Utgått på dato?

-Har du noen gang vurdert å fylle bloggen din med noe annet enn fakta om Finland, mimring fra Brennelv og nedlatende ord om meg?  Gemalen så utfordrende på meg over middagsbordet. Tygde fornøyd på en potetbit. Jeg skjønte ikke helt hva han mente. Hva kan da være galt med å gjenta seg selv i tide og utide? En god ting kan da aldri sies for ofte?

Det kan jo være at den beskjedne leserskaren din forventer på en viss fornyelse. At de synes du skal vise litt samfunnsengasjement. De fleste har jo fått med seg at du er fra Brennelv og at du elsker å dra på bilferie til den innerste avkrok av de finske skoger. Det trenger du vel ikke si flere ganger?

Gemalen virket seriøs. Han mente virkelig at jeg burde komme opp med nye temaer. Alvorlige temaer. Jeg kjente meg en anelse snurt, men jeg tok ballen. Problemet er at jeg ikke er interessert i så mye annet enn Brennelv og Finland. Og Russland, da. Og dessuten var det noe annet som skurret her. Det var ikke bare forslaget om at jeg burde komme opp med nytt tema. Neida. Jeg hang meg fast i noe helt annet. Den beskjedne leserskaren?? Hva var det slags spydighet? Kom ikke her!

Jeg pustet med magen og roste gemalen for hans omtanke for leserne mine. Uten dem er det jo ingen vits å skrive.  Men beskjeden leserskare? Jeg har da masse lesere, og det fortalte jeg han der han satt og strøk seg fornøyd over magen etter at den siste koteletten hadde sklidd ned gjennom spiserøret hans.

Ja vel. Hvor mange lesere hadde du i går da?  Gemalen så selvtilfreds ut. En anelse arrogant. Ventet vel på at jeg skulle komme opp med et såkalt beskjedent antall.

To

Du hadde to lesere i går? 

Mm.  

Da kan jeg jo med rette si at du har en beskjeden leserskare. 

Nei. Det kan du ikke. To er dobbelt så mange som dagen før. 100 % økning. Det er mye, om jeg skal si det selv. Men jeg lover å pønske ut nye temaer. 

Bra. Hvis du begynner å skrive om noe seriøst kan det jo være at leserskaren øker med ytterligere hundre prosent. Kan jo bli trangt om plassen der inne på bloggen din. Men det er viktig at du fornyer deg litt så folk ikke tror du er utgått på dato. 

Jeg må innrømme at jeg i grunnen aldri hadde tenkt over at ikke alle synes det er like gøy å høre om Finland og Brennelv. Det er jo liksom der det skjer. Hele tida. Før og nå. Preteritum og presens. Hva i alle dager skulle jeg da skrive om? Men  utgått på dato? Riktig nok fyller jeg femti om noen minutter, men utgått? Hm. Femti, feit og ferdig?

Både når det gjelder alder og mat har vi gullforgylte nordmenn hang-ups på dato. Overskredet dato. Mennesker som har passert femti er mindre attraktive i arbeidslivet, og maten som har gått ut på dato er lite attraktiv for oss forbrukere.

Hva angår maten, så kaster vi faktisk 25 % av all maten som produseres. En fjerdedel. Rett i søpla. Fullt brukbar mat. Så når vi kjøper en tolvpakning med egg kan vi egentlig bare ta tre av dem ut av pakken og legge dem rett i søpla på butikken før vi går hjem. Men det vil vi jo ikke. Nei, vi venter til datoen kommer, så kaster vi dem. Vi kaster faktisk 300 000 tonn mat i året, bare i Norge (sjekk her). Tre hundre tusen tonn! Vi sløser noe helt infernalsk. 300 000 tonn er nesten umulig å forestille seg. Hvor mange brød må vi legge på vekta for å komme til ett enkelt tonn? Om ett brød veier et halvt kilo, så må vi finne frem to tusen brød. Vi snakker syke mengder med mat. I følge seniorforsker Ole Jørgen Hanssen ved Østfoldforskning (her) kunne den maten vi kaster i Norge gitt næring til ca fem millioner mennesker hvert år. Det er absurd!

Vi er sterke i trua når det kommer til datostemplingen; vi håndterer den som fasit. Selveste svaret. I stedet for å sjekke ut om maten fortsatt er god ved å lukte, se eller smake, forholder vi oss til datostemplingen helt uten å reflektere en millimeter over om maten fortsatt er spiselig og god. Som om ikke sansene våre, utviklet som de er gjennom langsommelig tid, er til å stole på! Fortsetter vi sånn kommer evolusjonen til å fjerne hele sanseapparatet vårt. Hva skal vi med noe vi ikke bruker?

Uansett. Ta eggene. Vi kaster 12,9 millioner egg hvert år. Minst. Og det bare i Norge. De kan spises lenge etter at datostemplingen er passert, faktisk mange måneder etter. De er til og med gode fortsatt, forutsatt at du har dem i kjøleskap eller annet sted med temperatur under 12 grader. Så hvorfor har eggene så kort best-før frist? Jo, fordi EU har bestemt det. Der sliter de nemlig med salmonella i eggene, men her? Vi har ikke salmonella. Og vi er ikke med i EU. Likevel opererer vi med ultrakort holdbarhetsdato. Forstå det den som kan.

Jeg vet ikke om vår løssluppenhet hva angår kasting av mat skyldes at vi har for mye penger eller for lite vett. Om nøden var større hadde vi ikke kastet så mye, det sier seg vel selv. En ting er pengene. Noe annet er at det faktisk er hungersnød her på kloden. En ganske så voldsom en akkurat nå. I Jemen, Sør-Sudan og Somalia er det helt katastrofe. Så ille er det at FN mener det er den største sultkatastrofen på 70 år. Vi hører knapt om det. Et og annet beskjedent oppslag. Og det gjør åpenbart ikke nevneverdig inntrykk. En bekjent av meg, heldigvis av typen fjern bekjent, uttalte: bare la dem dø, det er best sånn. Da slipper de å lide. Slipper å lide? Vel. Så vidt jeg kan forstå slipper de ikke det. Det tar tross alt litt tid å sulte i hjel. Så kanskje vi heller kan gjøre noe så de slipper ventetida?

Og ja, jeg forstår at du ikke kan kjøre til Jemen med de tre eggene du ikke fikk spist før datoen var der. Klart det. Og nei, jeg er ikke noe bedre selv. Jeg kaster alt for mye mat. Fordi jeg planlegger for dårlig og kjøper for mye. Så kanskje vi kan kjøpe litt mindre mat? Bruke litt mindre penger på mathandling gjennom litt mer effektiv planlegging? Da kan vi jo bruke den pengesummen vi sparer på å hjelpe de som sulter. I Norge har flere hjelpeorganisasjoner gått sammen om en felles innsamlingsaksjon. En liten sum fra hver og en av oss, og noen mennesker får det bedre. Noen barn. Noen kvinner. Noen menn.

Her  finner du en liten filmsnutt og litt informasjon om hvordan du kan vippse eller sende penger på annet vis.

 

 

Den sorte enke

Du? Lett snorking fra babord. Kapteinen lot som han sov.

Du, Lars? Jeg krøp inntil. Det pleier å hjelpe. Det hender han våkner av det.

Mmm?

Hva om jeg skriver om edderkopper på bloggen? 

Tja, jeg vet ikke.

Du virker litt uengasjert?

Neida. Nei. Bevares. Jeg er bare litt trøtt; hadde egentlig tenkt å sove. Er du interessert i edderkopper da? Du er jo redd dem? Gemalen snudde seg. Så litt undrende ut. 

Jeg synes de er interessante. Og fine å fotografere. Tenk at hunnen spiser mannen sin etter at de har hatt seg. Er ikke det fantastisk! Tenk om vi mennesker var sånn. 

Nå, jeg vet ikke helt; det er jo ikke akkurat en naturblogg du opererer med. Og egentlig synes jeg det er litt ekkelt å tenke på. Kanskje du skal spare leserne dine for dette?

Men tenk hvor mange problemer det ville løst! Ingen flere barnefordelingssaker, ikke flere skilsmissesaker, mindre vold på byen. Til og med #metoo-kampanjen ville forsvinne. Det er ikke grenser for positive effekter. 

Dropp det, Sissel! Det er bare dystert. Gemalen knurret lett fra plassen sin. Virket ikke som han lot seg sjarmere – verken av meg eller temaet. Umulig å få han i nettet.

Du har vel rett. Men det er litt fascinerende, er det ikke? Spise opp mannen sin, liksom. Og så bare finne en ny. Så spiser man opp han og. Effektivt. Genialt. I vår enkle menneskeverden er det mye mer styr om man skal kvitte seg med mannen sin. Livet er jammen ikke rettferdig.

? …

Musikk og rock og ingenting for sjelefred og glede

Ikke alle dager som er like gode. Ordene kom fra mannen i kassa. Vi var begge pratsomme i dag. Snakket om livet. Varierende dagsform. Mye og lite energi. Kald vår. Gråe dager. Lyse dager. Saktegående dager. Hurtige dager. Vi var skjønt enige om at det er sånn livet er: variabelt. At man bare får ta det. Gleden. Sorgen. Været. Rocken. Men at man må huske å feire. Selv de minste små begivenheter. Seg selv. Alt. På sin måte.

Det er ikke alltid vi snakker så mye når vi møtes. For å være ærlig er det i grunnen direkte sjeldent. Og det til tross for at vi treffes flere minutter i uka. Det har vi gjort i mange år. Han er en hyggelig mann. Jeg aner ikke hva han heter. Men han finnes i min verden. Mannen i kassa. Og han gjør en forskjell.

Han hadde helt rett. Det er faktisk ikke alle dager som er like gode. De kan godt være gode nok, bevares, men de er ikke like gode som de virkelig gode dagene. Og noen dager er til og med litt tunge. Når det kjennes som et kraftig lavtrykk har parkert rett over hodet, og kroppen kjennes ut som en potetsekk. Man kjenner det med en gang man våkner: man burde bli liggende. Grave seg ned. Spare seg bryet. Spare andre bryet. Men jobb er jobb, liv er liv. Opp og hopp. Ta en tekopp. Kom i gang. Livet er tross alt ikke bare gull og grønne skoger. Det er også en dans på roser. Dans, Sissel, dans!

Når jeg har sånne dager prioriterer jeg en eneste ting utover å gjennomføre jobben min og minne meg på at alt går over: Jeg gjør ingenting. På slike grå dager kan jeg bli så ekstremt opptatt med å gjøre ingenting at det nesten er så tida ikke strekker til. Å gjøre ingenting er en betegnelse på ikke å ha planer, bare gjøre det jeg gjør – helt etter innfallsmetoden. Og vanligvis når jeg gjør ingenting får jeg gjort så uendelig mye mer enn når jeg på død og liv skal få gjort noe.

Jeg trodde i flere år at jeg hadde monopol på uttrykket å gjøre ingenting, inntil jeg nylig leste en nydelig bok av Elin Åsbakk Lind: Punktum midt i en vakker setning. Hun beskriver fenomenet hos hovedpersonen. I likhet med meg kan hovedpersonen i boka bli helt utslitt av å gjøre ingenting. Dessverre hadde han ikke vokabular til å forklare forskjellen på å gjøre ingenting og det å være travelt opptatt med å gjøre ingenting. Det er nemlig en vesentlig forskjell. Alle som innimellom er hektisk opptatt med å gjøre ingenting, kjenner forskjellen. De som ikke er det, vil heller ikke skjønne at det er noen forskjell.

Den aktuelle grå lørdagen da jeg snakket med kassamannen, bestemte jeg meg for at ingenting var det beste jeg kunne gjøre i jakten på økt energinivå og glede. Utstyrt med P2 og en hel kanne te gikk jeg i gang. Satte på en maskin klær. Fort gjort. Bestilte BankID på mobil. Kjedelig. Ryddet i papirer. Litt kjedelig. Ryddet i kjolebeholdninga. Hyggelig. Brettet klær. Veldig kjedelig. Ryddet kjøkkenbordet. Ikke så verst. Sjekket facebook. Hyggelig. Bladde meg gjennom en hel stabel med fotoblader. Interessant. Hengte opp klær. Ganske kjedelig. Sjekket mail. Greit. Gjorde klart til å sende to reiseregninger til pasientreiser. Kjedelig. Startet skjemautfylling. Krise. Aldeles krise. For første gang møtte selveste skjemadronninga kvist. I alle dager! Nye skjemaer. Nye spørsmål. Hm. Jeg har lagt ut for flybillettene selv. Sukk. En grå dag ble enda gråere. Jeg permitterte meg selv, med begrunnelse i følgende motto: det er aldri for tidlig å gi opp. Dermed byttet jeg ut aktiviteten ingenting med et glass vin og musikk. Kombinasjonen musikk og vin gjør som kjent underverker for sangstemmen, så nå var jeg brått klar for å være utøvende sanger en stund. Hvor galt kan det bli, liksom?

Før jeg fikk sukk for meg strømmet energien fritt, humøret lysnet og lydbølger av tvilsom kvalitet ljomet gjennom stua. Jeg, Annifrid og Agneta sang og koset oss, selv om vi ikke var helt enige om hvilken tone vi skulle legge oss på. Men vi fikk det til; i all beskjedenhet må jeg si at det ikke lød så aller verst. Gemalen virket ikke å være helt begeistret for det  trestemte. Etter få sekunder hadde han hodetelefoner godt plassert over ørene og nøt sin egen, i følge han selv, kvalitetsmusikk, direktesendt inn til hjernen. Underlig prioritering, spør du meg. Det er ikke alle som vet å sette pris på god sang.

Men hvor lenge var ABBA i paradis? Ikke lenge. Jeg innrømmer det. I utgangspunktet har jeg ekstremt god konsentrasjons- og oppmerksomhetsevne, men det forutsetter at jeg kan bytte aktivitet hvert kvarter. Fire arbeidsoppgaver parallelt, med bytte hvert femtende minutt, bidrar til langt høyere effektivitet enn om jeg må sitte pal med en enkelt aktivitet over tid. Sånn er jeg på jobb. Sånn er jeg hjemme. Så også når jeg hører på musikk. Så ABBA ble byttet ut etter et lite kvarter, det kvarteret jeg også hadde brukt til å komme frem til en noe trist erkjennelse: ABBA er nok ikke den beste musikken som er lagd gjennom historien. Kanskje ikke helt nede på nivået til Freddy Kalas, men absolutt i kategorien musikk for enkle sjeler. Så jeg vandret videre i grannefolkets musikkjungel, riktignok via Gildeskål og Elias Blix og Barndomsminner fra Nordland, og over til Imperiet. Med Imperiet tilbrakte jeg mitt neste kvarter. Sang duett med Joakim Thåstrøm. Fantastisk samarbeid.

Jeg så Imperiet på Brennelvneset i 1987 og ble nesegrus forelska. Herlighet, altså. Joakim Thåstrøm. Sveriges svar på Prepple. Vi var 7000 mennesker på Brennelvneset det året. Kim Larsen var der. Mari Boine. Det var et bra rockeår, tross nordavind og samme antall varmegrader som vi hadde som middeltemperatur i mai. Men hva gjør vel det når man surrer rundt hodestups forelska i en svenske? Apropos Brennelvneset, så ligger årets Midnattsrock nå like bak oss. Det er imponerende hvordan man kan få til å lage en så utrolig bra festival på et lite gudsforlatt sted. I år var jeg og gemalen utstyrt med festivalpass. For min del var Klish hovedtrekkplasteret på musikkfronten. Og Lita Ford. Og Intrigue. Ellers var målet bare å vandre rundt og snakke med de andre glade menneskene som rocket og sang under strålene fra midnattssola. Alle var så glade. Gud vet hvor kverulantene var. På kverulantcampen kanskje? Den ligger godt bortafor stille-campen. I nærheta av Ildskog, sies det.

Vel. Tilbake til tema, den grå lørdagen. Etter et drøyt kvarter med Thåstrøm vandret jeg videre til Bjørn Afzelius og Mikael Wiehe og videre ut av Sverige og over til Junaiten. Der traff jeg på mine ungdomshelter – The Runaways. Jeg kan huske da jeg første gang la plata Queens of noise ned på min røde platespiller. Platespiller med lokk, må vite. Det var stort. Kanskje var jeg tolv. Platespilleren var utstyrt med innebygd høyttaler. Skikkelig bra lyd, i alle fall for en tolvåring som snart skulle få sitt første naglebelte og skinnjakke. Du og du som det funket.

At The Runaways slapp gjennom musikksensuren her i stua den aktuelle lørdagskvelden i det herrens år 2017 skyldtes nok bare at hukommelsen min er elendig. For min desidert verste erkjennelse den kvelden er at jeg har hatt, og kanskje fortsatt har, ekstremt dårlig musikksmak. ABBA er nå en ting. Men The Runaways? Førti år etter at jeg kjøpte første plate med dem oppdager jeg at jeg ikke liker dem. Og det til tross for at noe av motivasjonen for festivalpasset jeg kjøpte til rocken var begrunnet i Lita Ford – nettopp fra The Runaways. Hvor treg er det mulig å bli?

Men det er rart hva musikk gjør med humøret. Den litt grå lørdagen endret seg fra å være energifattig til å bli fargerik og strålende. Eller kanskje var det skrålende. Jeg kan leve med at musikksmaken min absolutt ikke ville kommet gjennom hos musikkpolitiet, men der har du meg: ingen klar stil. Liker litt av alt. Og sånn sett er Midnattsrocken perfekt for sånne som meg. I likhet med musikk og vin hjemme i stua, bidrar også Midnattsrocken til økt energi og godt humør. Jeg kan få oppleve variert musikk jeg liker eller ikke liker, alt fra min barndomshelt Lita Ford til helt andre band jeg enten er for gammel eller for ung til å ha noe forhold til. Å vandre rundt nede på Rockeneset, et steinkast fra stedet jeg vokste opp, sammen med andre gledestrålende og enkle sjeler, gjør underverker for lykkefølelsen. Gamle kjente, nye bekjente, alle var vi der. Også desertørene dukker opp. År etter år. De utflytta Brennelvværingene. Flybårne fra spennende steder i inn- og utland; fulle av nostalgi når de ser Brennelva flyte forbi. Det er så deilig å treffe dem. Ingenting gleder en Brennelvværing mer enn utflytta sambygdinger som griner i fylla og forteller hvor mye de savner bygda si. Hvor fint det er i Brennelv. Som mimrer over barndommen langs elva, butikken til Arthur og tidlig røykedebut. Ingen som kan gråte så voldsomt i fylla som dem, og ingen kan proklamere sin hjemlengsel med dypere innlevelse enn disse hjemvendte sjeler som en gang i ungdommelig overmot dro herfra. Og vi andre vi trøster dem, og sier at det aldri er for sent å snu. Kom bare hjem, kjære du.  Så blir alle dager gode dager!