Så var nok en bursdagsfeiring over. Mamma Trude er feiret, og jeg har hatt gleden av å bli servert gamle historier med tvilsom sannhetsgehalt av generasjonen over meg. Jeg har tidligere nevnt at de eldste i familien har eksepsjonelt god hukommelse for gamle historier (sjekk her) og heller ikke denne gang la de lokk på langtidsminnet. Overfloden av eventyrlige epistler trigget latteren min i en sånn grad at jeg en liten stund lå an til å pådra meg fremfallen blindtarm.
Før vi startet utover til mamma minnet jeg gemalen om at vi måtte huske å fylle tanken. Som sagt, så gjort. Tre-fire minutter etter avgang hjemmefra blinket gemalen bilen inn mot Statoil og gjorde seg klar til å svinge. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Statoil!? Mannen er jo helt forrykt. I siste sekund fikk jeg avverget katastrofen og gjort han oppmerksom på at det er på Esso vi fyller, ikke på Statoil. Gemalen er en klok mann og vet bedre enn å begynne å diskutere detaljer, så han bare slo av blinklyset, og utsatte avkjøringen inntil vi nærmet oss Esso. Det er bare sånn det er. Esso. Ingen over, ingen ved siden. Tanken full og kurs mot Olderfjord. Begge var vi blide og fornøyde og nysgjerrige på livet.
Et godt stykke ut på vestsiden av Porsangerfjorden spurte gemalen hva det egentlig er med meg og Esso; han lurte på om jeg bedrev aktiv boikott av Cirkle K. Jeg så spørrende på han. Skjønte ingenting. Cirkle K? Ja, svarte han, det som før het Statoil. Gemalen så like spørrende tilbake, før jeg vennligst ba han om å rette blikket fremover. Han var tross alt sjåfør. Jeg måtte bare svare som sant var at jeg ikke har noe som helst i mot Statoil. Absolutt ingenting. Definitivt ingen boikott på gang. Jeg kjøpte faktisk en is der på 17. mai i fjor, eller muligens var det året før. Men det er Esso som er vår stasjon. Det er der vi fyller. Vår familie. Det er nemlig min tante og onkel som driver stasjonen. Eller drev. Inntil nylig. Inntil for femten år siden. Man støtter familien, må vite. To the bitter end.
Men Cirkle K? Hva er det med disse navneendringene? Statoil er altså blitt Cirkle K. Jeg må jammen vurdere om ikke en boikott faktisk er på sin plass likevel. Hvilken noldus er det som har funnet på det absurde navnet Cirkle K? Og hvorfor? Betyr nytt navn høyere omsetning? Eller har de kanskje bare en uvirksom medarbeider nær direktørens kontor som i mangel av fornuftige arbeidsoppgaver har funnet på at nytt navn er veien til paradis? Nei, takk, sier bare jeg her i min absolutte konservatisisme. Både til nytt navn og overflødige medarbeidere. Full sysselsetting og tilrettelagt arbeidsliv er jeg absolutt for, men det får være måte på arbeid for trygd. Og omstilling er jeg heller ikke prinsipielt i mot, men meningsløse navneendringer som bare medfører økte kostnader når man må bytte ut alle ferdigtrykte konvolutter og brevark og nettsider og skilt. Småpenger, kanskje, men alle monner drar. For min del er internalisering av slike navneendringer en nedprioritert oppgave i hverdagen. Jeg har andre ting jeg synes er viktigere å huske på i den daglige tralten. Derfor er jeg blitt en av disse bakstreverske som fortsatt snakker om Byggekompaniet og Møbler & Utstyr, til tross for at bedriftene nå heter XL Bygg og Møbelringen, og sikkert har gjort det i mange år. Jeg tar meg rett og slett ikke bryet med å få navnet inn i ryggmargen før det blir nødvendig. Men også jeg har en grense. Den går ved Bilsakkyndige. Det er faktisk noen som sier det, selv om bilsakkyndige forsvant som offisielt begrep i 1977. Akkurat når det gjelder den etaten opererer jeg med det langt nyere navnet Biltilsynet, som for øvrig ble erstattet av Trafikkstasjoner i 1995. Så kom ikke her og si at jeg ikke er omstillingsdyktig.
Esso var for øvrig et sted jeg frekventerte flittig i barndommen. Jeg og kusine Anne, dattera til min onkel og tante, hang mye sammen da vi var små. Den gang gikk vi unger i fri dressur rundt omkring i Lakselv; det var før kriminaliteten så dagens lys. Vi kunne vandre ned til Banak* på egen hånd når vi måtte ha lyst til det, bare vi kom hjem før det var mørkt. Og vi gikk selvfølgelig inn og ut av Esso som vi ville. Takket være den familiære tilknytningen til Esso fikk vi god kjennskap til hvordan en verkstedhall ser ut og hvordan det lukter der. Ikke det at jeg noen sinne har hatt særlig bruk for denne kunnskapen, eller kompetansen om du vil, verken i arbeidslivet eller livet generelt, men det er kjekt å vite.
Det var forresten på Esso jeg startet min mer eller mindre kriminiminelle løpebane. Her gjorde vi noe riktig så tyvaktig, min kusine og jeg. Jeg tar sjansen på å nevne det siden saken høyst sannsynlig er foreldet, og til tross for at regnskapsføreren fra den tiden med stor sannsynlighet kommer til å lese dette. Men uansett: vi stjal. En hel rull med kronestykker ble sneket ned i lomma. En hel rull! Femti kroner. Det ble ganske mye bruspulver, det! Jeg kan huske at vi til og med kastet fra oss noen mynter i sanda. Vi hadde plutselig alt for mye. Skikkelige kakser i små åtte-niårs kropper. Vi ble aldri konfrontert med tyveriet, ei heller har det vært avisoppslag om underslaget, så det er jo en viss sannsynlighet for at det ikke en gang ble oppdaget.
Egentlig har jeg vært altfor lite kriminell gjennom livet. Irriterende lite kriminell. Men sist vinter tok jeg opp igjen forsøket på å skape meg en kriminelle løpebane. Jeg tenkte at det får være måte på skikkelighet, så jeg lot meg lede av en dame sist i 60-årene, og ble med henne på juletretyveri. Hun er minst like lovlydig som meg, så vi holdt oss langt unna nasjonalparken; vi er tross alt ikke så hardbarka. Vi valgte oss rett og slett et sted hvor vi synes det var behov for å tynne skogen litt. Dermed fikk vi forsvart tyveriet og forkledd det som en god gjerning. Utstyrt med hodelykter, isbrodder og sag vasset vi i snø frem mot målet. Mulig jeg får meg en saftig bot nå, siden denne saken neppe er foreldet, men til mitt forsvar må sies at de furutrærne vi tok, neppe ville komme til å bli særlig store siden de sto så tett. Sånn bare for å forsvare kriminaliteten en gang til. Men uansett: jeg tar boten om den kommer. Beviset er riktignok borte, eller muligens står det fortsatt innerst i carporten, men siden tilståelsen herved er levert, så får jeg bare ta en eventuell sanksjon med fatning.
Apropos kriminalitet, så er det vel ikke helt innafor å tafse på vaskende kvinner. Ikke det at jeg pleier å gjøre det. Men det er nok av andre som benytter anledningen når de kan. Min mor var utsatt for en sånn klåfingra fyr en gang tidlig på 60-tallet. Hun og min far leide leilighet i et hus hvor trappevask inngikk som en selvfølgelig arbeidsoppgave. Mens mamma lå på knær og vasket trappa opp til andre etasje kom nabomannen forbi, på tur opp mot sin leilighet i 2. etasje. I det han passerte min mor klapset han henne på baken. Min mor, som så vidt jeg vet verken er særlig kriminell eller voldelig, ei heller kjent for å ta loven i egne hender, drefset den våte kluten rundt ørene på fyren. Mannen reagerte med åpenbar fornærmelse, hva galt hadde han gjort liksom? Han trampet videre opp trappa, gikk inn til sin kone, og startet å kjefte på henne. Hva galt nå hun måtte ha gjort. Mamma, på sin side, gikk inn i leiligheta nede og fortalte historien til pappa. Jeg kan forestille meg at hun var en smule oppbrakt. Pappa tok ansvar for familiens ære; han tok frem fiolinen og spilte Stelle pent med kjerringa som en sofistikert og irriterende hevn. Jeg håper virkelig han spilte både falskt og lenge.
Etter å ha hørt på selskapslivets historier, både i familien og blant venner og bekjente, får jeg en følelse av at livet var morsommere før. At man fant på mer uskyldig faenskap. Eksempelvis som han gjorde, en fylkesutdanningssjef her i vårt lange land, jeg nevner ikke navn, ei heller fylkestilhørighet. Det var før han begynte å gå med dress, lenge før, kanskje sist på seksttallet, da sauene enda gikk fritt rundt i Nord-Troms og inspeksjon i friminuttene ikke var oppfunnet.
Gutten, som skulle konfirmeres den våren, var både impulsiv og energisk. Og ikke minst handlekraftig. I et langfriminutt skulle han komme til å gjøre noe som ville irritere både rektor og prest på det lille stedet han bodde. Han fikk det nemlig for seg at han skulle samle sammen sauene som gikk og beitet nær skolen. Og ikke bare samle dem, men samle dem inni klasserommet. Som tenkt, så gjort: han fylte klasserommet med sauer. Og naturlig nok også med tilhørende sauebæsj. Men utakk er verdens lønn, det vet vi jo alle, så ros det fikk han ikke, til tross for at han jo kunne ha vært en fantastisk medarbeider for bygdas bønder gjennom sauesankinga. Neida, her var det presten som hadde siste ord, ikke sauebøndene: presten bestemte at gutten ikke fikk bli konfirmert. Hva han selv mente om straffa vet jeg ikke, jeg ville tippet at han syntes det var helt greit å slippe, men det kan bare han selv svare for. Historien fikk (dessverre) en lykkelig slutt: det sies at han fikk tilgivelse og ble konfirmert det året likevel.
*Banak: lokal benevnelse på Lakselv sentrum. Også brukt om flyplassen våres, men her er det altså sentrum vi snakker om.
Brennelvværingen 