I går fikk jeg med meg Anna Karenina-filmen på Lakselv Kino. Etter å ha sett filmen på filmfestivalen i Tromsø visste jeg hva jeg gikk til; likevel gjorde filmen dypt inntrykk også denne gang. Jeg kjente den i hjertet mitt. Kjente på viktigheten av å ha røtter. Å ha et sted å høre til. Å være noen i et fellesskap. Identitet. Kjærlighet. Livet. Alt.
Både i går og da jeg så filmen første gang fikk jeg lyst til å lese Tolstojs bok Anna Karenina. Jeg er nemlig en av disse som kan min Jo Nesbø bedre enn min Tolstoj. Synd å si det. Rimelig flaut. Jeg liker jo å tro at jeg er et dannet menneske. Jeg har ikke lest så mange russiske klassikere. Faktisk ingen. Det er ikke det at jeg ikke har eid opptil flere bøker at Tolstoj, Dostojevski, Bulgakov og Pusjkin. Den gang jeg var med i Bokklubben. Jeg har sågar gått løs på ganske mange av dem, uten å komme lenger enn til side ti. Men en av bøkene er jeg halvveis i. Det er Mesteren og Margarita av Bulgakov. Den er veldig bra, men likevel fikk jeg stopp på side 187. For et år siden.
Etter kinoopplevelsen i går har jeg tatt boka opp igjen. Skrapt vekk to centimeter med fastgrodd støv. Jeg har startet på nytt. På side en. Det er nemlig slik at om du parkerer en bok full av russiske navn for en lengre periode, så er det ikke bare å ta boka opp igjen som om ingen ting er skjedd. Det har nemlig det. Hukommelsen har gitt opp. Persongalleriet er så fullt av ukjente navn at det er helt nødvendig å starte på nytt for å klare å få oversikt over personene – igjen. Så nå går jeg i gang. Med intensjon om å lese hele. Før påske. I år.
Grunnen til at jeg startet på Bulgakovs Mesteren og Margarita i sin tid, altså i fjor, var en reprimande jeg og gemalen fikk da vi var på bryllupsreise i Russland. I Moskva hadde vi en velutdannet og belest guide, hun var egentlig lærer, og guidet på si for å spe på økonomien. Da vi sto ved statuen av Pusjkin og ikke kunne stille et eneste interessant spørsmål, spurte hun oss rett ut om vi virkelig ikke hadde lest Pusjkin. Da hun skjønte at det var den kulturelle underklassen hun hadde med å gjøre, de som ikke en gang har de russiske klassikerne under huden, så hun bestyrtet på oss. Verdenslitteratur, må vite! Barnelærdom i Russland. Hun hamret løs. Og der sto vi, jeg og gemalen, som to små skoleelever som ikke hadde gjort leksa vår. Vi så rødmende ned på skotuppene våre, mens den verbale kalashnikoven fyrte løs. Her var det bare å unngå blikkontakt både med guiden og statuen av Pusjkin som sto like ved. Jeg kjente brutalt på følelsen av å være kandidat til kongens fortjenestemedalje i dumhet. Lærerinnens beskjed var krystallklar: Neste gang dere kommer hit er dere forberedt!
Etter å ha tatt den transibirske jernbanen til Beijing, har jeg hatt en drøm om å reise på nytt, men nå med Vladivostok som endestasjon. Etter å ha sett filmen i går ble ikke reiselysta mindre. Nå er det bare å intensivere lesinga. Bulgakov først. Så Pusjkin. Og så Anna Karenina. Og når jeg først er i Vladivostok kan jeg jo like godt se Gørild Mauseth spille Anna Karenina i byen der. Og da har jeg jo lest Anna Karenina, og kan virkelig få utbytte av teaterstykket.
Men tilbake til Lakselv kino. I går var stemninga i salen upåklagelig. Masse folk. Og applaus. Virkelig velfortjent applaus. Det er gøy når folk går mann av huse for å være kulturell. Det er jo ikke alltid så mye folk i salen som det var i går. Til tross for at de som velger ut filmer gjør en god jobb, er jeg nok ikke den eneste som har opplevd å være helt alene i salen under en filmvisning. Det er riktig nok mange år siden jeg opplevde det, men at det er under 10 skjer oftere. Jeg har i alle fall opplevd det flere ganger. Men kino er nå en gang best når vi er mange sammen, når vi sitter tett og knaser pop-corn i takt. Heldigvis er det som regel flere enn ti når filmen går.
Når det gjelder å velge ut filmer så må jeg si at det er litt av en prestasjon at vi, så kort tid etter filmfestivalen i Tromsø, har hatt både La La Land og Anna Karenina her. Det er godt jobba. Og snart kommer også Ishavsblod, vinner av publikumsprisen under TIFF. Jeg synes kinoen her fortjener en hyllest for vel utført arbeid, og oppfordrer deg som leser dette, akkurat nå, til å løfte kroppen din opp av stolen eller sofaen, løfte kaffekoppen eller vinglasset eller hva du nå har foran deg, og utbringe en skål for de som har ansvaret for kino- og kultursalen i Lakselv og som står for å velge ut filmer. De har virkelig fortjent en skål. Hepp, hepp!
En liten kuriositet når det gjelder kinoen vår er billettsystemet. Man kjøper billett på samme måte som på alle andre kinoer i Norge – enten på nett eller fysisk på stedet. Det interessante her er at det ikke er noen som sjekker billetten i døra. De stoler på oss. Det synes jeg er tøft. Det tas for gitt at vi har betalt. Det er tillit det. Og en herlig side ved livet på landet. La oss fortsette å vise oss tilliten verdig.
Når det gjelder vårens kulturprogram, så er rosinen i pølsa for min del at Finnmarks mest sjarmerende grinebiter kommer på visitt, selveste Bjørn Sundquist. Ikke på film, riktignok, men i egen høye person. Det blir helt kanon. Jeg gleder meg rått. Teller dager. Håper salen er så full som den kan bli, så kan vi sammen løfte taket med en voldsom applaus. Uansett om han husker teksten eller ei. Bare for at han vil komme hit.
Lakselv kino- og kulturhus gir oss utrolig mange varierte kulturbegivenheter. Heldige oss; kultur er nemlig viktig. De fleste av oss trenger det. Det gir oss impulser. Motivasjon til å dra oss gjennom arbeidsuka. Noe å snakke om. Selv under krig og elendighet fokuserer man på kulturelle begivenheter. Uansett hvor ille vi har det tilfører vi oss kulturell påvirkning – hjemme eller ute. Under krigen var det for eksempel masse kinovisninger. Kanskje ikke i Lakselv, det vet jeg ingenting om. Men i Norge. Filmene var riktignok underlagt en betydelig grad av sensur, men dog.
Så kulturen er verdt å stå i kø for. Sånn som i går. Som sild i tønne. Eller sild i tønne og sild i tønne. Alt er relativt. For en som har trådt sine barnesko i Brennelv, Øvre, må vite, så skal det jo ikke så mye folk til før det kan defineres som folksomt. Men sammenlignet med sikkerhetskontrollen på flyplassen i Krakow, eller heisen opp fra saltgruva ved samme by, så var det kanskje ikke så mye folk i går. Men i Lakselvmålestokk var det mye. Det var jo det. Men ikke verre enn at intimsona var noen lunde uberørt. Det var ikke ubekvemt, på ingen måte. Absolutt verdt turen.
Så tusen takk til Lakselv kino og kultursal. Jeg bøyer meg i støvet: Dere gjør en kjempejobb. Stå på!
Brennelvværingen 