Brennelvværing på riksvei 80

 

Gemalens stemme ble høyere og høyere. Venstre, venstre! Venstre, Sissel!! Stemmen fylte hele bilen. Lydbølgene ble mer og mer påtrengende, og hjernen forsøkte desperat å skape mening av lydene som ankom auditiv cortex. Uten hell. Jeg klarte ikke å forstå hva han mente. Jeg prøvde. Oppriktig. Brukte alt jeg hadde av ledig kognitiv kapasitet. Det gikk ikke inn.

Jeg hadde plassert volvoen, gemalens bil, i venstre felt, på saltlaken inn mot riksvei 80. Intensjonen var å svinge til venstre i krysset. Det neste feltet, til venstre for meg, var for motgående trafikk. Trodde jeg. Det var der jeg hadde gjort en feilslutning. Og nå var jeg altså helt inne i lyskrysset, i det venstre feltet ved siden av det til høyre og det til venstre. Altså midterst. Tre felt, må vite, i samme retning. Litt vel komplisert for en enkel Brennelvværing. Nå hadde jeg ikke noe valg. I asfalten foran meg var det malt en pil til høyre. Det lyste grønn pil til venstre. Det var ingen vei utenom. Jeg var rett og slett nødt til å svinge av mot Fauske. Motsatt vei av hjemover. Jeg hørte et dypt sukk fra styrbord side.

Hadde dette vært Banakkrysset hjemme i Lakselv kunne jeg bare tatt en mer eller mindre elegant u-sving og kommet ut i riktig retning. Eller s-sving. Men nei. Her var det storbystemning. Skikkelig Texas. Nesten Beijing. Det ble litt mange inntrykk på en gang. Kognitiv overload. Jeg hadde nylig plukket gemalen opp på flyplassen. Han hadde vært på en todagers jobbreise, og nå ville han bare hjem. Det siste han ønsket seg var en avstikker til Tverlandet eller Fauske. Han lente hodet lett bakover. Strøk seg over panna. Øynene lukket. Kanskje tenkte han: Gud, gi meg krefter til å holde ut med den her landkrabba. Han tok seg imidlertid sammen og kom med følgende kloke bemerkning, midt i manøvreringa mi ut av lyskrysset og inn i feil felt mot Fauske – for nå mente han plutselig at jeg skulle ligge i høyre felt (sikkert fordi han trodde jeg neppe kom til å finne en eneste snuplass før rundkjøringa på Tverlandet): Hadde du vært flyver, så hadde jo det her gått helt til helvete. Det hadde han rett i. Og nå er Bodøs trafikkforhold heldigvis over for min del, i alle fall for i år.

For nå er jeg tilbake i Lakselv, et steinkast fra Brennelv, stedet der det alltid var varmt om somrene på 70-tallet. Brennelv var stedet der multepsykosen min ble utløst. Det var der jeg begynte å røyke. Der jeg lærte å svømme – i Brennelva. Det var melkerampe i Brennelv. Der satt vi og skrev bilnummer. Vi ventet lenge på hver bil. Det kunne jo gå litt tid mellom hver passering. I Brennelv fikk jeg mine første skrubbsår. Vi hadde vår egen ta-hull-i-ørene-salong hos Aina. Vi er mange som fikk satt inn våre første øredobber på kjøkkenet hos henne. Langs veiene i Brennelv gikk det kuer. Og sauer. Det var før strømgjerdet ble oppfunnet. Vi hoppet i høyet. Uten lov. Kjørte snøscooter. Drakk sprit i alt for ung alder. Det er mange gode minner. Jeg kan til og med minnes at vi hadde Opel, da jeg var veldig liten. En blå stasjonsvogn. Setene var torturaktig kalde om vinteren. Om sommeren var de enda verre; man brant seg på dem.

Selv om vi hadde bil måtte vi ofte gå til Lakselv om vi hadde ærend dit. Fire iskalde kilometer langs asfalten. Eller ottadekket, som det jo var. Vi skulle på elevkvelder. Noen ganger bare på Porsangerstua for å treffe folk. Kunne jo være det skjedde noe der. Vi dro i bassenget mandag, onsdag og lørdag. Haiket, i håp om å komme unna kulda. Jeg tror middeltemperaturen var minus 19 og at det var stiv kuling hver gang det var folkebad, i årene mellom 1976 og 1979. Jeg husker det i alle fall sånn. Håret som hang utenfor lua var frosset. Hjemover var det lettere å gå, for da hadde vi i alle fall ikke motvind. Det blåser nemlig sjelden fra øst om vinteren her i Porsanger. Etter svømminga kjøpte vi alltid med oss en liten pose potetgull fra Lillebokiosken før vi startet hjemturen; det var lettere å gå med munnen full av potetgull.

Jeg trodde alltid at Lakselvværingene syntes vi fra Brennelv var litt rare. Spesielle. Kanskje var det bare en følelse, men den var der. I dag kjenner jeg aldri følelsen lenger; at jeg er rar fordi jeg er fra Brennelv. Jeg kan av og til føle meg rar av andre grunner, for eksempel nylig da jeg skjønte at ikke alle andre går rundt og husker bursdagene til masse perifere bekjente fra barndommen. For øvrig en særhet som absolutt er til å leve med. Men helt unødvendig, siden Facebook er oppfunnet og stadig minner oss om hverandres bursdager. Etter hvert ble vi voksne, både vi fra Brennelv og de fra Lakselv. Dro hver til vårt. Og nå blir vi glade når vi møtes, i alle fall de som ikke fikk for mange mentale skrubbsår, uansett om vi kom fra stedet øst eller vest for Banakkrysset.

Men tilbake til barndommens blå stasjonsvogn av merke Opel. Jeg lurer på om det kan være noen ubevisste mekanismer som gjorde at jeg i voksen alder valgte en Opel stasjonsvogn? Jeg har nemlig en Opel Astra. 1999-modell. Gått 300 000 kilometer, sånn bortimot. Har kostet meg utallige tusenlapper. I 2011, året etter at jeg kjøpte den for en billig penge, brukte jeg 36 000 kroner på den – bare i reparasjoner. Bensin, lyspærer, sommer- og vinterdekk, oljeskift, forsikring og veiavgift kommer i tillegg. I årene etter har den lagt beslag på en noe lavere andel av budsjettet, men det har vært noe hele tiden. Sist en splitter ny vindusviskermotor. Vindusviskermotor høres billig ut, men den koster skjorta. Nesten alle delene på bilen er byttet. For å være ærlig fremstår bilen som ny, om man ser de enkelte delene separat. Med unntak av støtfangeren, da. Den er litt smadret og surret fast med tau. Og det mangler et grøftelys. Og en list er løsnet. Men ellers er den nesten som ny. Så mye penger har jeg brukt på den at den etter hvert er blitt gull verdt for meg. Men nå er tiden kommet for å ta farvel.

Lørdag morgen klokka ni fant den det nemlig for godt å stoppe. Midt i Banakkrysset. Eller rundkjøringa, som krysset heter i dag. Midt i utkjøringa av rundkjøringa sto vi. Skikkelig festlig,  selv om tidspunktet for motorstopp var optimalt hva angår trafikkforhold, tidspunkt på døgnet og værforhold. Jeg prøvde å starte bilen flere ganger. Ingen respons. Til slutt var det bare å ikle seg refleksvest slik at jeg kunne fungere som levende varseltrekant, siden jeg ikke aner hvor varseltrekanten befinner seg. Etter tyve minutters stopp, med påkledning tilpasset en nordnorsk sommer, og iherdige forsøkt på å oppnå kontakt med forsikringa og veihjelp, tok Opelen til vett og startet, og vi kom oss trygt hjem.

To timer etter hendelsen satte jeg meg på nytt i bilen, og kjørte avgårde til flyplassen for å hente ungen min. Tanken på at bilen kunne stoppe på nytt streifet meg ikke. Der og da skjønte jeg at ryktet om mine katastrofetanker er sterkt overdrevet. Jeg var nemlig fortsatt like tynnkledd. Vel gjennom første kryss stoppet bilen. Jeg prøvde å starte gjentatte ganger, det var åpenbart strøm nok, men bilen var fortsatt like lite medgjørlig. Denne gangen orket jeg ikke stresse med å ringe veihjelpa. De svarte jo ikke tidligere på dagen, tross et tyve minutters forsøk. Dessuten regnet jeg med at bilen ville starte igjen innen rimelig tid. Det gjorde den ikke. Den gikk derimot fri for strøm, og var plutselig helt død. I likhet med telefonen min, som sluknet samtidig. Men nå begynte det å skje noe: Porsangerfolket var kommet ut av dynene.

En dame jeg kjenner dukket opp, og vi slo av en hyggelig prat. Hun foreslo å sende mannen sin bort for å se på bilen. Jeg likte initiativet. Av og til virker tilstedeværelse av testosteron positivt på tekniske problemer. At mannen i tillegg hadde demontert, reparert og remontert et ukjent antall biler gjennom livet, Opel inkludert, gav meg et forsiktig håp. Men nei. Mannen kunne ikke hjelpe, men det var trivelig med selskap. Mens vi sto der kom det en Brennelvværing kjørende. Nå begynte dette å bli en skikkelig sosial happening. Sosialt liv på en lørdag formiddag er ikke å forakte, det var nesten som å gå på kafe. Direkte trivelig å treffe folk jeg ikke prater med til daglig.

Men trivsel er ikke nok, jeg hadde jo fortsatt et uløst problem: en Opel som nektet å gå.  I mitt stille sinn tenkte jeg at med en Brennelvværing på laget ville nok historien ende godt innen rimelig tid. Brennelvværinger er nemlig ikke tapt bak en vogn. De er som gaffateip. Fikser alt. På et eller annet vis. Med eller uten traktor. Så også denne gang. Brennelvværingen kjørte hjem, hentet slepetau og større bil, kom tilbake og slepte bilen min hjem. Jeg var litt skeptisk til slepingen, siden støtfangeren er surret fast med tau, men det, mente Brennelvværingen, var en grunnløs bekymring. Han hadde helt rett, og i løpet av kort tid var bilen plassert på et litt mer trafikksikkert sted – utenfor huset hjemme. Det er da du skjønner at du bor på bygda; når du ikke trenger å ringe veihjelp, men bare får servicen servert på sølvfat. I disse dager hvor knivstikking er blitt folkesport, blir jeg ekstra takknemlig over at verden består av sånne hjelpsomme sjeler. Man kan jo fort trekke den feilslutning at verden ikke er noe bra sted. Men det er den altså. I alle fall i Porsanger.

Men nå er tiden inne for å ta farvel. Jeg vil ikke bruke en eneste krone mer på Opelen. Det kunne vært fint om noen ville kjøpe den, men dessverre virker den ikke å være særlig attraktiv. Siden august har den stått ulåst i carporten, med full tank, uten at noen har funnet det for godt å stjele den. Jeg håpet i det lengste at den skulle være borte da jeg kom hjem i over-i-går, som vi sier her i vårt nordligste fylke, men måtte bare trist konstatere at den sto trygt på plassen sin. Mulig den er lettere omsettelig i sine enkelte bestanddeler? Det minst arbeidskrevende er nok å sende den rett til vraking, ta vrakpanten, kjøpe champagne for pengene og feire at våre veier har gått i ulike retninger. Men det er sikkert dumt å glede seg for tidlig, det kan jo være at jeg ikke en gang får vrakpant for den.

Statsministeren synger i kirka

Kormedlemmene ser utover kirka. Smiler mot publikum. Puster lettet ut. Senker skuldrene. Etter to stemningsfulle julesanger tar de i mot applaus fra en fullstappet kirke. Applausen er fortjent. De er flinke, dette koret. De liker å opptre. Liker å gi publikum fine opplevelser. Spre julestemning. De er alltid litt spente i forkant. Hva om de ikke treffer tonen? Kommer skjevt ut. Det er definitivt ikke et kan-ikke-synge-kor. Tvert i mot. Her kan det synges. Det er derfor de har litt lampefeber.

Hvert bidige år i manns minne har koret stilt opp i kirka og sunget julen inn. Enkelt år har de også gjesteartister. I år har de to. Porsangers egne storheter: statsminister Movik og artisten Mari Boine. De to skal løfte konserten til nye høyder. De kler hverandre, Movik og Boine. Funklende stjerner.

Ordfører Aina er konferansier. Med lett hektisk stemme introduserer hun Porsangers to store døtre. Hun er stolt over å ha dem her. Forteller at statsministeren skal starte med sin egen versjon av Amazing Grace, mens Mari skal bidra på noen vers. Videre skal Mari dra Mitt hjerte alltid vanker, med Movik som aktiv bidragsyter. Ordføreren slår ut med hendene: Ta vel i mot statsminister Movik og Mari Boine! Applausen starter før de trår inn fra siderommet. Movik kommer først; Mari like bak. Applausen vil ingen ende ta. Publikum reiser seg. De er fra seg av glede.

Statsministeren var et helt ubeskrevet blad hva angår musikalitet da hun overtok som regjeringssjef. Etter hennes første besøk i studio hos Skavlan, hvor hun måtte berge stemninga og trå til som musikalsk alibi, var imidlertid sangtalentet hennes blitt oppdaget. I motsetning til sin mor, som stemmemessig er utstyrt som førstesopran, er statsministeren velsignet med en altstemme av heller lav kvalitet. Men verden vil bedras, så når avisene skrev om hennes eminente sangprestasjon hos Skavlan i fjern fortid, så trodde folk at hun var god. Hennes stemme ble rett og slett selveste definisjonen på god stemme. I landet der man lever etter prinsippet: når de sier det er rett, da er det vel rett, stiller man ikke spørsmål ved sannhetsgehalten i det man hører og leser.

Så her sto Movik klar. Mari Boine ved sin side. De hadde øvd inn en eksepsjonelt god versjon av Amazing Grace. Mari stilte i vakker, rød kofte. Movik hadde den røde julekjolen. Og høyhæla sko. Svarte. Lekre. Nå sto de der og glitret. Klar for oppdrag julestemning. Mari Boine var oppriktig stolt. Hun så ut mot publikum. Synes det var på sin plass at hun var invitert til å synge med statsministeren. Movik var ikke mindre stolt. Var mektig fornøyd med egen sangstemme. At den var så god. Den var jo det. Syntes hun. Selvskryt, kanskje. Men selvskryt skal man som kjent høre på, det kommer fra hjertet.

Movik dro gjennom første verset. Orgelet koblet seg på. De var akkurat kommet inn i andre vers da statsministeren stoppet opp: Kutt! Kutt! Det her går ikke. Vi begynner på nytt. Movik hadde til sin store forskrekkelse oppdaget at mafiaen var møtt opp. Selveste mobilkameramafiaen hadde spredd seg utover hver eneste benkerad, og satt der og filmet. Eller kanskje var det snapchateliten som hadde årsmøte? Uansett: Statsministeren fikk kløe i magen av utilbørlig filming og blitzing på konserter. Som publikummer lot hun seg sjenere av sånt. Som stjerne lot hun seg sjenere enda mer.

Statsministeren så på Mari. Mari var minst like forferdet som Movik. Trodde ikke sine egne øyne. Fullt av hender diagonalt opp i lufta. Hadde det ikke vært for lysene fra telefonene, hadde det sett ut som de satt der og gjorde nazihilsen. Mari og Movik så oppgitt på hverandre. Statsministeren, som har kamuflert de samiske genene litt og ikke er så indirekte i formen når hun skal irettesette noen, tar løs. Ikke sånn at hun blir direkte aggressiv, hun fyller tross alt ikke kriteriene for diagnosen panisk-aggressiv.

Nu må dokker kutte ut! Movik orket ikke skjule irritasjonen. Det var tross alt bare voksne folk i kirka. Hun fortsatte: Det er ikke det at jeg ikke gjerne – mer enn gjerne – vil bli filmet og få spredd min eminente stemme utover det ganske land. Men ærlig talt: tror du at den som sitter bak deg – og som faktisk har betalt for å komme inn her i dag – synes det er særlig hyggelig å bli distrahert av armen din, der den står som et spett ut i lufta med et lysende dings i enden? Stemmen til Movik var harmdirrende. Hun fortsatte: Nei, kjære publikummer, jeg kan love deg at du forstyrrer folk – både de bak deg og de på siden. Du forstyrrer faktisk noen. Noen. Som. Også. Har. Betalt. Billett.

Statsministeren redegjorde for hvordan armen og telefonen okkuperte synsfeltet til publikummere rundt. I tillegg dro hun en kjapp forelesning om hvordan lyset fra mobilskjermen og blitsene som stadig glimtet til i den halvmørke kirka forstyrret folk. Det er refleksivt, skjønner dere. Man kan ikke bare bestemme seg for ikke å la seg forstyrre. Det er stavene som reagerer, sansecellene i netthinna, de er ekstremt lysfølsomme. Reagerer hver gang det blitser. De opererer helt på egen hånd. Automatisk. De er fantastiske. Helt kanon. Gjør at vi kan se et bittelite lysglimt i mørket. Bittelite! Reagerer umiddelbart. Kjapt. Lynkjapt.

Statsministeren hadde ikke glemt sine gamle kunnskaper fra den gang hun var synspedagog, selv om hun nå hadde pause fra den karrieren. Men nå folkens. Vi begynner på nytt. Ut! Alle går ut. Movik ba faktisk folk om å komme seg ut av kirka. Husk lue. Still dere på fire rekker når dere kommer ut. Slå av telefonene. Helt av. Ikke flymodus. Eller bare lydløst. Av. Helt av. Så kommer dere inn igjen.

Movik anmodet publikum om å gå rolig inn. Hun instruerte publikum om å gi fra seg telefonen til kirketjeneren som står i døra. Mari nikket. Hun kunne ikke vært mer enig enn hun var med Statsministeren nå. Movik oppfordret folk til å ta det rolig. Puste med magen. Ingen panikk. Og dere: ikke noe krangel eller håndgemeng. Vi kan ikke risikere at noen må ha legetilsyn. Det er nemlig kaos nok på legestasjonen om ikke dere skal bidra med mer. Så hold ro i køen og gå sakte inn. Når dere er på plass begynner vi igjen.

Mari klappet. Hun lot seg begeistre av Movik. Jammen skulle hun gjøre flere konserter med Statsministeren. At hun ikke hadde tenkt på det før! Hun sendte enda et takknemlig blikk til statsministeren som hadde fått bukt med det umulige publikummet. Takket inni seg for at det fortsatt fantes handlekraftige mennesker.

Porsangerfolkets inntreden i kirka gikk smertefritt. De var lettlærte. Det skal de ha. Grunnleggende gode mennesker alle i hop. Omsider var det dags for å starte opp. Koret sto fortsatt lydig oppstilt og klar til dyst. Jepp, jepp, sa Movik og så utover kirka, da begynner vi da. Hennes vakre røst fylte kirka. Amazing grace. Mari fylte på etter beste evne. Ikke et øye var tørt. Julestemningen la seg inn i hjertene til publikum. Mari og Sissel. Profeter i eget land.

Min mor, gangsteren

I dag lot jeg meg fascinere av en dame som satt og strikket inne på et kjøpesenter. Hun bare satt der, helt uten å selge noe. På en helt vanlig kjøpesenterbenk. En helt vanlig dame. I en helt vanlig by. Vennlig strikkende, mens vi andre hastet forbi med handleposene våre. Jeg synes det var et hyggelig syn. Overhodet ikke noe plagsomt med hennes tilstedeværelse. Omtrent som de mest rusa tiggerne. Sitter i ro. Gjør ingen fortred.

Kanskje var den strikkende damen plassert der av senterledelsen, med viten og vilje, for å spre julefred og en beroligende atmosfære blant oppkavede og førjulsstressa kunder? Sånne strikkende damer har nemlig skikkelig beroligende effekt. Virker som benzodiazepiner. I alle fall på meg. De utstråler en egen ro. Det er ingenting aggressivt knivstikkende over dem. De sprer ingen angst. Hjernen min skjønner intuitivt at disse er i en helt annen kategori enn klovner med balltre og menn med kniv.

Sånne strikkedamer burde vært plassert ut på strategiske steder for å dempe aggresjonsnivået i samfunnet. På arbeidsplasser. Skoler. Venterommet hos NAV. Møterom i offentlig forvaltning. På forelesninger. Særlig på de forelesningene jeg selv må holde. Der vil jeg helst ha flest mulig strikkende. Da slipper jeg de intense blikkene fra voksne studenter som følger med. Strikkerne har blikket på strikketøyet, men de følger med likevel. Ut fra farta på strikkepinnene er det mulig å vurdere hvor konsentrert de er. Pinnene deres stopper nemlig når de konsentrerer seg. Eller når de lurer på noe; når det er noe de ikke forstår. Noen ganger kan man også høre at strikkepinnene aksellererer, som om de blir mer aggressive i strikkingen. Gjennom fartsøkningen kommuniserer de et eller annet. Kanskje er de provosert av budskapet mitt, eller kanskje er de bare uenige. Men kom i alle fall ikke her og si at det ikke er mye ikke-verbal kommunikasjon i strikking.

Så ære være dere strikkende mennesker. Jeg trenger at dere er i verden. Dere må gjerne formere dere; bli flere. Jeg føler meg trygg når dere strikker i tide og utide. Men alle er ikke som meg. Noen går nemlig helt i peak når de må forholde seg til klirrende strikkepinner. Heller enn å finne det lett beroligende, blir de tvert i mot aggressive av strikkelyden. Kanskje har de dårlig erfaring med strikkepinner fra barndommen. Eller kanskje de tvert i mot mangler positive erfaringer med strikkende mennesker. Jeg har flere ganger hørt folk sukke tungt og kaste stygge blikk mot strikkerne når de klirrer som verst på møter. Disse irritable artsfrendene mine finner ikke det fnugg av beroligende effekt i strikkende mennesker. Forstå det den som kan. Mulig de har auditive prosesseringsvansker? Da man man jo være lett overfølsom for lyd og svært distraherbare for bakgrunnsstøy. Det er en ærlig sak, det. Plagsomt, tror jeg. Da kan man alternativt  tipse strikkerne om at det finnes bambuspinner som er mer stillegående enn de tradisjonelle pinnene. Sånn er det jo for øvrig med alt nymotens. Alle elektriske apparater har blitt mindre lydproduserende med årene. Kjøleskap, tv, mikrobølgeovn. Det er vel bare mixmasteren og motorsaga som holder stand med sitt infernalske lydnivå.

Når det gjelder mine egne strikkeferdigheter, så er de nok innenfor norsk standard. Jeg behersker både rett og vrang. Kunststrikk. Ullsokker. Hælfelling. Går helt fint. Men for å være helt ærlig: å strikke virker ikke særlig beroligende på meg. Jeg blir så lei. Alt for fort blir det K-J-E-D-E-L-I-G! Etter kort tid får jeg sånn kløe i kroppen at jeg ikke klarer å sitte stille.  Blir utilbørlig rastløs. Lett aggressiv. Passiv aggressiv, riktignok, men aggressiv er aggressiv. Jeg har strikkekurven full av garn og halvfullendte prosjekter. Et helt arsenal. Ullsokker, for eksempel. Det blir aldri mer enn en og en kvart. Knapt. Nesten ferdige duker i kunststrikk. Votter. Enda flere sokker. Til og med et ullpledd. Lappeteppeullpledd av det mer avanserte slaget. Ulikt mønster i de ulike lappene. Skikkelig stilig. Planen var at pleddet skulle være ferdig da jeg og gemalen flyttet inn i pendlerboligen i Bodø. I september 2015. Status på pleddet pr i dag er at det er akkurat like stort som det var i august 2015. I motsetning til andre pledd reiser mitt halvferdige pleddet ganske mye. Med fly. Jeg har hatt det med mellom Lakselv og Bodø utallige ganger, uten at det har blitt noe større. Jeg har ikke kjent en bitteliten gnist av strikkelyst en eneste gang i høst. Eller i sommer. Eller sist vår. Jeg klarer bare ikke å strikke på det. Jeg har prøvd å overtale meg selv. Mildt press. Tryglet og bedt. Lagt det frem. Midt i åsynet. I ukevis. Men nei. Ingen ting hjelper. Å tvinge meg selv til å strikke er uaktuelt. Det kjennes bare helt feil. Det er liksom greit å presse seg over dørstokken for å gå en tur, men å klyve over den samme jævla stokken for å strikke, er helt uaktuelt. Helt. Jeg kan ikke strikke på kommando. Men jeg vet at lysta til å strikke kommer tilbake en gang. Helt sikkert. Når jeg blir pensjonist, kanskje. Men da har vi vel ikke pendlerbolig lenger.

Det er forresten ikke mange år siden strikkepinner var ansett som en alvorlig trussel for flyfarten og vår alles sikkerhet. Da var selv den mest troskyldige gamle bestemor ansett som hardbarka kriminell og ikke til å stole på. Her skulle myndighetene være føre var og avverge flykapring utløst av strikkepinner. I ettertid kan det virke en smule overnervøst. Strikkepinner er neppe mer farlig enn en penn. Eller en kam. Men tanken på at gamle bestemødre kunne tatt løs som terrorister er jo litt fornøyelig, da. Kan levende forestille meg min mor på nesten åtti reise seg fra setet sitt, for eksempel fra14 A, strene frem mot cockpit med taktfaste steg og sprenge seg gjennom døra inn til flyverne. Med strikkepinnen hevet. Kanskje en rundpinne, for alt jeg vet. De stakkars flyverne ville vært vettskremte. Og bare tanken på at hun, min mor, ved hjelp av den samme pinnen, faktisk ville sette de redde flyverne ut av spill, ta over spakene og fly rett mot Oslo Plaza eller en annen høy bygning, gir meg en intens følelse av skrekkblandet fryd. Absurd. Det er mammaen sin, det. Morsom tanke. Min mor: Gangsteren.