Statsministeren synger i kirka

Kormedlemmene ser utover kirka. Smiler mot publikum. Puster lettet ut. Senker skuldrene. Etter to stemningsfulle julesanger tar de i mot applaus fra en fullstappet kirke. Applausen er fortjent. De er flinke, dette koret. De liker å opptre. Liker å gi publikum fine opplevelser. Spre julestemning. De er alltid litt spente i forkant. Hva om de ikke treffer tonen? Kommer skjevt ut. Det er definitivt ikke et kan-ikke-synge-kor. Tvert i mot. Her kan det synges. Det er derfor de har litt lampefeber.

Hvert bidige år i manns minne har koret stilt opp i kirka og sunget julen inn. Enkelt år har de også gjesteartister. I år har de to. Porsangers egne storheter: statsminister Movik og artisten Mari Boine. De to skal løfte konserten til nye høyder. De kler hverandre, Movik og Boine. Funklende stjerner.

Ordfører Aina er konferansier. Med lett hektisk stemme introduserer hun Porsangers to store døtre. Hun er stolt over å ha dem her. Forteller at statsministeren skal starte med sin egen versjon av Amazing Grace, mens Mari skal bidra på noen vers. Videre skal Mari dra Mitt hjerte alltid vanker, med Movik som aktiv bidragsyter. Ordføreren slår ut med hendene: Ta vel i mot statsminister Movik og Mari Boine! Applausen starter før de trår inn fra siderommet. Movik kommer først; Mari like bak. Applausen vil ingen ende ta. Publikum reiser seg. De er fra seg av glede.

Statsministeren var et helt ubeskrevet blad hva angår musikalitet da hun overtok som regjeringssjef. Etter hennes første besøk i studio hos Skavlan, hvor hun måtte berge stemninga og trå til som musikalsk alibi, var imidlertid sangtalentet hennes blitt oppdaget. I motsetning til sin mor, som stemmemessig er utstyrt som førstesopran, er statsministeren velsignet med en altstemme av heller lav kvalitet. Men verden vil bedras, så når avisene skrev om hennes eminente sangprestasjon hos Skavlan i fjern fortid, så trodde folk at hun var god. Hennes stemme ble rett og slett selveste definisjonen på god stemme. I landet der man lever etter prinsippet: når de sier det er rett, da er det vel rett, stiller man ikke spørsmål ved sannhetsgehalten i det man hører og leser.

Så her sto Movik klar. Mari Boine ved sin side. De hadde øvd inn en eksepsjonelt god versjon av Amazing Grace. Mari stilte i vakker, rød kofte. Movik hadde den røde julekjolen. Og høyhæla sko. Svarte. Lekre. Nå sto de der og glitret. Klar for oppdrag julestemning. Mari Boine var oppriktig stolt. Hun så ut mot publikum. Synes det var på sin plass at hun var invitert til å synge med statsministeren. Movik var ikke mindre stolt. Var mektig fornøyd med egen sangstemme. At den var så god. Den var jo det. Syntes hun. Selvskryt, kanskje. Men selvskryt skal man som kjent høre på, det kommer fra hjertet.

Movik dro gjennom første verset. Orgelet koblet seg på. De var akkurat kommet inn i andre vers da statsministeren stoppet opp: Kutt! Kutt! Det her går ikke. Vi begynner på nytt. Movik hadde til sin store forskrekkelse oppdaget at mafiaen var møtt opp. Selveste mobilkameramafiaen hadde spredd seg utover hver eneste benkerad, og satt der og filmet. Eller kanskje var det snapchateliten som hadde årsmøte? Uansett: Statsministeren fikk kløe i magen av utilbørlig filming og blitzing på konserter. Som publikummer lot hun seg sjenere av sånt. Som stjerne lot hun seg sjenere enda mer.

Statsministeren så på Mari. Mari var minst like forferdet som Movik. Trodde ikke sine egne øyne. Fullt av hender diagonalt opp i lufta. Hadde det ikke vært for lysene fra telefonene, hadde det sett ut som de satt der og gjorde nazihilsen. Mari og Movik så oppgitt på hverandre. Statsministeren, som har kamuflert de samiske genene litt og ikke er så indirekte i formen når hun skal irettesette noen, tar løs. Ikke sånn at hun blir direkte aggressiv, hun fyller tross alt ikke kriteriene for diagnosen panisk-aggressiv.

Nu må dokker kutte ut! Movik orket ikke skjule irritasjonen. Det var tross alt bare voksne folk i kirka. Hun fortsatte: Det er ikke det at jeg ikke gjerne – mer enn gjerne – vil bli filmet og få spredd min eminente stemme utover det ganske land. Men ærlig talt: tror du at den som sitter bak deg – og som faktisk har betalt for å komme inn her i dag – synes det er særlig hyggelig å bli distrahert av armen din, der den står som et spett ut i lufta med et lysende dings i enden? Stemmen til Movik var harmdirrende. Hun fortsatte: Nei, kjære publikummer, jeg kan love deg at du forstyrrer folk – både de bak deg og de på siden. Du forstyrrer faktisk noen. Noen. Som. Også. Har. Betalt. Billett.

Statsministeren redegjorde for hvordan armen og telefonen okkuperte synsfeltet til publikummere rundt. I tillegg dro hun en kjapp forelesning om hvordan lyset fra mobilskjermen og blitsene som stadig glimtet til i den halvmørke kirka forstyrret folk. Det er refleksivt, skjønner dere. Man kan ikke bare bestemme seg for ikke å la seg forstyrre. Det er stavene som reagerer, sansecellene i netthinna, de er ekstremt lysfølsomme. Reagerer hver gang det blitser. De opererer helt på egen hånd. Automatisk. De er fantastiske. Helt kanon. Gjør at vi kan se et bittelite lysglimt i mørket. Bittelite! Reagerer umiddelbart. Kjapt. Lynkjapt.

Statsministeren hadde ikke glemt sine gamle kunnskaper fra den gang hun var synspedagog, selv om hun nå hadde pause fra den karrieren. Men nå folkens. Vi begynner på nytt. Ut! Alle går ut. Movik ba faktisk folk om å komme seg ut av kirka. Husk lue. Still dere på fire rekker når dere kommer ut. Slå av telefonene. Helt av. Ikke flymodus. Eller bare lydløst. Av. Helt av. Så kommer dere inn igjen.

Movik anmodet publikum om å gå rolig inn. Hun instruerte publikum om å gi fra seg telefonen til kirketjeneren som står i døra. Mari nikket. Hun kunne ikke vært mer enig enn hun var med Statsministeren nå. Movik oppfordret folk til å ta det rolig. Puste med magen. Ingen panikk. Og dere: ikke noe krangel eller håndgemeng. Vi kan ikke risikere at noen må ha legetilsyn. Det er nemlig kaos nok på legestasjonen om ikke dere skal bidra med mer. Så hold ro i køen og gå sakte inn. Når dere er på plass begynner vi igjen.

Mari klappet. Hun lot seg begeistre av Movik. Jammen skulle hun gjøre flere konserter med Statsministeren. At hun ikke hadde tenkt på det før! Hun sendte enda et takknemlig blikk til statsministeren som hadde fått bukt med det umulige publikummet. Takket inni seg for at det fortsatt fantes handlekraftige mennesker.

Porsangerfolkets inntreden i kirka gikk smertefritt. De var lettlærte. Det skal de ha. Grunnleggende gode mennesker alle i hop. Omsider var det dags for å starte opp. Koret sto fortsatt lydig oppstilt og klar til dyst. Jepp, jepp, sa Movik og så utover kirka, da begynner vi da. Hennes vakre røst fylte kirka. Amazing grace. Mari fylte på etter beste evne. Ikke et øye var tørt. Julestemningen la seg inn i hjertene til publikum. Mari og Sissel. Profeter i eget land.