Kaosnavigering i ny jobb

Det er en ting jeg kan kan konstatere med sikkerhet: Jeg kommer aldri til å få gullklokke for lang og tro tjeneste hos en enkelt arbeidsgiver. Like lite som jeg kommer til å få gullstempel for langt og trofast ekteskap. Sølvnål, kanskje, men ikke gull. I alle fall i ekteskapet er det fortsatt en teoretisk mulighet for sølv. I arbeidslivet er vel også det toget gått, med mindre jeg jobber til jeg er 75. Det er ikke det at jeg bytter jobb i tide og utide, men i likhet med mange andre i min generasjon skifter jeg jobb med jevne mellomrom. Ikke fordi jeg blir så skrekkelig lei av jobben; heller fordi ny jobb gir utviklingsmuligheter og – ikke minst – mulighet for høyere lønn. Og det er lønna jeg lever av. Erfaringsmessig ser jeg jo at jobbskifte er eneste mulighet for å få skrudd lønna litt mer opp enn det skarve lille lønnstrinnet jeg på pinlig vis klarer å argumentere meg til år om annet.

Å bytte jobb er ingen lettvint øvelse. Det krever sin kvinne eller mann. Det er mye nytt å ta inn over seg når man prøver å finne plassen sin på et nytt arbeidssted. Ikke bare er arbeidsoppgavene nye. Du skal også bryne hukommelsen på nye koder til diverse dører, skuffer, nøkkelskap og alarmer. For ikke å snakke om et helt lite arsenal av brukernavn og passord til et mangfold av datasystemer. Alle vi som har hatt mer enn en jobb vet at ulike arbeidsplasser kan være svært forskjellige, selv de som har noenlunde samme mandat.  Graden av kontroll er forskjellig. Forventningene til deg som medarbeider er ulik. Tilgang på teknisk utstyr er variabel. Møtekulturen er til de grader forskjellig. Uformelle regler om hvem som sitter hvor på møtene og i kaffekroken, og hvem som bestemmer hva, er helt forskjellig. Du finner som regel ikke svar på slike spørsmål før du har tråkket grundig i salaten. Og for min del tar det normalt ikke mer enn to-tre dager i ny jobb før jeg har dressing til langt oppover ørene.

Etter en drøy ukes fartstid med kaosnavigering, balansering på utrygg is, famling og hyperventilering, er det bare å konstatere at jeg liker tilværelsen i ny jobb, til tross for at jeg tidvis befinner meg milevis utenfor komfortsonen. Jeg er smertelig klar over at jeg de neste månedene, i alle fall frem til sommerferien, vil befinne meg på ekstremt tynn is. Hver eneste dag. Sånn er det bare. Jeg vet at jeg finner fotfestet en vakker dag. Men det er rart med denne tilværelsen av kaos og usikkerhet: det er akkurat som om hjernen skjerpes. At hukommelsen bedres. At motivasjonen øker. At evnen til læring ser ut til å ta seg opp. Mens jeg er mest opptatt av ikke å la meg overvelde av nye folk og nye impulser bygges det nye forbindelser mellom hjernecellene i et forrykende tempo. Og tida flyr ukontrollert herlig avgårde: Det er fredag nesten før det har nådd å bli mandag. Aldeles herlig. Nye kollegaer. Venner og fiender. Fantastisk.

En av utfordringene for min del er å huske ansikter og navn. Det er noen mennesker som sier at de ikke er så god på navn, men at de er desto bedre på ansikter. Vel. Heldige dem. Selv er jeg ganske dårlig på navn, men jeg husker i alle fall ikke ansikter. Muligens har jeg en noe underutviklet gyrus fusiformus, du vet hjerneområdet i tinninglappen hvor de fleste nevronene er ansiktsspesifikke. Det er ikke det at jeg har fullstendig prosopagnosi; jeg kjenner jo tross alt meg selv igjen i speilet hver eneste morgen. Og andre folk kjenner jeg jo også igjen, sånn etter hvert, når jeg har møtt dem tre fire ganger. Men jeg skjønner det kan virke noe forvirrende og overlegent at jeg ikke hilser når situasjonen tilsier at jeg burde hilst. Eller enda verre: at jeg for tredje gang rekker frem hånden mot en person og sier: Jeg tror ikke vi har hilst. Like pinlig hver gang.

Også har vi stammespråket. Å, du godeste. Det er ikke grenser for hvilket begreper og hvilke forkortelser som kan virke normale å bruke innafor veggene på ulike norske arbeidsplasser. Etter å ha jobbet i forskjellige deler av det offentlige Norge i mange år har jeg nok fått et litt uheldig repertoar av begreper selv. Men jeg har heldigvis også utviklet sterk motstand mot en del ord og forkortelser. Hør bare på disse: avviksmelding, dialogmøte, IOH, oppdragshåndering, prosess, FOH, proaktiv, HR og bestillerkompetanse. Hva angår siste ukes ord og forkortelser, så begynner det å bli noen i sekken, som jeg nok etter hvert skal begynne å oppfatte som en helt naturlig del av mitt eget begrepsapparat. Vi snakker rammetimer, fortrinnsrett, mappevurdering, YFF og LHS. Når sommeren er over har jeg nok internalisert dem. Gled dere. Da skal det bli fart på blogginnleggene.

Mens jeg venter på at grunnen under meg skal bli litt mer solid møter jeg nå bare opp og prøver å finne en slags plass. Som en overlevelsesstrategi retter jeg oppmerksomheta begjærlig mot det jeg forstår og det jeg får til. Jeg unngår å fokusere på alt jeg ikke rekker. Alt jeg ikke forstår. Alt jeg ikke kan. Det er viktig å fokusere på det man mestrer. Og noen ting har jeg faktisk fått til denne første uka blant nye kollegaer. Jeg får til å slå av alarmen når jeg kommer som førstemann om morgenen. Taster koden og hører det piper. For ikke å snakke om pausetrimmen. Den er overkommelig, selv om jeg registrerer store protester i enkelte muskelgrupper når jeg tøyer på kroppsdeler som ikke har vært rikket en millimeter de siste åtte årene. Og kaffepausene mestrer jeg og, i alle fall delvis, der jeg sitter med medbrakt te og tekopp. Litt sær der, men det ser ut til å være innafor. Så alt er ikke helsvart. Og neste uke mestrer jeg nok enda mer. Jeg har satt meg høye mål for kommende uke, men de ligger absolutt innafor den nærmeste utviklingssonen: Jeg skal finne ut hvor jeg kaster kartong, og jeg skal få oversikt over åpningstidene i kantina. Jeg klarer det nok. I alle fall med litt hjelp.