Hukommelse som en elefant. Elegant elefant.

Det er fort gjort å glemme. Torsdag kveld da jeg la meg, for eksempel, glemte jeg helt at jeg skulle kjøre dattera mi på flyplassen tidlig på fredag, og stilte klokka på 7.05. Flyet går 6.35. En forglemmelse som kunne fått irriterende følger om det ikke var for at dattera mi er voksen og kom seg opp uten min hjelp og attpåtil fikk mora si ut av senga litt over seks. Bankinga på soveromsdøra sendte sjokkbølger inn i kommandosentralen i pannelappen og hjerneaktivitet og energinivå steg til høyder jeg ikke ante fantes. Hun rakk flyet.

Jeg har tidligere skrevet om hukommelse (her). Jeg liker temaet. Det blir gode historier og potensielt mye latter når folk snubler i konsekvensene av sin egen glemsel og roter til livet sitt. Innen rimelighetens grenser, selvfølgelig. Når sykdom i hjernen rammer hukommelsen i en slik grad at man ikke lenger fungerer, så er det ikke særlig morsomt. Da er det bare trist. Akkurat det lar vi ligge nå.

Hukommelse er en forutsetning for læring, og uten hukommelse ville vi slitt med å gjøre selv de enkleste ting. Det sies at herrens veier er uransakelige. Kanskje er det heller hjernens veier som er uransakelige. Hjernen er skrudd sammen sånn at den både jobber spesialisert, samtidig som alle deler jobber sammen i et forrykende tempo, så komplekst at vi nesten ikke kan fatte det. Mange områder av hjernen er involvert når vi skal huske noe. Hippocampus er helt avgjørende for langtidshukommelsen. Der lagres alt vi vet og alle minnene vi har fra tidligere hendelser. I lillehjernen og basal gangliene lagres kunnskapen om hvordan vi gjør ting, f.eks. hvordan vi sykler, spiller klarinett eller svømmer. Også hjernebarken er i sving når hukommelsen er i sving. I hjernebarken finner vi kommandosentralen som overvåker all sanseinformasjon som treffer oss. Det er også i hjernebarken at all informasjon vi bombarderes med blir sortert i nyttig vs. unyttig.

Personlig er jeg i den heldige situasjon at hukommelsen min fungerer innenfor normalområdet, altså +/- 2 standardavvik, for å bruke spesialpedagogenes og psykologenes talemåte når de gjør rede for utredninger de har gjennomført. Eller kanskje er det bedre å bruke medisinernes hellige uttrykk og si at hukommelsen min fungerer adekvat. Det betyr det samme som greit nok. Middels. Gjennomsnittlig. Personlig synes jeg hukommelsen min fungerer bortimot perfekt. I alle fall sammenlignet med gemalen sin. Jeg glemmer riktignok å ta med meg bilen hjem fra jobb i ny og ne, men utover det fungerer hukommelsen min særdeles godt. Jeg kan faktisk huske uheldige bemerkninger servert fra ektefellen fra tidenes morgen som om de var i går. Så kom ikke her.

Etter snart seks års bekjentskap lar jeg meg fortsatt imponere og fascinere av gemalen, til tross for at han har en lei tendens til å glemme. Han er en bra fyr; ekstremt tålmodig. En som stadig serverer meg nye utgaver av bladet Lunsj, og så mye øl, nøtter og sjokolade jeg måtte ha skamvett til å ta i mot, er en drøm. Ikke alle koner har det sånn; det har jeg skjønt gjennom årene på livets harde skole. Hadde det ikke vært for de hukommelsesproblemene hans, hadde han fremstått som hundre prosent perfekt.

Her om dagen, for eksempel, var vi på kombinert bål- og fisketur. Jeg hadde som vanlig totalansvar for å pakke sekken. Det ansvaret har jeg fått etter at gemalen kastet inn håndkleet etter utallige, i følge han selv uberettigede, beskyldninger om at han alltid glemmer et eller annet. Men han gjør faktisk det. Alltid. Om så bare en liten filleting. Teposer. Gnagsårplaster. Kart. Sluker. Sitteunderlag. Poser til å bære hjem fisken. Kniv. Kaffe. Alltid en liten detalj som blir igjen hjemme. Ikke nødvendigvis noen stor sak, men det er jo kjekt med sluker når man er på fisketur. Så jeg har blitt pakke-i-sekken-sjef. For så vidt greit, jeg har tross alt pakket sekken selv i hele mitt voksne liv frem til han stormet inn, så hvorfor slutte? Fordelen er at vi slipper utidig konemas, noe som i grunnen aldri har brakt særlig mye konstruktivt med seg. Uansett: Alt bortsett fra oteren er mitt ansvar. Den tar han, siden det bare er han som bruker den. Og den har han til dags dato aldri glemt. Forstå det den som kan.

Da vi hadde fisket noen timer under midnattssola og kroppene var blitt både sultne og kalde, var det på tide å lage bål. Fyrstikker og ved var selvfølgelig med, så bålet lot seg konstruere på et øyeblikk. Termos med kaffe og te hadde vi og. Skulle da bare mangle. Kombinasjon av varm drikke og varmen fra bålet tilførte kroppene sårt tiltrengt varme. Nå var det bare å finne frem pølsene så vi kunne få våre tilmålte kalorier. Men hvor var de? Ikke i sekken min, der jeg bestemt mente å ha lagt dem. Og i alle fall ikke i gemalen sin sekk, der fant vi bare en oter. I fiskeveska var de ikke. Der var det bare fiskeutstyr og et hemmelig lager av peanøtter og pepsi max. Ikke i bilen heller. Ingen steder. Vi hadde faktisk ikke pølser med. Bare sennep og ketchup. Viktige detaljer, bevares, men ganske ubrukelig uten tilbehør. Gemalen hadde glemt pølsene jeg hadde ansvaret for å ta med. Hvor høy grad av glemsel er det lov å ha før den kalde krigen er et faktum? Ganske glemsk, tror jeg. I alle fall var jeg både raus og overbærende der vi satt og så vekselvis inn i flammene og hverandres øyne. Jeg er ikke av det urimelige slaget, så jeg lot han forstå at glemsel kan skje den beste, og at jeg ikke bærer nag til han selv om han ikke husket pølsene jeg glemte. Takket være min overbærenhet og nøttene i fiskeveska berget vi både humør og blodsukkernivå, og fikk noen hyggelige timer ved bålet.

Noen ganger er det sånn at man ikke bare glemmer, men til og med husker direkte feil. Det klarte jeg å gjøre en tirsdag i oktober. Vi har borettslagsleilighet i Bodø. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne bli en borettslagsbeboer. Det ligner litt i overkant mye på å bo på studenthjem. Sjarmerende på sitt vis, men ikke en boform man velger gjennom hele voksenlivet. Men det er rart hva som skjer bare vielsesattesten kommer på bordet; da kan man åpenbart venne seg til nesten hva det skulle være – også livet i et borettslag. Leiligheta er så lita at vi må rygge, en om gangen, når vi skal inn eller ut, og det er på ingen måte mulig å få en vaskemaskin inn der. Når vi skal vaske klær må vi bruke en felles vaskemaskin i kjelleren. Det fungerer nesten som når man bor på studenthjem, bare litt mer luksuriøst. Her har vi nemlig en hel dag til rådighet for oss selv. På studenthjemmet var det lister vi skrev oss på, og da måtte vasken gjøres unna på et par timer to ganger i uka. Heftig for de av oss som hadde små barn og absolutt trengte litt mer vasketid. Og av og til hadde noen andre okkupert maskinen i vår vasketid, og jeg måtte gjøre etiske vurderinger knyttet til om jeg skulle lempe de andres klær ut av maskinen og ta tida mi tilbake. Sånt slipper vi i borettslaget. Der er det tirsdag som gjelder. Hele tirsdag har vi vaskemaskinen og tørketrommelen til fri disposisjon.

Det har i grunnen gått over all forventning. Jeg klarer å overholde reglementet, og gjør ingen katastrofale feil som kan bringe meg på kant med borettslagets egen Narvestad. Alle borettslag har nemlig en Narvestad. Passer på at ingen har klær på snora utover sin vaskedag. At vi fjerner støv fra tørketrommelen. Passer på at ingen slamrer med dører. Påser at vi kommer på dugnad. Driver lobbyvirksomhet sånn at vi stemmer riktig på generalforsamlinga. Skriver lapper ala IKKE skriv på postkassen eller IKKE heng lapper her. Egentlig en slags politimester Bastian som passer på at vi gjør det som er moralsk rett.

Helt frem til en tirsdag i oktober klarte jeg å følge opp vaskinga uten komplikasjoner. Da jeg skulle henge opp første vask oppdaget jeg at det hang masse sengetøy på snora allerede. Vårt sengetøy. Det okkuperte flere snorer og må ha hengt der siden tirsdagen før. Sikkert til stor irritasjon for Narvestad og de øvrige naboene. Forståelig nok. Det er tross alt ikke så mange snorer der. Rart at ingen hadde klagd. Mottoet ikke si noe til den det gjelder, gjelder åpenbart også her, men det var snodig at det ikke var kommet en lapp på oppslagstavla. Jeg gjorde gode miner til slett spill og brettet sengetøyet pent sammen, gikk opp trappa og inn i leiligheta våres. Da jeg la sengetøyet inn i skapet kjente jeg at det var noe som skurret, hippocampus jobbet på høygir, men jeg klarte ikke helt å ta det. Det var noe jeg ikke kom på, men hva?

Da tre maskiner var vasket, dagen var på hell, og jeg lå glitrende med nypussa tenner ved siden av gemalen, nevnte jeg at han hadde glemt sengetøyet vårt på snora forrige tirsdag. At det hadde hengt der en hel uke. Gemalen syntes det hørtes rart ut. Han er ikke enig med meg i at han har så dårlig hukommelse, så han var skeptisk. Sikker på at det er vårt sengetøy? Sært spørsmål, selvfølgelig var jeg sikker på det. Eller? Plutselig gnistret en tanke helt klart inni hodet mitt: det er vel i Lakselv vi har sånt sengetøy? Huff. Vi har jo ikke sånt sengetøy i Bodø i det hele tatt. Rødm. Her ble det fart. Jeg hadde rett og slett husket feil og stjålet naboen sitt sengetøy. Naboen, som sikkert hadde vaskedag på mandag. Og siden jeg ikke lenger kunne beskylde gemalen for å ha glemt noe som helst, var det bare å rushe ut av senga, få på meg den godt brukte morgenkåpa, rive sengetøyet ut av skapet, styrte ned trappa med en galopperende hjertebank, så stille som mulig, og liste seg inn på tørkerommet. Jeg var i den heldige situasjon at det var blitt midnatt, og det virket å være stille i blokka. Litt skummelt med den kalde, mørke kjelleren, men heldigvis ingen vitner. Og der – på tørkerommet – kunne jeg lagt fra meg sengetøyet, ferdig brettet og klar for naboen, før jeg listet meg opp. Men gjorde jeg det? Neida. Ikke i det hele tatt. Jeg hang opp det tørre sengetøyet. Hang det opp! Før jeg stille snek meg på ullsokk-kledde sokker opp trappa, som om ingen ting var skjedd.

Gemalen har siden oktober stadig minnet meg på denne historien. Spesielt når jeg kritiserer han for å ha dårlig hukommelse, så kommer det. Påminnelsen. Utrolig mann, han har jammen hukommelse som en elefant. Elegant elefant.

Brennelv, ball og bullshit

Ved frokosten i dag fortalte gemalen meg om sin håndballkarriere. Det var nytt for meg at han hadde vært håndballspiller. Jeg trodde det var fotballspiller han hadde vært. Han fortalte meg nemlig tidlig at han hadde vært fotballproff på Glimt. Eller proff er kanskje å ta litt i. Han sa vel strengt tatt ikke det i det hele tatt. Det han sa var vel at han hadde spilt på juniorlaget til Glimt. Lilleputtlaget, faktisk. Ja, sånn var det. Han var proff på lilleputtlaget til Glimt. Kretsmester. Da han var elleve. Jeg synes han er flink. Og Glimt er Glimt. Men i dag fortalte han meg altså at han også har spilt håndball. Det var da han gikk på lærerskolen en gang i fjern fortid. Jeg må innrømme at jeg lot meg imponere da han fortalte at han hadde fungert som keeper en hel omgang. De tapte riktignok kampen, men likevel. Jeg hadde ikke turt det. Å stå i mål, altså. Det kan jeg si med sikkerhet; jeg har nemlig også en hemmelig håndballkarriere bak meg. Kort, men dog.

Kanskje var jeg ti år da jeg for første og siste gang dukket opp på håndballtrening i aulaen i Lakselv. Eller elleve. I alle fall var det i god tid før jeg begynte å gå med skinnjakke og tidenes naglebelte. Et naglebelte til forveksling likt Joan Jett sitt. Hun i The Runaways. At jeg i det hele tatt prøvde meg på en håndballkarriere er absurd. En Brennelvværing med en ballfobi så hardnakket at ikke engang Ingvard Wilhelmsen hadde klart å kurere det. En sånn skulle altså spille håndball. Jeg var riktig nok med på å spille kanonball i gymmen. Der kom jeg meg ikke unna. Alltid like vettskremt. Forsto ikke reglene. Og forsto absolutt ikke poenget med at vi skulle kaste ball på hverandre. Like sært som å skyte på hverandre med våpen. Nesten litt sykt.

Men nå var jeg plutselig på håndballtrening i aulaen. Kunne ikke en eneste regel, men jeg løp. I samme retning som alle de andre. Jeg løp og jeg løp, og håpet av hele mitt hjerte at ingen ville komme til å kaste ballen til meg. For hva i alle dager skulle jeg gjøre da? Beholde den og løpe til mål? Jeg visste jo at jeg aldri i verden ville treffe målet. Å sende en ball til meg ville være ensbetydende med å sende den rett til det andre laget. Nei, jeg måtte for all del ikke få ballen. Så jeg fortsatte å løpe med strømmen mens jeg energisk forsøkte å unngå all blikkontakt med de øvrige spillerne. Jeg klarte det – jeg kom meg gjennom kampen uten nærkontakt med ballen. Det eneste jeg hadde oppnådd var lett økning av kondisen etter usannsynlig mye løping. Etterpå ruslet jeg hjem til Brennelv. Og vel hjemme tok jeg den overveide beslutningen om at det nok var best å legge opp. Håndball var ikke noe for meg. Det var best å holde seg til kornetten; det var mer min gate.

Og sånn ble det. Jeg fortsatte i korpset og spilte på det som kanskje ikke er verdens mest grasiøse instrument – kornetten. Egentlig ville jeg heller spille klarinett; jeg aner ikke hvorfor jeg ikke gjorde det. Den drømmen har jeg forresten fortsatt. Men uansett: min enkle kornettkompetanse førte meg ut i syttende mai-toget. Med uniform – to etterfølgende år. Det var den gang toget startet tidlig og ingen i hele Norge hadde kommet på den absurde ideen at man burde drikke champagne til frokost. Mye var annerledes da: vi hadde vann i bassengene, alle kunne svømme og verken lærere eller elever stilte spørsmål ved oppmøteplikten på 17. mai. Vi bare kom – og gikk. Pen i tøyet, flagg i handa og høye forventninger til dagen.

Livets aller beste syttende mai inntraff imidlertid en gang jeg ikke spilte kornett; det var langt tidligere. Kanskje var jeg bare åtte. Jeg hadde fått verdens tøffeste bukse. De som kjenner meg vet at jeg aldri var av de fremste på klesfronten, verken da eller senere. Det var ikke meg som var trendsetteren, for å si det forsiktig, verken på klesfronten eller på andre områder. Jeg fikk for eksempel permanent i luggen lenge etter de tøffeste jentene i klassen. Og da jeg til slutt fikk det hadde de andre hatt permanent i hele håret i månedsvis. Men tilbake til buksa: den hadde jeg arvet. Den var kjempestilig. Rutete. Rustfarget. Torbjørg hadde sydd den til en av sine jenter, og jeg arvet den da den ble for liten til den opprinnelige eieren.

Det var en slengbukse av det hypermoderne slaget. Slengen var så voldsom at den dekket hele skoen. Fullstendig. Jeg var like tøff som storesøster Gunn og hennes venninner, ungdommene som nesten var voksne. De som hørte på Nazareth og Slade. Som hadde langt hår og midtskill og briller store som tallerkener. Fantastisk. Jeg kan huske den gode følelsen da jeg gikk mot toget for å stille opp. Det eneste jeg så var slengen i buksa. Ingenting annet. Aldri har jeg hatt et så fint plagg noen gang siden. Aldri har jeg vært så fin.

Det nærmeste jeg kommer et så lekkert plagg må være den rosa og hvit stripede dunjakka (altså «dun») jeg hadde i syvende. Man kunne ta av ermene, sånn at jakka fungerte som vest. Var egentlig flott den og, men ikke helt på høyde med buksa. Gav i alle fall ikke helt samme lykkefølelse. Men den var fin. Jeg tror ikke det gikk flere sånne jakker rundt om i Lakselv. I alle fall så jeg ingen slike på røykehjørnet. Og der var vi ganske mange som vanket mer eller mindre fast. Alltid en som holdt vakt, sjekket om det kom noen lærere for å ferske oss med røyken i handa. Lærerne var forresten ikke så ivrige i tjenesten når det gjaldt å ta oss for røyking. De tok en sveip innom nå og da, men hva skulle de liksom gjøre med oss? Melde fra til hjemmet, kanskje, som om vi kom til å slutte å røyke av den grunn? I etterpåklokskapens lys forstår jeg at røykinga bidro til å gjøre meg enda mer ukul enn jeg allerede var. Trøsta får være at jeg i alle fall sluttet etter hvert.

Om vi Brennelvværinger kanskje ikke var verdens fremste trendsettere, så har vi likevel ganske mye å slå i bordet med. Joggebølgen, for eksempel. Det sies at den startet etter OL i München i 1972, men det var faktisk i Brennelv den startet. Det var slettes ikke uvanlig å jogge et par tre mil til jobben. Eller: det var vel det. Uvanlig. Men vi hadde en. Alfred. Hele bygdas joggealibi. Og han løp. Helt til Porsangmoen sies det. Hver eneste arbeidsdag. Så helt i bakleksa var vi ikke, vi Brennelvværinger.

Egentlig skjønner jeg godt at Alfred løp.  Min erfaring er at fysisk aktivitet holder frustrasjonsnivået nede og lykkefølelsen oppe, i tillegg til at man holder seg frisk og sterk. Jeg tror den egentlige grunnen til at Alfred jogget var at han hadde meg som nabo. Det er i grunnen rart at ikke flere av naboene løp. Som barn hadde jeg nemlig for vane å synge. Og er det noe jeg definitivt ikke er spesielt god til så er det å synge.

Jeg og venninna mi elsket å synge ABBA. En periode i barndommen fikk vi det for oss at det mest naturlige stedet å opptre var på bakketoppen ovenfor huset vårt, altså rett utenfor hos Alfred. Med badmintonracketer som gitarer, lekkert antrekk og en sangstemme som i egne ører var helt ren og silkemyk, stilte vi oss opp. Sånn holdt vi på, høyt og skingrende, bare avbrutt av en og annen oboypause mellom slagene. Lydbølgene ljomet gjennom bygda og oppover Brennelvdalen. Ingen hensyn ble tatt til omgivelsene. Jeg måtte forresten være Annifrid. Enda jeg så gjerne ville være Agneta. Sånn er det å være yngst, man blir dyttet ned på rangstigen og må ta til takke med rollen man får. Bittert barndomsminne, men jeg har skjønt at man kan ha større traumer enn som så. Jeg har nemlig hørt om ei som måtte være Benny. I et sånt perspektiv kan jeg leve godt med å ha spilt rollen som Annifrid, selv om jeg syntes Agneta var best til å synge siden hun var penest. Jeg slapp å være Benny. Absolutt til å leve med.

God helg, vakre mennesker!