Bortreist lammelår

I midten av desember leste jeg et innlegg om folket lengst nord i landet som møtte uvær og flyforsinkelser med sprudlende humør og overveldende livsglede (her). Det var en hyllest til finnmarkingene. Det humørfylte folket. Det gjestfrie folket. De med den dramatiske krigshistorien. De som fikk hjemmene sine brent. Hardhausene. De som står han av. De gjennomsubsidierte latsabbene som topper alle negative statistikker. Et folk med en så positiv livsinnstilling at de omdefinerer to døgn med uværsrelaterte forsinkelser til en sosial happening, hvor man endelig kunne ta seg tid til å lese bok, strikke litt og sosialisere seg med sine medreisende.

I likhet med mange andre lot jeg meg fascinere av historien. Jeg ble faktisk litt stolt av folket mitt. Ja, sånn er vi, tenkte jeg. Tar det som det kommer. Står han av. I storm og i stilla. Finnmarkingene var visstnok så glade da de endelig traff bakken i Alta at det utartet til kollektiv klapping. Som Finnmarking og ganske blid, men også med et godt utviklet repertoar av katastrofetanker når turbulensen blir for påtrengende, tror jeg at til og med jeg kunne blitt revet med i trampeklapp ved landing etter to døgn med flyving i storm, til tross for at jeg synes slik atferd er umåtelig harry. Den ekstreme takknemligheten for at det gikk bra også denne gangen ville nok overskygget min mer snobbete holdning som tilsier at man ikke klapper når flyverne setter nedslag.

Jeg synes det er ganske uproblematisk å håndtere forsinkelser når årsaken er uvær. Da er det lett å fremstå som en positiv og fornøyd nordboer. Været får man som kjent ikke gjort noe med. Men etter å ha reist på årets første dag har jeg vært nødt til å revurdere oppfatningen av meg selv som blid og tålmodig. At flyet jeg var i måtte fly forbi Bodø og heller lande på Værnes var greit nok. Absolutt til å leve med, og ingenting å miste humøret av. Men når folk ikke gjør jobben sin forvandles jeg til en glefsende pitbull. Værnes hadde nemlig ingen lokal Tore Samuelsen* på jobb. Ikke noe tilsvarende heller. Å beholde tålmodigheta og humøret over kritisk nivå når man møter en mur av likegyldighet og ansvarsfraskrivelse er en kunst. Jeg ble rett og slett litt misfornøyd i starten av det nye året. Og det er ikke bra, siden jeg liker å være fornøyd.

Jeg er nemlig stort sett det. Fornøyd og positiv. Sånn grunnleggende sett, på min introverte måte. Jeg er fornøyd med NAV. Med maten. Med fastlegen. Servicen på butikken. Med folk flest. Avinor. Og Widerøe. SAS. NSB. PST. Kollegaene. Gemalen. Ungene mine. Julegavene. Været. Uværet. Strekkmerkene på magen. Livet generelt. Og hvis jeg kan unngå å kaste mat er jeg ekstra fornøyd.

Jeg liker nemlig ikke å kaste fullt brukbar mat. Jeg vet ikke om det er den læstadianske arven som slår inn, eller om det bare er alderen som tynger; det har i alle fall blitt verre med årene. For meg som er pendler har det som konsekvens at jeg enten må gi bort mat når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet, eller jeg må ta med meg det som kan komme til å bli ødelagt i den perioden jeg er borte. Det føles helt feil å kaste en pose gulrøtter på ett sted, for så å kjøpe en ny pose på det andre stedet. Nå etter jul da jeg skulle forflytte meg fra Lakselv til Bodø tok jeg med en pose gulrøtter, et par røde epler, en åpnet boks baconpostei og en halvspist ost. Sært, kanskje, men dog. I tillegg hadde jeg med meg noen frysevarer. Det har jeg alltid når jeg reiser fra nordøst mot sørvest. Denne gangen besto frysepakken av et kortreist lammelår og litt multer.

Turen startet med en god times forsinkelse fra Lakselv. Vi lå godt an til å miste flyet fra Tromsø til Bodø. Heldigvis var Bodøflyet såpass forsinket at de valgte å vente noen ekstra minutter på oss. Med høy puls stupte vi inn i Bodøflyet, full av takknemlighet og glede over at både værgudene og personalet hos Widerøe og SAS var på vår side. Nå lå alt an til at vi skulle komme oss til Bodø innen en knapp time. På tur inn mot Bodø, noen få minutter før landing, begynte plutselig flyet å stige. Kapteinen avbrøt jammen landinga. Aggressive snøbyger samlet seg brått over banen, og Avinorgutta klarte rett og slett ikke å få fjernet snøen fort nok. Etter en halvtimes sirkling over Bodø dro vi videre mot Trondheim. Ikke stort å gjøre med det. Både jeg og gemalen har lang erfaring med å bli vær- og askefaste, så vi vet at personalet på bakken ordner opp, og vi kommer oss alltid til bestemmelsesstedet innen rimelig tid. Jeg var med andre ord fortsatt positivt innstilt og hadde humøret i behold.

Umiddelbart etter landing på Værnes fikk vi beskjed fra kapteinen at vi Bodøværinger var ombooket til flyet klokken 06.50 dagen etter, og at vi ville bli transportert til hotellet for overnatting umiddelbart etter at vi hadde hentet ut bagasjen. Det tok tre kvarter før vi fikk bagasjen. Sånt skjer. Jeg og gemalen fikk ordnet oss toalettmapper og matkuponger. En av fordelene med å fly mye er at vi vet hva vi skal ha når vi strander. Det var imidlertid folk her som ikke visste det. Og de ansatte som var på jobb i ankomstservice hadde åpenbart ikke tenkt å informere om det. Så det ble min og gemalen sin oppgave. Vel. Det er greit å kunne gjøre nytte for seg av og til.

Siden kjøkkenet på hotellet var stengt måtte matkupongene brukes før vi dro fra flyplassen. Dermed gikk tida. To og en halv time etter landing kom vi oss avgårde med bussen. Da var det blitt midnatt. Av bussjåføren fikk vi beskjed om at vi ville bli hentet neste morgen klokken 05.45, så nå var det bare å få lammelåret og multebæra i trygg forvaring i hotellets fryserom, og kjølevarene inn i den nedlagte minibaren på rommet, før vi fikk oss noen tiltrengte timer under dyna.

Morgenen etter var brutal. Vi møtte i resepsjonen halv seks og fikk lammelåret på plass i sekken. Da kom beskjeden om at bussen var innstilt, men at det ville komme en ny buss klokken 7.30. Altså etter at flyet vårt var gått. Så da var det bare å ta taxi til flyplassen. Det gikk heldigvis knirkefritt. Alt vel så langt, både med meg, gemalen og lammelåret. Men så gikk det plutselig fra galt til verre: Ingen av de tredve passasjerene var ombooket til morgenflyet. Så der sto vi. Og ingen kunne hjelpe oss. Det var nemlig noen i Oslo som hadde ansvaret for å booke oss om, fikk vi beskjed om. Så dessverre: dere må  bare vente på sms med informasjon om avreise. Mannen bak skranken var hyggelig. Vi forholdt oss til det han sa. Vi satte oss ned og ventet. En hel gjeng med mennesker som skulle til Bodø. Vi ventet enda mer. På sms fra noen. I Oslo. Nesten som å vente på telefon fra Norsk Tipping. Fortsatt var humøret greit, for nå begynte jeg å se komikken i det.

En og annen fikk en sms og forsvant, men det var langt mellom dem. Etter en telefon til SAS begynte humøret mitt å synke. Jeg fikk nemlig beskjed om at ombooking måtte gjøres på Værnes. Da gikk det opp for meg at det ikke var været som var problemet lenger. Det var noen som ikke hadde gjort jobben sin kvelden før. Og noen andre lokalt her som ikke turte å ta ansvar. Her burde det vært noen flinke piker av begge kjønn som kunne tatt litt ekstraordinært ansvar og strukket seg litt lenger enn absolutt påkrevd. Vi ble nemlig vitne til en øvelse i informasjonssvikt og ansvarsfraskrivelse som sannsynligvis ingen i SAS eller Widerøe vil være bekjent av. Det var som om ingen visste av oss.

Nå begynte gemalen å miste tålmodigheta. Det er alltid interessant når det skjer. Han dro meg og noen andre Bodøfolk med seg til serviceskranken. Gemalen trykket på knappen for folk med gullmedlemskap og ble kjapt ekspedert. Damen bak skranken hørte litt motvillig på oss, vi var jo tross alt ikke hennes ansvar. Men her var det en som tok ansvaret selv om hun ikke hadde det. All ære til henne! Hun ringte vaktsjefen, forklarte situasjonen og utbrøt irritert: Jammen kjære vene, de kunne jo vært hjemme for lenge siden! Det var åpenbart at noen lenger bak ikke hadde gjort jobben sin, og nå ble det hennes jobb å håndtere oppgitte passasjerer. Hun booket om gemalen på et direktefly klokken 11 og meg på melkeruta. Jeg nektet å forholde meg til melkeruta og insisterte på at jeg skulle fly direkte sammen med gemalen. Hun gav seg etter hvert, og vi hadde et problem mindre. I motsetning til de som måtte vente enda lenger.

Neste gang jeg blir offer for snøbyger eller andre værfenomener håper jeg at jeg strander lenger nord enn Værnes. Det kan se ut som det er litt bedre rutiner for å håndtere noen ekstra passasjerer nordpå. Uansett, vi kom oss til slutt avgårde, mens andre satt igjen og ventet. Midtveis mellom Trondheim og Bodø kom jeg til å tenke på osten og gulrøttene som lå i minibaren på hotellet. Brått kom humøret tilbake. Jeg kunne liksom se for meg minibaren fylt til randen av alskens halvspist mat. Det var godt å kjenne at latteren boble inni meg. Nå lå det an til happy ending. Godt humør og nydelig vintervær i Bodø. Og når du tror at alt er over, at alt er på stell, så inntreffer selvfølgelig tingenes iboende faenskap: bagasjen var forsvunnet. Lammelåret var ikke lenger kortreist, det var bortreist.

*Tore Samuelsen: betegnelse  på en ekstremt serviceinnstilt og blid person, en såkalt riktig person på riktig sted, som ikke er redd for å ta ansvar og som er på jobb for å gjøre jobben sin.