Typisk Tiff

1. Billettkrøll. Den digitale verden legger alltid ut noen snubletråder når billettsalget starter. Det skjer hvert bidige år. Uten unntak. I år var det en server i Tyskland som sviktet. Du må alltid regne med å bruke minst en hel arbeidsdag på å håndtere feilmeldinger, stå i telefonkø til billettskranken, sende mailer og purremailer, før du til sist kommer i mål med billettkjøpene. Moralen er: legg inn en feriedag den dagen du skal kjøpe billetter. Du trenger mer tid enn du tror
2. Våte sokker og sko. Januar og Nord-Norge burde bety kulde og vinterføre. Det gjør sjelden det i Tromsø. I alle fall ikke under festivalen. Da er det sannsynligvis tvilsomt føre. Enten er det hålkeføre eller så er det et tykt lag med sørpe. Begge deler kompliserer transportetappene mellom de ulike kinoene, særlig om man har gjort en dårlig jobb med planlegginga og har litt dårlig tid. Å løpe på hålkeføre eller i et tykt lag med sørpe er risikosport. Derfor bør man alltid ha med brodder. Og gummistøvler.
3. Kø i alle varianter.
4. Snorking. Det er alltid noen som sovner i salen. Kan skje selv den beste.
5. Popcorn-tabben. År om annet tar folk med seg popcorn inn i salen. Det er pinlig. Dette er tross alt ikke kino. Det er festival. Spis gjerne popcorn før du kommer og konsentrer deg heller om filmen når du har satt deg i salen. Om du ikke sovner da. For det er lov.
6. Damer med frisyre ser man mye av under festivalen. De opptrer i flokk, er mellom 55 og 70. Høy utdanning, markante briller og – som sagt – frisyre. Alltid fin på håret. Dette er venninnene som har filmfestivalen som sin årlige jentetur. De er alltid i godt humør, kler seg tøft og virker verken satt eller patetisk ungdommelig. Stilige damer, med andre ord. Ofte sett med et glass rødvin i hånda. Det kryr av dem i Tromsø under festivalen. Godt voksne herrer bør kjenne sin besøkelsestid.
7. Stor opphopning av Fjällrevensekker.
8. Å ha filmbilletter til overs. For min egen del skjer det hvert år. Årsaken kan være flere. Jeg kan ha kjøpt billetter til to filmer som går samtidig. Alternativt kan det være at jeg har sett fire filmer en dag og rett og slett ikke gidder å se nummer fem. Sist, men ikke minst, ja kanskje til og med mest sannsynlig, så kan det være at jeg treffer kjentfolk og heller vil drikke vin enn å se atter en film.
9. Flyforsinkelser. Kan inntreffe både ved ankomst og ved avgang hjemover. Mest typisk er det at det skjer på tur til Tromsø. Snøen laver ned, og du må – i tillegg til å være fire timer forsinket – også belage deg på å lande på Bardufoss og kjøre buss til Tromsø. Konsekvensen er at du har en filmbillett eller to du ikke får brukt fordi du ikke rekker frem, jf. punkt 8 – du får filmbilletter til overs. Er du av den mer iherdige mennesketypen kan du jo søke refusjon via reiseforsikringa. Rekk opp hånda alle som gidder det!
10. Tiffing. Kafe, vin, øl og mat. Gamle kjente og nye kjente. Veldig hyggelig. Husk å skifte sokker samtidig. Og tørke skoene. Det er sikkert en panelovn i nærheta som du kan parkere skoene på.

Sissel = blind

Ved middagsbordet nylig kom gemalen til å nevne sin grandtante Anna. Jeg hadde knapt hørt om henne, lillesøstra til gemalens farfar, men ble ikke spesielt overrasket over at han hadde ei tante Anna. Hvem har ikke det? Navnet Anna tronet tross alt øverst på topp-ti lista over populære jentenavn i år 1900, og populariteten holdt seg frem til 1935. Jeg har selv ei tante Anna. For øvrig ei tante som må være Norges sprekeste tante, alderen tatt i betraktning. I nabolaget mitt i barndommen var Anna et vanlig navn. Sånn på 70-tallet. Vi hadde Anna Kristine, Anna Sofie, Mattis-Anna og Anton sin Anna. For ikke å glemme Anna til Aimar. Sistnevnte må ha vært verdens snilleste menneske. Anna-navnets popularitet avtok etterhvert, men tok seg opp igjen rundt 1995.

I 2015 var det Emma og William som var de mest populære navnene. Det skifter fra år til år, og jeg lurer på hva det er som gjør at vi velger de navna vi velger til barna våre? Hvorfor velger vi for eksempel de mest populære navnene? Det er jo ingen klare fordeler med å hete det samme som resten av bygda? Fire i samme klasse med samme navn, hva er fordelen med det?

Selv var jeg ganske alene om å hete Sissel da jeg gikk på Lakselv barneskole en gang i fjern fortid.  Ingen andre i klassen het Sissel. Jeg vet ikke om noen andre som het det på hele skolen. Jeg visste om noen få voksne som het Sissel da jeg var barn, men ingen i nær omgangskrets. Gjennom livet har jeg møtt ei og anna Sissel, og det er alltid hyggelig å møte en navnesøster. Men det er ikke dagligdags. Sissel er definitivt ikke på noen topp-ti liste over populære jentenavn. Det har aldri vært det. Navnet hadde sin storhetstid sist på 1950-tallet, om man nå kan kalle det storhetstid. Siden har det gått nedover.

Selv om Sissel ikke er et spesielt utbredt navn eller et spesielt kult navn, så har jeg ikke hatt de helt store kompleksene for navnet. Det var bare så fordømt alminnelig. Ikke visste jeg som barn at Sissel var et helt perfekt navn for meg, at jeg faktisk skulle komme til å kle navnet mitt. Det passer som hånd i hanske, for å si det forsiktig. Jeg er jo alminnelig; sånn skikkelig Norsk Standard-menneske. Legger meg tidlig, sosialt tilbakeholden, åttetilfire jobb, ordinær bil. Helt vanlig. Akkurat som navnet. I tillegg betyr navnet mitt Blind. Og det må da være et høyst passende navn for en ganske så nærsynt og presbyop synspedagog med lett forhøyet øyetrykk? Det slår i alle fall godt an som internhumor i synspedagogkretser.

Før jeg begynte på skolen ville jeg hete Katinka. Jeg lot som det var mellomnavnet mitt. Sissel Katinka Movik. Tror jeg var inspirert av ei lita dame i et lite hus et par-tre kilometer unna. Hun het Katinka. Jeg var der med mamma en gang. Det var god atmosfære i huset. Jeg husker i grunnen gangen best; dama husker jeg knapt, utover at hun var lita. Med et vidunderlig navn, etter mitt syn. Etter at jeg begynte på skolen ble Katinkanavnet skjøvet ut av bevisstheten. Jeg syntes ikke det var spesielt tøft lenger. Dessuten var jeg blitt så stor at jeg innerst inne forsto at ingen trodde på meg når jeg sa at jeg hadde dobbeltnavn.

Til tross for at mamma har dobbeltnavn og pappa har trippelnavn fikk alle vi tre ungene enkeltnavn. Litt rart siden dobbeltnavn er utbredt i Nord-Norge. Årsaken til at mange flere her nord har dobbeltnavn enn lenger sør i landet skal visstnok være at vi har større navneglede enn sør i Norge (se her), hvordan man nå definerer navneglede. Kanskje så ikke mine foreldre nytten av sine mellomnavn, og tenkte det var overflødig med fler enn ett navn, hvem vet. Slikt tenkte åpenbart ikke foreldrene til Mirjam Dorthea Ingeborg Petra Dagmar Berg fra Bønes i Hordaland. Hun ble født på slutten av 1900-tallet, og må ha hatt særdeles navneglade foreldre. Hun har i alle fall norgesrekorden i antall navn.

Så hvorfor jeg ble hetende akkurat Sissel vet jeg ikke. Jeg er neppe oppkalt etter noen; vi har ikke så sterke tradisjoner for oppkalling i min familie. I beste fall må det ha vært Sidsel Sidserk som var inspirasjonen. Jeg har boka om henne; jeg fikk den av mamma for noen få år siden, da hun begynte å rydde i bokhyllene sine. Kanskje var Sissel bare et tilfeldig navn som spratt opp i mine foreldres bevissthet? Jeg har i grunnen aldri lurt på det, det bare dukket opp nå. Men kanskje var det ikke helt tilfeldig?  Det å velge navn på S er faktisk veldig utbredt. Valg av navn på S er på andreplass, etter navn på A, som troner øverst. Riktignok var dette riktig i 2011, men likevel.

Selv om vi ikke har så sterke tradisjoner for oppkalling i familien min, så har det forekommet. Min gammelonkel Levi Læstadius Akselsen må åpenbart ha vært oppkalt etter sin fjerne slektning Lars Levi Læstadius. Noe annet virker søkt, siden Levis far, Edvard Johan Svane Axelsen, som for øvrig var min oldefar, var den som brakte læstadianismen til Nordkyn. Han kom til Brenngam i 1876, 24 år gammel, og begynte som bonde og fisker. Han hadde reist med egen båt fra Evenes. Det må ha vært litt av en tur over Lopphavet og langs Finnmarkskysten østover mot Nordkyn. Oldefar skal ha vært sterkt grepet av læstadianismen før han kom til Finnmark, og han startet forkynnelsen umiddelbart. Søndag etter søndag trakk han fulle hus; han forsømte seg visstnok aldri. Det til tross for at han og kona Elen Petrikke fikk 12 barn, noe som sier meg at de nok hadde mer enn nok å ta seg til, også på søndager. Hva angår de 12 barna, så døde tre av dem av skarlagensfeber i 1886. Innenfor et tidsrom på 10 dager mistet de tre barn, på henholdsvis 8, 5 og 1 år. Det må ha vært en ubeskrivelig sorg. Selv om man har mange barn har man neppe noen å miste.

Men tilbake til gleden. Om det finnes noe VM i navneglede så tror jeg Myre i Vesterålen ville stukket av med seieren. Her har de Norgesrekord i bruk av engelske navn, og de utmerker seg også med bruk av dobbeltnavn. Bakgrunnen skal ha vært at Myreværingene ble sterkt påvirket av amerikanske TV-serier på 70- og 80-tallet, og at man i stor grad valgte navn fra skuespillerne i disse seriene. Her var navn som Arnt Richard, Cliff Teddy, Ted Martin og Barry Martin. Så spesiell er navnevalgene på Myre at det også er lagd en egen Myrenavngenerator, som du finner her . Generatoren slår fast at mitt Myrenavn ville vært Kitt Karla. Hva ville du hett om du var født på Myre?

———

Min slektslinje mot Lars Levi Læstadius: 

Sissel   → Kristian Peter Henry Movik your father → Edvard Johan Akselsen Movik his father → Edvard Johan Akselsen his father → Axel Svan Jonassen his father → Jonas Svane Axelsen his father → Axel Jonassen Svane his father → Jonas Israelsen Svane his father → Magdalena Abrahamsdatter Burman his mother → Abraham Abrahamsson Burman her father → Margareta (Märita) Andersdotter Burman his mother → Andreas Nicolai Burman Bothniensis her father → Nils Andersson (Burman) his father → Olof Andersson Burman his brother → Karin Olofsdotter Burman his daughter → Barbro Persdotter her daughter → Brita Noræa Fjellström her daughter → Johan Johansson Læstadius her son → Carl Johansson Laestadius his son → Lars Levi Laestadius his son

Bortreist lammelår

I midten av desember leste jeg et innlegg om folket lengst nord i landet som møtte uvær og flyforsinkelser med sprudlende humør og overveldende livsglede (her). Det var en hyllest til finnmarkingene. Det humørfylte folket. Det gjestfrie folket. De med den dramatiske krigshistorien. De som fikk hjemmene sine brent. Hardhausene. De som står han av. De gjennomsubsidierte latsabbene som topper alle negative statistikker. Et folk med en så positiv livsinnstilling at de omdefinerer to døgn med uværsrelaterte forsinkelser til en sosial happening, hvor man endelig kunne ta seg tid til å lese bok, strikke litt og sosialisere seg med sine medreisende.

I likhet med mange andre lot jeg meg fascinere av historien. Jeg ble faktisk litt stolt av folket mitt. Ja, sånn er vi, tenkte jeg. Tar det som det kommer. Står han av. I storm og i stilla. Finnmarkingene var visstnok så glade da de endelig traff bakken i Alta at det utartet til kollektiv klapping. Som Finnmarking og ganske blid, men også med et godt utviklet repertoar av katastrofetanker når turbulensen blir for påtrengende, tror jeg at til og med jeg kunne blitt revet med i trampeklapp ved landing etter to døgn med flyving i storm, til tross for at jeg synes slik atferd er umåtelig harry. Den ekstreme takknemligheten for at det gikk bra også denne gangen ville nok overskygget min mer snobbete holdning som tilsier at man ikke klapper når flyverne setter nedslag.

Jeg synes det er ganske uproblematisk å håndtere forsinkelser når årsaken er uvær. Da er det lett å fremstå som en positiv og fornøyd nordboer. Været får man som kjent ikke gjort noe med. Men etter å ha reist på årets første dag har jeg vært nødt til å revurdere oppfatningen av meg selv som blid og tålmodig. At flyet jeg var i måtte fly forbi Bodø og heller lande på Værnes var greit nok. Absolutt til å leve med, og ingenting å miste humøret av. Men når folk ikke gjør jobben sin forvandles jeg til en glefsende pitbull. Værnes hadde nemlig ingen lokal Tore Samuelsen* på jobb. Ikke noe tilsvarende heller. Å beholde tålmodigheta og humøret over kritisk nivå når man møter en mur av likegyldighet og ansvarsfraskrivelse er en kunst. Jeg ble rett og slett litt misfornøyd i starten av det nye året. Og det er ikke bra, siden jeg liker å være fornøyd.

Jeg er nemlig stort sett det. Fornøyd og positiv. Sånn grunnleggende sett, på min introverte måte. Jeg er fornøyd med NAV. Med maten. Med fastlegen. Servicen på butikken. Med folk flest. Avinor. Og Widerøe. SAS. NSB. PST. Kollegaene. Gemalen. Ungene mine. Julegavene. Været. Uværet. Strekkmerkene på magen. Livet generelt. Og hvis jeg kan unngå å kaste mat er jeg ekstra fornøyd.

Jeg liker nemlig ikke å kaste fullt brukbar mat. Jeg vet ikke om det er den læstadianske arven som slår inn, eller om det bare er alderen som tynger; det har i alle fall blitt verre med årene. For meg som er pendler har det som konsekvens at jeg enten må gi bort mat når jeg reiser fra det ene til det andre hjemmet, eller jeg må ta med meg det som kan komme til å bli ødelagt i den perioden jeg er borte. Det føles helt feil å kaste en pose gulrøtter på ett sted, for så å kjøpe en ny pose på det andre stedet. Nå etter jul da jeg skulle forflytte meg fra Lakselv til Bodø tok jeg med en pose gulrøtter, et par røde epler, en åpnet boks baconpostei og en halvspist ost. Sært, kanskje, men dog. I tillegg hadde jeg med meg noen frysevarer. Det har jeg alltid når jeg reiser fra nordøst mot sørvest. Denne gangen besto frysepakken av et kortreist lammelår og litt multer.

Turen startet med en god times forsinkelse fra Lakselv. Vi lå godt an til å miste flyet fra Tromsø til Bodø. Heldigvis var Bodøflyet såpass forsinket at de valgte å vente noen ekstra minutter på oss. Med høy puls stupte vi inn i Bodøflyet, full av takknemlighet og glede over at både værgudene og personalet hos Widerøe og SAS var på vår side. Nå lå alt an til at vi skulle komme oss til Bodø innen en knapp time. På tur inn mot Bodø, noen få minutter før landing, begynte plutselig flyet å stige. Kapteinen avbrøt jammen landinga. Aggressive snøbyger samlet seg brått over banen, og Avinorgutta klarte rett og slett ikke å få fjernet snøen fort nok. Etter en halvtimes sirkling over Bodø dro vi videre mot Trondheim. Ikke stort å gjøre med det. Både jeg og gemalen har lang erfaring med å bli vær- og askefaste, så vi vet at personalet på bakken ordner opp, og vi kommer oss alltid til bestemmelsesstedet innen rimelig tid. Jeg var med andre ord fortsatt positivt innstilt og hadde humøret i behold.

Umiddelbart etter landing på Værnes fikk vi beskjed fra kapteinen at vi Bodøværinger var ombooket til flyet klokken 06.50 dagen etter, og at vi ville bli transportert til hotellet for overnatting umiddelbart etter at vi hadde hentet ut bagasjen. Det tok tre kvarter før vi fikk bagasjen. Sånt skjer. Jeg og gemalen fikk ordnet oss toalettmapper og matkuponger. En av fordelene med å fly mye er at vi vet hva vi skal ha når vi strander. Det var imidlertid folk her som ikke visste det. Og de ansatte som var på jobb i ankomstservice hadde åpenbart ikke tenkt å informere om det. Så det ble min og gemalen sin oppgave. Vel. Det er greit å kunne gjøre nytte for seg av og til.

Siden kjøkkenet på hotellet var stengt måtte matkupongene brukes før vi dro fra flyplassen. Dermed gikk tida. To og en halv time etter landing kom vi oss avgårde med bussen. Da var det blitt midnatt. Av bussjåføren fikk vi beskjed om at vi ville bli hentet neste morgen klokken 05.45, så nå var det bare å få lammelåret og multebæra i trygg forvaring i hotellets fryserom, og kjølevarene inn i den nedlagte minibaren på rommet, før vi fikk oss noen tiltrengte timer under dyna.

Morgenen etter var brutal. Vi møtte i resepsjonen halv seks og fikk lammelåret på plass i sekken. Da kom beskjeden om at bussen var innstilt, men at det ville komme en ny buss klokken 7.30. Altså etter at flyet vårt var gått. Så da var det bare å ta taxi til flyplassen. Det gikk heldigvis knirkefritt. Alt vel så langt, både med meg, gemalen og lammelåret. Men så gikk det plutselig fra galt til verre: Ingen av de tredve passasjerene var ombooket til morgenflyet. Så der sto vi. Og ingen kunne hjelpe oss. Det var nemlig noen i Oslo som hadde ansvaret for å booke oss om, fikk vi beskjed om. Så dessverre: dere må  bare vente på sms med informasjon om avreise. Mannen bak skranken var hyggelig. Vi forholdt oss til det han sa. Vi satte oss ned og ventet. En hel gjeng med mennesker som skulle til Bodø. Vi ventet enda mer. På sms fra noen. I Oslo. Nesten som å vente på telefon fra Norsk Tipping. Fortsatt var humøret greit, for nå begynte jeg å se komikken i det.

En og annen fikk en sms og forsvant, men det var langt mellom dem. Etter en telefon til SAS begynte humøret mitt å synke. Jeg fikk nemlig beskjed om at ombooking måtte gjøres på Værnes. Da gikk det opp for meg at det ikke var været som var problemet lenger. Det var noen som ikke hadde gjort jobben sin kvelden før. Og noen andre lokalt her som ikke turte å ta ansvar. Her burde det vært noen flinke piker av begge kjønn som kunne tatt litt ekstraordinært ansvar og strukket seg litt lenger enn absolutt påkrevd. Vi ble nemlig vitne til en øvelse i informasjonssvikt og ansvarsfraskrivelse som sannsynligvis ingen i SAS eller Widerøe vil være bekjent av. Det var som om ingen visste av oss.

Nå begynte gemalen å miste tålmodigheta. Det er alltid interessant når det skjer. Han dro meg og noen andre Bodøfolk med seg til serviceskranken. Gemalen trykket på knappen for folk med gullmedlemskap og ble kjapt ekspedert. Damen bak skranken hørte litt motvillig på oss, vi var jo tross alt ikke hennes ansvar. Men her var det en som tok ansvaret selv om hun ikke hadde det. All ære til henne! Hun ringte vaktsjefen, forklarte situasjonen og utbrøt irritert: Jammen kjære vene, de kunne jo vært hjemme for lenge siden! Det var åpenbart at noen lenger bak ikke hadde gjort jobben sin, og nå ble det hennes jobb å håndtere oppgitte passasjerer. Hun booket om gemalen på et direktefly klokken 11 og meg på melkeruta. Jeg nektet å forholde meg til melkeruta og insisterte på at jeg skulle fly direkte sammen med gemalen. Hun gav seg etter hvert, og vi hadde et problem mindre. I motsetning til de som måtte vente enda lenger.

Neste gang jeg blir offer for snøbyger eller andre værfenomener håper jeg at jeg strander lenger nord enn Værnes. Det kan se ut som det er litt bedre rutiner for å håndtere noen ekstra passasjerer nordpå. Uansett, vi kom oss til slutt avgårde, mens andre satt igjen og ventet. Midtveis mellom Trondheim og Bodø kom jeg til å tenke på osten og gulrøttene som lå i minibaren på hotellet. Brått kom humøret tilbake. Jeg kunne liksom se for meg minibaren fylt til randen av alskens halvspist mat. Det var godt å kjenne at latteren boble inni meg. Nå lå det an til happy ending. Godt humør og nydelig vintervær i Bodø. Og når du tror at alt er over, at alt er på stell, så inntreffer selvfølgelig tingenes iboende faenskap: bagasjen var forsvunnet. Lammelåret var ikke lenger kortreist, det var bortreist.

*Tore Samuelsen: betegnelse  på en ekstremt serviceinnstilt og blid person, en såkalt riktig person på riktig sted, som ikke er redd for å ta ansvar og som er på jobb for å gjøre jobben sin.