Løgn skal ikke lønne seg

Overskrifta henspeiler på en nettkommentar i dag, under et innlegg om at en familie må ut etter 27 år i Norge. Familien det gjelder er et foreldrepar med tre barn som kom fra Damaskus i 1990, og hvor barna i familien etter hvert har fått egne barn – altså barn født i Norge. Familien fikk norsk statsborgerskap i 1997.

Nå er det besluttet at de skal ut av Norge. Miste statsborgerskapet. I likhet med en bioingeniør som kom hit for 17 år siden, da han var 14. Han har nå familie, utdanning og jobb. Betaler skatt. Bidrar til det norske fellesskapet. Akkurat som Somalias nye statsminister har gjort. Personlig synes jeg det er litt fornøyelig at Somalia har en norsk statsminister. Synd det ikke er i Kongo han regjerer. Da hadde vi kanskje fått French ut av fangehullet der. I disse sakene, og sikkert mange flere, brukes store ressurser på å avdekke om noen har kommet innafor grensene våre på feil grunnlag. Er det riktig å bruke ressurser på sånt? Er det riktig å ta fra mennesker statsborgerskapet på den måten vi ser her? Moralsk sett? Nevnte jeg Mullah Krekar? Nei, han forbigår vi i stillhet denne gang. Han har vel ikke norsk statsborgerskap heller, så han kan bli.

Disse sakene skaper engasjement i kommentarfeltene. I cybers egen gapestokk benytter mange seg av det de tror er ytringsplikt, hvor hovedmålet er å ta mannen, ikke ballen, og man kan kalle politikere, flyktninger, småjenter, naboer osv. for hva man måtte klare å finne på i sin kreative uberegnelighet. Alle må regne med å få sitt pass påskrevet i kommentarfeltene om de er litt uheldige. Ingen sak er for liten for nettrollenes tastaturielle kalasjnikov, og det gås ikke av veien for å skyte spurv med kanoner. Vokabularet av adjektiver og skjellsord er uuttømmelig. Og evnen til refleksjon over egen atferd er helt fraværende. Med en sånn åpenbar kollektiv forstyrrelse i den normale reguleringa av følelsesuttrykk og atferd er det mulig vi har med en slags smittsom frontallapp-erosjon å gjøre. Det går jo så mye om dagen. Etisk refleksjon er i alle fall ikke det første man tenker når kommentarfeltene gjennomgås.

På en god dag lar jeg meg underholde av folks bombastiske tone og ekstreme mangel på folkeskikk. Andre dager blir jeg skremt. Hva kan ikke disse menneskene finne på å gjøre om de skulle komme i maktposisjon? Disse som begrunner sine handlinger ut fra ideen om at noe er lov. Eller det er ikke lov. Helt uten refleksjon. Som om lovene er hugget i stein. Som om lov er synonymt med etisk riktig! I Auschwitz, for eksempel, og uten sammenligning for øvrig, ble tolv mennesker, en gang for litt over sytti år siden, hengt, for å ha hjulpet andre fanger å flykte. De hadde gjort noe som ikke var lov. De ble hengt i offentlighet, til skrekk og advarsel, så ingen andre skulle falle for fristelsen å hjelpe noen. De tolv hadde gjort noe som de styrende, lovmakerne, hadde definert som ikke lov. Samtidig hadde de gjort noe som veldig mange av oss ville karakterisere som riktig. Etisk riktig.

Det er heldigvis langt fra Auschwitz på første halvdel av 1940-tallet til dagens lille Norge, men likevel: moral og etikk er blitt noe vi i liten grad reflekterer over. Med unntak av dobbeltmoral da. Den lever fortsatt i beste velgående, men det får ligge. Etikk, det dreier seg nemlig ikke om å følge regler og retningslinjer, sier filosof Einar Øverenget her. I følge Øverenget finnes det lovlige handlinger som er kloke og lovlige handlinger som ikke er kloke. Hvorvidt statsborgerskapssakene og ressursene vi bruker på å gjennomgå disse eldgamle sakene er en klok eller uklok handling er det åpenbart uenighet om. Det forstår jeg når jeg leser kommentarene i cyber. Personlig mener jeg det er feil prioritering. Jeg mener vi er for sent ute. Saken er foreldet. Det er en uklok handling. Og er det klokt å rope så høyt i kommentarfeltene? Det er riktig nok lov, men er det klokt? Man kan jo stille spørsmål ved om enkelte bør beskyttes mot seg selv når de utviser så lav refleksjonsevne som kommer til syne i kommentarfeltene.

Har folk glemt sitt personlige ansvar for å reflektere over hva som er riktig? Tør vi ikke lenger å stå opp for det vi mener er riktig? Eller er det akkurat det de gjør, de som roper med store bokstaver?  Vi har faktisk et personlig ansvar, både for hva vi skriver i kommentarfeltene og hvilke holdninger vi har til viktige verdispørsmål. Hver dag burde vi stille oss spørsmålet: er dette riktig? I tide og utide bør vi gjøre det. Om de store og de små tingene. Vi må ikke bli et folk som gjemmer oss under dekke av at ja, men det er jo ikke lov. Eller det er lov. Eller det er jo vedtatt. Det er jo bestemt. Selv om det foreligger lovlig fattede vedtak, betyr det ikke nødvendigvis at det vi gjør er etisk riktig. Det er lov til å stille spørsmål og å tenke.

Personlig oppfatter jeg de som bruker de største bokstavene i kommentarfeltene som fullstendig avstumpet, men det kan jo være meg som ikke forstår.  Det skal jeg i grunnen reflektere litt videre på i fred og fordragelighet når jeg er ferdig med dette innlegget. Jeg synes uansett det er uklokt å bruke store ressurser på å ta statsborgerskapet fra mennesker som er kommet hit for en evighet siden. Ressursene kunne vært brukt til å gjennomgå helt andre saker. For eksempel å avdekke skatte- og trygdesvindel. Eller å gjennomgå Søviknessaken. Kanskje litt gammel den saken, men likevel. For løgn skal jo ikke lønne seg. Skal det vel?

 

 

Bulgakov, Pusjkin og meg

I går fikk jeg med meg Anna Karenina-filmen på Lakselv Kino. Etter å ha sett filmen på filmfestivalen i Tromsø visste jeg hva jeg gikk til; likevel gjorde filmen dypt inntrykk også denne gang. Jeg kjente den i hjertet mitt. Kjente på viktigheten av å ha røtter. Å ha et sted å høre til. Å være noen i et fellesskap.  Identitet. Kjærlighet. Livet. Alt.

Både i går og da jeg så filmen første gang fikk jeg lyst til å lese Tolstojs bok Anna Karenina. Jeg er nemlig en av disse som kan min Jo Nesbø bedre enn min Tolstoj. Synd å si det. Rimelig flaut. Jeg liker jo å tro at jeg er et dannet menneske. Jeg har ikke lest så mange russiske klassikere. Faktisk ingen. Det er ikke det at jeg ikke har eid opptil flere bøker at Tolstoj, Dostojevski, Bulgakov og Pusjkin. Den gang jeg var med i Bokklubben. Jeg har sågar gått løs på ganske mange av dem, uten å komme lenger enn til side ti. Men en av bøkene er jeg halvveis i. Det er Mesteren og Margarita av Bulgakov. Den er veldig bra, men likevel fikk jeg stopp på side 187. For et år siden.

Etter kinoopplevelsen i går har jeg tatt boka opp igjen. Skrapt vekk to centimeter med fastgrodd støv. Jeg har startet på nytt. På side en. Det er nemlig slik at om du parkerer en bok full av russiske navn for en lengre periode, så er det ikke bare å ta boka opp igjen som om ingen ting er skjedd. Det har nemlig det. Hukommelsen har gitt opp. Persongalleriet er så fullt av ukjente navn at det er helt nødvendig å starte på nytt for å klare å få oversikt over personene – igjen. Så nå går jeg i gang. Med intensjon om å lese hele. Før påske. I år.

Grunnen til at jeg startet på Bulgakovs Mesteren og Margarita i sin tid, altså i fjor, var en reprimande jeg og gemalen fikk da vi var på bryllupsreise i Russland. I Moskva hadde vi en velutdannet og belest guide, hun var egentlig lærer, og guidet på si for å spe på økonomien. Da vi sto ved statuen av Pusjkin og ikke kunne stille et eneste interessant spørsmål, spurte hun oss rett ut om vi virkelig ikke hadde lest Pusjkin. Da hun skjønte at det var den kulturelle underklassen hun hadde med å gjøre, de som ikke en gang har de russiske klassikerne under huden, så hun bestyrtet på oss. Verdenslitteratur, må vite! Barnelærdom i Russland. Hun hamret løs. Og der sto vi, jeg og gemalen, som to små skoleelever som ikke hadde gjort leksa vår. Vi så rødmende ned på skotuppene våre, mens den verbale kalashnikoven fyrte løs. Her var det bare å unngå blikkontakt både med guiden og statuen av Pusjkin som sto like ved. Jeg kjente brutalt på følelsen av å være kandidat til kongens fortjenestemedalje i dumhet. Lærerinnens beskjed var krystallklar: Neste gang dere kommer hit er dere forberedt!

Etter å ha tatt den transibirske jernbanen til Beijing, har jeg hatt en drøm om å reise på nytt, men nå med Vladivostok som endestasjon. Etter å ha sett filmen i går ble ikke reiselysta mindre. Nå er det bare å intensivere lesinga. Bulgakov først. Så Pusjkin. Og så Anna Karenina. Og når jeg først er i Vladivostok kan jeg jo like godt se Gørild Mauseth spille Anna Karenina i byen der. Og da har jeg jo lest Anna Karenina, og kan virkelig få utbytte av teaterstykket.

Men tilbake til Lakselv kino. I går var stemninga i salen upåklagelig. Masse folk. Og applaus. Virkelig velfortjent applaus. Det er gøy når folk går mann av huse for å være kulturell. Det er jo ikke alltid så mye folk i salen som det var i går. Til tross for at de som velger ut filmer gjør en god jobb, er jeg nok ikke den eneste som har opplevd å være helt alene i salen under en filmvisning. Det er riktig nok mange år siden jeg opplevde det, men at det er under 10 skjer oftere. Jeg har i alle fall opplevd det flere ganger. Men kino er nå en gang best når vi er mange sammen, når vi sitter tett og knaser pop-corn i takt. Heldigvis er det som regel flere enn ti når filmen går.

Når det gjelder å velge ut filmer så må jeg si at det er litt av en prestasjon at vi, så kort tid etter filmfestivalen i Tromsø, har hatt både La La Land og Anna Karenina her. Det er godt jobba. Og snart kommer også Ishavsblod, vinner av publikumsprisen under TIFF. Jeg synes kinoen her fortjener en hyllest for vel utført arbeid, og oppfordrer deg som leser dette, akkurat nå, til å løfte kroppen din opp av stolen eller sofaen, løfte kaffekoppen eller vinglasset eller hva du nå har foran deg, og utbringe en skål for de som har ansvaret for kino- og kultursalen i Lakselv og som står for å velge ut filmer.  De har virkelig fortjent en skål. Hepp, hepp!

En liten kuriositet når det gjelder kinoen vår er billettsystemet. Man kjøper billett på samme måte som på alle andre kinoer i Norge – enten på nett eller fysisk på stedet. Det interessante her er at det ikke er noen som sjekker billetten i døra. De stoler på oss. Det synes jeg er tøft. Det tas for gitt at vi har betalt. Det er tillit det. Og en herlig side ved livet på landet. La oss fortsette å vise oss tilliten verdig.

Når det gjelder vårens kulturprogram, så er rosinen i pølsa for min del at Finnmarks mest sjarmerende grinebiter kommer på visitt, selveste Bjørn Sundquist. Ikke på film, riktignok, men i egen høye person. Det blir helt kanon. Jeg gleder meg rått. Teller dager. Håper salen er så full som den kan bli, så kan vi sammen løfte taket med en voldsom applaus. Uansett om han husker teksten eller ei. Bare for at han vil komme hit.

Lakselv kino- og kulturhus gir oss utrolig mange varierte kulturbegivenheter. Heldige oss; kultur er nemlig viktig. De fleste av oss trenger det. Det gir oss impulser. Motivasjon til å dra oss gjennom arbeidsuka. Noe å snakke om. Selv under krig og elendighet fokuserer man på kulturelle begivenheter. Uansett hvor ille vi har det tilfører vi oss kulturell påvirkning – hjemme eller ute. Under krigen var det for eksempel masse kinovisninger. Kanskje ikke i Lakselv, det vet jeg ingenting om. Men i Norge. Filmene var riktignok underlagt en betydelig grad av sensur, men dog.

Så kulturen er verdt å stå i kø for. Sånn som i går. Som sild i tønne. Eller sild i tønne og sild i tønne. Alt er relativt. For en som har trådt sine barnesko i Brennelv, Øvre, må vite, så skal det jo ikke så mye folk til før det kan defineres som folksomt. Men sammenlignet med sikkerhetskontrollen på flyplassen i Krakow, eller heisen opp fra saltgruva ved samme by, så var det kanskje ikke så mye folk i går. Men i Lakselvmålestokk var det mye. Det var jo det. Men ikke verre enn at intimsona var noen lunde uberørt. Det var ikke ubekvemt, på ingen måte. Absolutt verdt turen.

Så tusen takk til Lakselv kino og kultursal. Jeg bøyer meg i støvet: Dere gjør en kjempejobb. Stå på!