Løgn skal ikke lønne seg

Overskrifta henspeiler på en nettkommentar i dag, under et innlegg om at en familie må ut etter 27 år i Norge. Familien det gjelder er et foreldrepar med tre barn som kom fra Damaskus i 1990, og hvor barna i familien etter hvert har fått egne barn – altså barn født i Norge. Familien fikk norsk statsborgerskap i 1997.

Nå er det besluttet at de skal ut av Norge. Miste statsborgerskapet. I likhet med en bioingeniør som kom hit for 17 år siden, da han var 14. Han har nå familie, utdanning og jobb. Betaler skatt. Bidrar til det norske fellesskapet. Akkurat som Somalias nye statsminister har gjort. Personlig synes jeg det er litt fornøyelig at Somalia har en norsk statsminister. Synd det ikke er i Kongo han regjerer. Da hadde vi kanskje fått French ut av fangehullet der. I disse sakene, og sikkert mange flere, brukes store ressurser på å avdekke om noen har kommet innafor grensene våre på feil grunnlag. Er det riktig å bruke ressurser på sånt? Er det riktig å ta fra mennesker statsborgerskapet på den måten vi ser her? Moralsk sett? Nevnte jeg Mullah Krekar? Nei, han forbigår vi i stillhet denne gang. Han har vel ikke norsk statsborgerskap heller, så han kan bli.

Disse sakene skaper engasjement i kommentarfeltene. I cybers egen gapestokk benytter mange seg av det de tror er ytringsplikt, hvor hovedmålet er å ta mannen, ikke ballen, og man kan kalle politikere, flyktninger, småjenter, naboer osv. for hva man måtte klare å finne på i sin kreative uberegnelighet. Alle må regne med å få sitt pass påskrevet i kommentarfeltene om de er litt uheldige. Ingen sak er for liten for nettrollenes tastaturielle kalasjnikov, og det gås ikke av veien for å skyte spurv med kanoner. Vokabularet av adjektiver og skjellsord er uuttømmelig. Og evnen til refleksjon over egen atferd er helt fraværende. Med en sånn åpenbar kollektiv forstyrrelse i den normale reguleringa av følelsesuttrykk og atferd er det mulig vi har med en slags smittsom frontallapp-erosjon å gjøre. Det går jo så mye om dagen. Etisk refleksjon er i alle fall ikke det første man tenker når kommentarfeltene gjennomgås.

På en god dag lar jeg meg underholde av folks bombastiske tone og ekstreme mangel på folkeskikk. Andre dager blir jeg skremt. Hva kan ikke disse menneskene finne på å gjøre om de skulle komme i maktposisjon? Disse som begrunner sine handlinger ut fra ideen om at noe er lov. Eller det er ikke lov. Helt uten refleksjon. Som om lovene er hugget i stein. Som om lov er synonymt med etisk riktig! I Auschwitz, for eksempel, og uten sammenligning for øvrig, ble tolv mennesker, en gang for litt over sytti år siden, hengt, for å ha hjulpet andre fanger å flykte. De hadde gjort noe som ikke var lov. De ble hengt i offentlighet, til skrekk og advarsel, så ingen andre skulle falle for fristelsen å hjelpe noen. De tolv hadde gjort noe som de styrende, lovmakerne, hadde definert som ikke lov. Samtidig hadde de gjort noe som veldig mange av oss ville karakterisere som riktig. Etisk riktig.

Det er heldigvis langt fra Auschwitz på første halvdel av 1940-tallet til dagens lille Norge, men likevel: moral og etikk er blitt noe vi i liten grad reflekterer over. Med unntak av dobbeltmoral da. Den lever fortsatt i beste velgående, men det får ligge. Etikk, det dreier seg nemlig ikke om å følge regler og retningslinjer, sier filosof Einar Øverenget her. I følge Øverenget finnes det lovlige handlinger som er kloke og lovlige handlinger som ikke er kloke. Hvorvidt statsborgerskapssakene og ressursene vi bruker på å gjennomgå disse eldgamle sakene er en klok eller uklok handling er det åpenbart uenighet om. Det forstår jeg når jeg leser kommentarene i cyber. Personlig mener jeg det er feil prioritering. Jeg mener vi er for sent ute. Saken er foreldet. Det er en uklok handling. Og er det klokt å rope så høyt i kommentarfeltene? Det er riktig nok lov, men er det klokt? Man kan jo stille spørsmål ved om enkelte bør beskyttes mot seg selv når de utviser så lav refleksjonsevne som kommer til syne i kommentarfeltene.

Har folk glemt sitt personlige ansvar for å reflektere over hva som er riktig? Tør vi ikke lenger å stå opp for det vi mener er riktig? Eller er det akkurat det de gjør, de som roper med store bokstaver?  Vi har faktisk et personlig ansvar, både for hva vi skriver i kommentarfeltene og hvilke holdninger vi har til viktige verdispørsmål. Hver dag burde vi stille oss spørsmålet: er dette riktig? I tide og utide bør vi gjøre det. Om de store og de små tingene. Vi må ikke bli et folk som gjemmer oss under dekke av at ja, men det er jo ikke lov. Eller det er lov. Eller det er jo vedtatt. Det er jo bestemt. Selv om det foreligger lovlig fattede vedtak, betyr det ikke nødvendigvis at det vi gjør er etisk riktig. Det er lov til å stille spørsmål og å tenke.

Personlig oppfatter jeg de som bruker de største bokstavene i kommentarfeltene som fullstendig avstumpet, men det kan jo være meg som ikke forstår.  Det skal jeg i grunnen reflektere litt videre på i fred og fordragelighet når jeg er ferdig med dette innlegget. Jeg synes uansett det er uklokt å bruke store ressurser på å ta statsborgerskapet fra mennesker som er kommet hit for en evighet siden. Ressursene kunne vært brukt til å gjennomgå helt andre saker. For eksempel å avdekke skatte- og trygdesvindel. Eller å gjennomgå Søviknessaken. Kanskje litt gammel den saken, men likevel. For løgn skal jo ikke lønne seg. Skal det vel?