vil vi jo ikke. Nei, vi venter til datoen kommer, så kaster vi dem. Vi kaster faktisk 300 000 tonn mat i året, bare i Norge (sjekk her). Tre hundre tusen tonn! Vi sløser noe helt infernalsk. 300 000 tonn er nesten umulig å forestille seg. Hvor mange brød må vi legge på vekta for å komme til ett enkelt tonn? Om ett brød veier et halvt kilo, så må vi finne frem to tusen brød. Vi snakker syke mengder med mat. I følge seniorforsker Ole Jørgen Hanssen ved Østfoldforskning (her) kunne den maten vi kaster i Norge gitt næring til ca fem millioner mennesker hvert år. Det er absurd!

Vi er sterke i trua når det kommer til datostemplingen; vi håndterer den som fasit. Selveste svaret. I stedet for å sjekke ut om maten fortsatt er god ved å lukte, se eller smake, forholder vi oss til datostemplingen helt uten å reflektere en millimeter over om maten fortsatt er spiselig og god. Som om ikke sansene våre, utviklet som de er gjennom langsommelig tid, er til å stole på! Fortsetter vi sånn kommer evolusjonen til å fjerne hele sanseapparatet vårt. Hva skal vi med noe vi ikke bruker?

Uansett. Ta eggene. Vi kaster 12,9 millioner egg hvert år. Minst. Og det bare i Norge. De kan spises lenge etter at datostemplingen er passert, faktisk mange måneder etter. De er til og med gode fortsatt, forutsatt at du har dem i kjøleskap eller annet sted med temperatur under 12 grader. Så hvorfor har eggene så kort best-før frist? Jo, fordi EU har bestemt det. Der sliter de nemlig med salmonella i eggene, men her? Vi har ikke salmonella. Og vi er ikke med i EU. Likevel opererer vi med ultrakort holdbarhetsdato. Forstå det den som kan.

Jeg vet ikke om vår løssluppenhet hva angår kasting av mat skyldes at vi har for mye penger eller for lite vett. Om nøden var større hadde vi ikke kastet så mye, det sier seg vel selv. En ting er pengene. Noe annet er at det faktisk er hungersnød her på kloden. En ganske så voldsom en akkurat nå. I Jemen, Sør-Sudan og Somalia er det helt katastrofe. Så ille er det at FN mener det er den største sultkatastrofen på 70 år. Vi hører knapt om det. Et og annet beskjedent oppslag. Og det gjør åpenbart ikke nevneverdig inntrykk. En bekjent av meg, heldigvis av typen fjern bekjent, uttalte: bare la dem dø, det er best sånn. Da slipper de å lide. Slipper å lide? Vel. Så vidt jeg kan forstå slipper de ikke det. Det tar tross alt litt tid å sulte i hjel. Så kanskje vi heller kan gjøre noe så de slipper ventetida?

Og ja, jeg forstår at du ikke kan kjøre til Jemen med de tre eggene du ikke fikk spist før datoen var der. Klart det. Og nei, jeg er ikke noe bedre selv. Jeg kaster alt for mye mat. Fordi jeg planlegger for dårlig og kjøper for mye. Så kanskje vi kan kjøpe litt mindre mat? Bruke litt mindre penger på mathandling gjennom litt mer effektiv planlegging? Da kan vi jo bruke den pengesummen vi sparer på å hjelpe de som sulter. I Norge har flere hjelpeorganisasjoner gått sammen om en felles innsamlingsaksjon. En liten sum fra hver og en av oss, og noen mennesker får det bedre. Noen barn. Noen kvinner. Noen menn.

Her  finner du en liten filmsnutt og litt informasjon om hvordan du kan vippse eller sende penger på annet vis.