Takk til deg, du flinke pike

For noen dager siden fløy jeg med Widerøe. Fra Lakselv. Jeg liker Widerøe. Jeg kan nesten stille klokka etter dem. De som jobber der virker flinke. Pliktoppfyllende. Balanserte. Følger prosedyrer. Smiler. Gjør det de skal. Flyverne informerer. Saklig og grundig forteller de om været, flytid, av-ising og alt vi trenger å vite for å være opplyste samfunnsborgere. Eller kanskje bare for at vi skal føle oss trygge. Og flyvertene følger på. Like flink. Direkte dyktig. Gjennomfører sikkerhetsdemonstrasjonen. Kommer med sjokolade og papir om du gråter. Lager ikke noe drama. Bare er der. Jeg stoler på de folkene. De gjør nok jobben sin og vel så det. Ingen i Widerøe ser ut til å ha fått noen rigid ide om at de bare skal gjøre jobben sin godt nok. Gudskjelov. Hvordan skulle det da gått med Widerøe, flyfarten og ulykkesstatistikkene? Jeg kan ikke skjønne at det skal være et godt prinsipp å bare gjøre ting godt nok, å holde jevnt middels standard, heller enn å gjøre så godt man kan og vel så det – i alle fall i arbeidstida. Ideen om å gjøre noe akkurat godt nok, bare for å unngå å bli beskyldt for å være flink, pliktoppfyllende og presis, virker på meg direkte absurd. For flink, pliktoppfyllende og presis skal man visstnok ikke være lenger. Litt sjuskete, eller godt nok, som noen sier, det er visstnok blitt det optimale her i vårt gullbelagte hjørne av verden. Godt nok? Nei, fri og bevare meg.

Godt-nok-filosofien er Per Fugelli sitt verk. Ikke et vondt ord om Fugelli, bevares, han virker å være en klok mann. Og for meg personlig er han ikke bare et godt barndomsminne, men også selveste inkarnasjonen av supermann. Med ørebetennelser flere ganger i året som barn, måtte Fugelli jevnlig tilkalles hjem til oss. Han inntok rommet mitt med naturlig autoritet, blid og full av optimisme, med propell i halsen, stetoskop hengende på brystet og legekofferten i hånda. Det var den gang man måtte ligge i senga når man var syk. Fugelli lyttet på meg, så inn i ørene mine og foreskrev penicillin. Gang på gang. Og hver eneste gang skjedde det samme: omtrent et døgn etter besøket hans var den intense smerten i ørene borte. Supermann hadde ordnet opp. Den gang kom legene hjem til folk. Systemet var slik at de hadde anledning til å bruke noen minutter på transportetappen ut til pasientene. Dermed slapp syke folk å lide seg ut av senga, inn i en kald bil, sitte på et venterom og vansmekte inntil de ble ropt inn til legen. Pasientene slapp dessuten den gang å ta inn over seg at legen, som egentlig burde lytte til deg, faktisk hadde opp over ørene nok med å fullføre utkastelsesprosessen som starter akkurat i det pasienten trår over dørstokken, slik vi må i dag.

Men tilbake til godt-nok-filosofien. I utgangspunktet tror jeg Fugelli hadde et poeng. Vi må gjøre godt nok. Vi kan ikke ha samme standard overalt i livet. Vi må prioritere. Men personlig tror jeg vi har dratt filosofien hans litt for langt. Kanskje lenger enn han selv mente vi skulle dra den, hva vet vel jeg. Jeg tror det er en grunn til at godt-nok-filosofien ble tatt så godt i mot. Vi fikk plutselig en plausibel og allment akseptert unnskyldning for å slippe å gjøre ting som er litt anstrengende. Eller for å slippe å ta ansvar. Men så ble det litt vanskelig når noen ikke ville leve med så lav standard og heller ville fortsette å være flinke og pliktoppfyllende. Jeg vet ikke helt når det begynte, men en eller annen gang for noen år siden begynte vi å snakke om flinke piker. Flink pike syndrom, må vite. Muligens dukket begrepet opp for at godt-nok-entusiastene skulle føle seg bedre. Flink pike syndrom, liksom. Smak på det, du. Syndrom. Syndrom er et medisinsk uttrykk for en rekke sykdomstegn som til sammen gir et karakteristisk sykdomsbilde. Ut fra dette kan man trekke den slutning at det å være flink pike er sykt eller sykdomsfremkallende. Ikke noe å trakte etter, med andre ord. Og hva som egentlig ligger i begrepet flink pike er også litt uklart. Det er litt dårlig definert. Mitt inntrykk er at folk fyller det med hummer og kanari. Kanskje mener man ikke bare flink, pliktoppfyllende og presis; kanskje inkluderes også selvutsletting, angst, manglende grenser og (for) høye forventninger til seg selv? Eller kanskje mener man noe helt annet? Uansett: faktum er at folk slettes ikke trenger å være selvutslettende og engstelige selv om de er flinke og pliktoppfyllende. Heldigvis. For selvutsletting, det er ikke bra. Ikke i det hele tatt. Da mister man seg selv. Og grenser må man sette. I tide og utide. Bare si nei. Ferdig med det. Uten forklaring eller forsvar. Det har du full rett til. Fritt menneske i fritt land og alt det der.

Men nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Jeg har ikke sagt det til noen før, men ærlig talt så synes jeg det er direkte provoserende og litt flaut at så mange mennesker her i vårt velutdannede samfunn oppfører seg som om flink pike syndrom er en godkjent diagnose. I sin beleste dumhet går mange rundt og tror at flink pike syndrom er en merkelapp flinke kvinner og menn kan få etter utredning hos en eller annen spesialist i helsevesenet. Mulig de har rett, de som sier at det er en diagnose, uten at jeg, enkle mennesket fra Øvre Brennelv, har klart å få det med meg. Til tross for at jeg har bladd meg energisk gjennom hele diagnosemanualen ICD-10 for å finne syndromet. ICD-10 gir kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer knyttet til psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Det er litt rart at flink pike syndromet ikke står der. Men kanskje flink pike syndrom faktisk ikke er psykisk, men heller noe somatisk? Noe revmatisk, kanskje? Eller noe innen dermatologi? Kanskje bare en eller annen uspesifikk urologisk lidelse? Jeg aner faktisk ikke, men det er sikkert noen som vet.

Hva jeg imidlertid vet er at det kun kan være her i vår gullforgylte av verden, hvor gullhårene på et unevnelig sted har innslag av platina, at det å være pliktoppfyllende er vurdert som sykt. I andre deler av verden må man faktisk jobbe hardt for å komme noen vei. For å få penger. For å klare seg. Sikre fremtiden. Jeg sliter hardt med å la meg overbevise om at man blir syk av å være pliktoppfyllende, presis og flink. Av å gjøre litt mer enn det som er sitt klart definerte ansvar. Av å smile til kundene. Av å strekke seg litt ekstra. Jeg synes i grunnen mange, mange flere burde anstrengt seg litt mer. Tatt seg sammen. Jobbet mer. Vært presis. Vært litt som de ansatte i Widerøe. Gjort sitt beste, og ikke nøyd seg med det forbaska godt-nok punktet som Per Fugelli klarte å overbevise oss om var nok.

Jeg tror i tillegg at de som er flinke og pliktoppfyllende av og til kunne trengt å få vite at noen setter pris på at de gjøre en over gjennomsnittlig god jobb. Sykepleierne som ikke kommer seg hjem før to timer etter at vakta er slutt kan godt få en klapp på skuldra. Læreren som strekker seg langt utover det forventede for å berge en skakkjørt ungdom kan godt få litt applaus. Brøytesjåføren som nøyde seg med fire timer søvn om natta for å brøyte gangveiene våre kunne godt få slippe sure oppgulp på en eller annen facebookside om at det er så dårlig brøyta, når vedkommende har kjørt kontinuerlig i tyve timer.

I stedet for å fortelle flinke mennesker at de må slutte å jobbe så hardt samtidig som vi river og sliter i dem, så synes jeg heller vi skal sende ut en kollektiv stående trampeklapp. Flinke piker av begge kjønn, både dere i Widerøe og alle dere andre, fortsett å holde høy  standard. Vær flinke. Pliktoppfyllende. Serviceinnstilte. Gi jernet og bli enda flinkere. For det er det man blir av å være flink. Man blir bare enda flinkere. Men marker gjerne grensene dine. Si nei til de som river og sliter i deg, de som aldri gidder å si takk, men som sier du må slutte å være så nøye, samtidig som de forteller deg at det du gjør ikke er bra nok. Til disse dobbeltkommuniserende kreaturene skal du rett og slett bare si hold kjeft. Det er nemlig et ekstremt undervurdert uttrykk. Ved å ta i bruk dette fantastiske uttrykket ville flinke mennesker blitt mer synlige, og de utakknemlige fått en velfortjent avvisning. La det blåse en hold-kjeft-vind over landet, fra nord til sør.

Kjære flinke menneske, bli litt mer glefsende pitbull, særlig mot de som påstår du er syk når du er flink. Du er ikke det. Det er du som får samfunnet til å gli. Det er du som sørger for at noen snakker pent om arbeidsplassen din. Det er du som gjør en forskjell. Stå på!