Stelle pent med kjerringa

Så var nok en bursdagsfeiring over. Mamma Trude er feiret, og jeg har hatt gleden av å bli servert gamle historier med tvilsom sannhetsgehalt av generasjonen over meg. Jeg har tidligere nevnt at de eldste i familien har eksepsjonelt god hukommelse for gamle historier (sjekk her) og heller ikke denne gang la de lokk på langtidsminnet. Overfloden av eventyrlige epistler trigget latteren min i en sånn grad at jeg en liten stund lå an til å pådra meg fremfallen blindtarm.

Før vi startet utover til mamma minnet jeg gemalen om at vi måtte huske å fylle tanken. Som sagt, så gjort. Tre-fire minutter etter avgang hjemmefra blinket gemalen bilen inn mot Statoil og gjorde seg klar til å svinge. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Statoil!? Mannen er jo helt forrykt. I siste sekund fikk jeg avverget katastrofen og gjort han oppmerksom på at det er på Esso vi fyller, ikke på Statoil. Gemalen er en klok mann og vet bedre enn å begynne å diskutere detaljer, så han bare slo av blinklyset, og utsatte avkjøringen inntil vi nærmet oss Esso. Det er bare sånn det er. Esso. Ingen over, ingen ved siden. Tanken full og kurs mot Olderfjord. Begge var vi blide og fornøyde og nysgjerrige på livet.

Et godt stykke ut på vestsiden av Porsangerfjorden spurte gemalen hva det egentlig er med meg og Esso; han lurte på om jeg bedrev aktiv boikott av Cirkle K. Jeg så spørrende på han. Skjønte ingenting. Cirkle K? Ja, svarte han, det som før het Statoil. Gemalen så like spørrende tilbake, før jeg vennligst ba han om å rette blikket fremover. Han var tross alt sjåfør. Jeg måtte bare svare som sant var at jeg ikke har noe som helst i mot Statoil. Absolutt ingenting. Definitivt ingen boikott på gang. Jeg kjøpte faktisk en is der på 17. mai i fjor, eller muligens var det året før. Men det er Esso som er vår stasjon. Det er der vi fyller. Vår familie. Det er nemlig min tante og onkel som driver stasjonen. Eller drev. Inntil nylig. Inntil for femten år siden. Man støtter familien, må vite. To the bitter end.

Men Cirkle K? Hva er det med disse navneendringene? Statoil er altså blitt Cirkle K. Jeg må jammen vurdere om ikke en boikott faktisk er på sin plass likevel. Hvilken noldus er det som har funnet på det absurde navnet Cirkle K? Og hvorfor? Betyr nytt navn høyere omsetning? Eller har de kanskje bare en uvirksom medarbeider nær direktørens kontor som i mangel av fornuftige arbeidsoppgaver har funnet på at nytt navn er veien til paradis? Nei, takk, sier bare jeg her i min absolutte konservatisisme. Både til nytt navn og overflødige medarbeidere. Full sysselsetting og tilrettelagt arbeidsliv er jeg absolutt for, men det får være måte på arbeid for trygd. Og omstilling er jeg heller ikke prinsipielt i mot, men meningsløse navneendringer som bare medfører økte kostnader når man må bytte ut alle ferdigtrykte konvolutter og brevark og nettsider og skilt. Småpenger, kanskje, men alle monner drar. For min del er internalisering av slike navneendringer en nedprioritert oppgave i hverdagen. Jeg har andre ting jeg synes er viktigere å huske på i den daglige tralten. Derfor er jeg blitt en av disse bakstreverske som fortsatt snakker om Byggekompaniet og Møbler & Utstyr, til tross for at bedriftene nå heter XL Bygg og Møbelringen, og sikkert har gjort det i mange år. Jeg tar meg rett og slett ikke bryet med å få navnet inn i ryggmargen før det blir nødvendig. Men også jeg har en grense. Den går ved Bilsakkyndige. Det er faktisk noen som sier det, selv om bilsakkyndige forsvant som offisielt begrep i 1977. Akkurat når det gjelder den etaten opererer jeg med det langt nyere navnet Biltilsynet, som for øvrig ble erstattet av Trafikkstasjoner i 1995. Så kom ikke her og si at jeg ikke er omstillingsdyktig.

Esso var for øvrig et sted jeg frekventerte flittig i barndommen. Jeg og kusine Anne, dattera til min onkel og tante, hang mye sammen da vi var små. Den gang gikk vi unger i fri dressur rundt omkring i Lakselv; det var før kriminaliteten så dagens lys. Vi kunne vandre ned til Banak* på egen hånd når vi måtte ha lyst til det, bare vi kom hjem før det var mørkt. Og vi gikk selvfølgelig inn og ut av Esso som vi ville. Takket være den familiære tilknytningen til Esso fikk vi god kjennskap til hvordan en verkstedhall ser ut og hvordan det lukter der. Ikke det at jeg noen sinne har hatt særlig bruk for denne kunnskapen, eller kompetansen om du vil, verken i arbeidslivet eller livet generelt, men det er kjekt å vite.

Det var forresten på Esso jeg startet min mer eller mindre kriminiminelle løpebane. Her gjorde vi noe riktig så tyvaktig, min kusine og jeg. Jeg tar sjansen på å nevne det siden saken høyst sannsynlig er foreldet, og til tross for at regnskapsføreren fra den tiden med stor sannsynlighet kommer til å lese dette. Men uansett: vi stjal. En hel rull med kronestykker ble sneket ned i lomma. En hel rull! Femti kroner. Det ble ganske mye bruspulver, det! Jeg kan huske at vi til og med kastet fra oss noen mynter i sanda. Vi hadde plutselig alt for mye. Skikkelige kakser i små åtte-niårs kropper. Vi ble aldri konfrontert med tyveriet, ei heller har det vært avisoppslag om underslaget, så det er jo en viss sannsynlighet for at det ikke en gang ble oppdaget.

Egentlig har jeg vært altfor lite kriminell gjennom livet. Irriterende lite kriminell. Men sist vinter tok jeg opp igjen forsøket på å skape meg en kriminelle løpebane. Jeg tenkte at det får være måte på skikkelighet, så jeg lot meg lede av en dame sist i 60-årene, og ble med henne på juletretyveri. Hun er minst like lovlydig som meg, så vi holdt oss langt unna nasjonalparken; vi er tross alt ikke så hardbarka. Vi valgte oss rett og slett et sted hvor vi synes det var behov for å tynne skogen litt. Dermed fikk vi forsvart tyveriet og forkledd det som en god gjerning. Utstyrt med hodelykter, isbrodder og sag vasset vi i snø frem mot målet. Mulig jeg får meg en saftig bot nå, siden denne saken neppe er foreldet, men til mitt forsvar må sies at de furutrærne vi tok, neppe ville komme til å bli særlig store siden de sto så tett. Sånn bare for å forsvare kriminaliteten en gang til. Men uansett: jeg tar boten om den kommer. Beviset er riktignok borte, eller muligens står det fortsatt innerst i carporten, men siden tilståelsen herved er levert, så får jeg bare ta en eventuell sanksjon med fatning.

Apropos kriminalitet, så er det vel ikke helt innafor å tafse på vaskende kvinner. Ikke det at jeg pleier å gjøre det. Men det er nok av andre som benytter anledningen når de kan. Min mor var utsatt for en sånn klåfingra fyr en gang tidlig på 60-tallet. Hun og min far leide leilighet i et hus hvor trappevask inngikk som en selvfølgelig arbeidsoppgave. Mens mamma lå på knær og vasket trappa opp til andre etasje kom nabomannen forbi, på tur opp mot sin leilighet i 2. etasje. I det han passerte min mor klapset han henne på baken. Min mor, som så vidt jeg vet verken er særlig kriminell eller voldelig, ei heller kjent for å ta loven i egne hender, drefset den våte kluten rundt ørene på fyren.  Mannen reagerte med åpenbar fornærmelse, hva galt hadde han gjort liksom? Han trampet videre opp trappa, gikk inn til sin kone, og startet å kjefte på henne. Hva galt nå hun måtte ha gjort. Mamma, på sin side, gikk inn i leiligheta nede og fortalte historien til pappa. Jeg kan forestille meg at hun var en smule oppbrakt. Pappa tok ansvar for familiens ære; han tok frem fiolinen og spilte Stelle pent med kjerringa  som en sofistikert og irriterende hevn. Jeg håper virkelig han spilte både falskt og lenge.

Etter å ha hørt på selskapslivets historier, både i familien og blant venner og bekjente, får jeg en følelse av at livet var morsommere før. At man fant på mer uskyldig faenskap. Eksempelvis som han gjorde, en fylkesutdanningssjef her i vårt lange land, jeg nevner ikke navn, ei heller fylkestilhørighet. Det var før han begynte å gå med dress, lenge før, kanskje sist på seksttallet, da sauene enda gikk fritt rundt i Nord-Troms og inspeksjon i friminuttene ikke var oppfunnet.

Gutten, som skulle konfirmeres den våren, var både impulsiv og energisk. Og ikke minst handlekraftig. I et langfriminutt skulle han komme til å gjøre noe som  ville irritere både rektor og prest på det lille stedet han bodde. Han fikk det nemlig for seg at han skulle samle sammen sauene som gikk og beitet nær skolen. Og ikke bare samle dem, men samle dem inni klasserommet. Som tenkt, så gjort: han fylte klasserommet med sauer. Og naturlig nok også med tilhørende sauebæsj. Men utakk er verdens lønn, det vet vi jo alle, så ros det fikk han ikke, til tross for at han jo kunne ha vært en fantastisk medarbeider for bygdas bønder gjennom sauesankinga. Neida, her var det presten som hadde siste ord, ikke sauebøndene: presten bestemte at gutten ikke fikk bli konfirmert. Hva han selv mente om straffa vet jeg ikke, jeg ville tippet at han syntes det var helt greit å slippe, men det kan bare han selv svare for. Historien fikk (dessverre) en lykkelig slutt: det sies at han fikk tilgivelse og ble konfirmert det året likevel.

 

*Banak: lokal benevnelse på Lakselv sentrum. Også brukt om flyplassen våres, men her er det altså sentrum vi snakker om.

Movik kjører ombord i ferga

Her om dagen fikk jeg spørsmål fra en bekjent om hvordan gemalen har det. Vedkommende som spurte syntes det var så lenge siden min ektefelle hadde fått sin tilmålte plass på bloggen. Jeg måtte bare berolige og si som sant var, at gemalen nok har det helt utmerket, til tross for at han fortsatt har meg på slep. Det er nok ikke det letteste en mann kan ha. Selv ikke en mann av hans kaliber.

Vi har i skrivende stund akkurat tilbakelagt en usannsynlig lang og trivelig frokost. Stemningen ved frokostbordet var god og kommunikasjonen fungerte optimalt. Gemalen virket like fornøyd som meg. Han ser rett og slett ut til å ha fått humøret tilbake. Ikke sånn å forstå at han generelt er humørløs, langt derifra, men forrige helg var han litt mutt. Rett og slett litt irritabel. Eller kanskje mer svingende i humøret. Og det til tross for at vi hadde tilbragt mange fine dager i hans paradis, Nordland. Vi snakker Bodø og Sørarnøy. I vårsol. Jeg vet ikke helt hvorfor han ble så dårlig humør da vi var der. Det ligner ikke han; han er normalt både tålmodig og positiv. Når jeg tenker tilbake tror jeg det begynte under fergeturen fra Sørarnøy. Det var jeg som skulle kjøre ombord i ferga.

Til tross for at jeg har brukt mange år av livet mitt på universitetene rundt om i landet, er jeg fortsatt litt usikker når det kommer til fergehåndtering. Ja, jeg finner det i grunnen ekstremt vanskelig. Kompetansen min på feltet er pinlig lav, men nå har jeg bestemt meg for at jeg skal utvikle den. Bli komfortabel med ombord- og ilandkjøring. Såpass må man kunne når man straks er femti. Så da benyttet jeg sjansen sist helg.

Det var tredje gang jeg skulle gjøre det. Jeg lå klar i køen, aller fremst, og ventet på at matrosen fra ferga skulle komme for å spørre hvor vi skulle. De gjør nemlig det. Kommer og spør, og så blir man dirigert til høyre om man skal til Horsdal og til venstre om man skal til Sund. Jeg er usikker på hvor de skal de som blir bedt om å stille seg i midtfeltet. Kanskje det er feltet for de som ikke helt klarer å bestemme seg for hvor de skal. Uansett. Da matrosen kom hadde jeg all konsentrasjon rettet mot å få opp vinduet. Gemalen sin volvo er såpass moderne at det ikke er mulig å sveive ned vinduet; åpning av vindu betinger elektronikk, og siden jeg ikke hadde kommet på å starte bilen så virket heller ikke elektronikken. Jeg ropte høyt til matrosen, gjennom det gjenlukkede vinduet, at vi skulle til Horsdal, men han hørte ingen ting der ute blant måsene. Gemalen ble høylytt og sa jeg skulle starte bilen så vinduet kunne åpnes, men jeg valgte heller å åpne døra og gå halvveis ut. Hvor galt kan det være, liksom? Jeg så i alle fall ikke noe forbudsskilt mot denslags. Vel ute fikk jeg fortalt at vi skulle til Horsdal, samtidig som jeg dro hele historien om at jeg var fra Finnmark og ikke var vant til ferger og at jeg snart skulle bli femti og gjerne ville lære å håndtere ferger på egen hånd, det er viktig å være selvstendig, må vite. Matrosen nikket og smilte og ønsket meg lykke til, skikkelig hyggelig fyr, han matrosen.

Vel inne i bilen oppfattet jeg en litt påtrengende rødfarge i gemalens ansikt. Jeg vurderte både innetemperatur, nært forestående hjerteinfarkt eller kvelning, men før jeg rakk å konkludere kom det lyd ut av han:  Sissel, man åpner ikke døra og går ut når man skal ombord i ferga. Du forsinker jo avgangen. Jeg måtte bare si som sant var at om det nå var så travelt burde vi vel ha tatt ferga før. Kjekk fyr, forresten, han matrosen, synes du ikke? Virket verken irritert eller sur, så jeg tror ikke det gjorde noe at jeg gikk ut. Gemalen svarte med øredøvende taushet. Han strøk seg over pannen, hadde han hodepine, mon tro?

Matrosen hadde fortalt meg at jeg skulle til høyre og helt frem. Siden jeg lå fremst kunne dette bare gå en vei – min vei. Det var nemlig ikke en eneste bil ombord som jeg i nervøsitetens hete kunne komme til å støte borti, og det var kun tre-fire gående mennesker i synsfeltet som jeg kunne risikere å kjøre på. Ganske så oversiktlig, med andre ord. Jeg klarte med et nødskrik å unngå folkene, og fikk lirket bilen beint inn mellom strekene. Det er nemlig et poeng å ikke stille seg på skeiva. Jeg blir helt svimmel av tanken på å skulle parkere skjevt, eller enda verre: stå oppå strekene med et av hjulene. Sånt gjør man bare ikke!

Da jeg syntes jeg var kommet helt frem på ferga og skulle til å stanse motoren, hørte jeg heftig fresing fra høyresida. Det var gemalen som hyperventilerte og blandet seg inn i parkeringa mi. Sissel, han sa du skulle kjøre helt frem. Jeg så på gemalen. Hæ? Jeg er jo helt fremme? Nei, det er du aldeles ikke. Det er minst åtte meter frem til kanten. Jeg forsto ikke hva han snakket om; kjente at blodtrykket steg. Åtte? Det er nu romslige meter du opererer med, jeg ville tippet på to. Det kalles forresten buffer. Så bilen ikke krasjer i fergelemmen om ferga bråbremser og bilen gjør et byks fremover. Jeg har lest at sånt kan skje. Særlig om man glemmer håndbrekket. Gemalen så på meg som om jeg var fra en annen planet. Jeg kjente at husfreden var under press. Du, man opererer ikke med buffersone på ferga. Det blir jo ikke plass til alle bilene om alle tenker som deg. Nu gjør du nøyaktig det matrosen ba deg om, du kjører helt frem!

Og der spratt gemalen ut av bilen i en rasende fart og startet trafikkdirigering. Vinket meg frem med energiske håndbevegelser og alvorlig mine, rene trafikkpolitiet. Jeg slapp bilen sakte fremover, skeptisk, slurte med koblinga, centimeter for centimeter, fullstendig klar over at mellom meg og selveste havet var det kun en spinkel fergelem på fire-fem tonn. Jeg kjente kraftig indre motstand mot gemalens urokkelige trafikkdirigering, men da jeg så matrosen sitt sjarmerende åsyn, nikkende oppmuntrende til meg i sidevinduet, kjørte jeg fremover helt til gemalen løftet hånda og viste stopptegn. Matrosen smilte til meg. Jeg tror vi hadde kjemi.

Under overfarten kom vi i snakk med en lokal innvåner som, da hun hørte at jeg var Lakselvværing, kunne fortelle at hun hadde bodd i Lakselv som barn. Hun utbrøt gledesstrålende og entusiastisk: Kanskje vi har gått på skolen i lag? Jeg er født i syvogførti. Syvogførti! Jeg tror damen var riv ruskende gal, og på jakt etter kongens fortjenestemedalje i injurier. Ser jeg ut som jeg er født i syvogførti, liksom?? Jeg så gemalen plutselig hadde humøret på plass, han kvelte et forestående latterutbrudd i en slags påtatt hosting, samtidig som han bøyde seg ned, og lot som han ordnet noe på skoene.

Nei, vi har definitivt ikke gått på skole sammen. Jeg tror du har fått grå stær, du burde sjekke synet. For øvrig var jeg neppe påtenkt da du bodde der. Knurr. 

Jeg takket avmålt for praten og gikk ut i bilen. Måtte jo sitte klar å holde bremsen inne så bilen ikke krasjet i fergelemmen når vi la til kai.

Ilandkjøringen gikk helt fint, og vi kom oss hjem til Bodø uten noe mer om og men, enn at gemalen snakket på inn- og utpust om den festlige damen som trodde hun hadde gått på skole med meg. Gud vet hva som var så morsomt med det.

Etter en god natts søvn i Bodø dro vi videre til Finnmark. Med fly. Gemalen var i skrekkelig godt humør fortsatt, og på SAS-flyet mellom Bodø og Tromsø tilbød han meg til og med vindusplassen. Det er egentlig hans faste plass, men nå var han raus og lot meg sitte der. Nå kunne jeg nyte utsikten, sa han. Det var riktig nok en dag helt uten utsikt, skydekket lå tett hele veien, så jeg hadde plutselig flust med sansekapasitet til overs som jeg kunne bruke på andre ting. Jeg fikk med meg at det satt en sjarmerende liten kar på setet foran meg, en ung nordlending, knapt fire år, og sang Bæ Bæ Lille Lam. Han hadde ikke teksten helt inne, og det er jo ikke noe særlig å høre på når  folk synger noe de ikke kan. Jeg er jo en slags pedagog, med høy kompetanse på sosialisering og kommunikasjon, så jeg tenkte at her kan jeg jo gjøre litt nytte for meg. Hjelpe foreldrene, på et vis. Gjøre en god gjerning. Jeg mobiliserte alle mine pedagogiske og psykologiske ferdigheter,  reiste meg opp, lente meg frem mellom setene og sa: du, det e ikke sånn den sangen e. Mora til den lille så på meg med oppsperrede øyne. Jeg rakk knapt å starte på foredraget om hvordan sangen egentlig er, før jeg kjente en hånd som tok tak i genseren min og dro meg bakover. Det var gemalen som åpenbart var blitt selskapssyk. Og jammen hadde han fått rødfargen fra fergeturen dagen før tilbake i ansiktet. Jeg hørte et innbitt fresende Kutt ut! i det jeg falt ned i stolen. Nu holder du deg i ro, og neste gang får du fan meg sitte på klappsete fremme i styrhuset. Han har aldri bannet til meg før, så jeg skvatt litt. Jeg tror kanskje han har for mye å gjøre på jobb når han blir så oppfarende. Det er ikke bra.

Vel hjemme var han taus. Unormalt taus til nordlending å være. Jeg ble litt bekymret, for jeg forsto ikke helt hvorfor humøret hans svingte sånn. Heldigvis lar han seg lett blidgjøre, og etter å ha fått servert en øl i varmen i badstua begynte han å møte blikket mitt igjen. Jeg strøk han med hårene en stund, og nå virker humøret å være både jevnt og godt. Han var nok bare litt sjalu på matrosen.