Etter en drøy uke som pendler til Bodø er det godt å være hjemme i Finnmark en tur. Bodø og Nordland er forskjellig fra Lakselv og Finnmark; det er mange ulikheter hva angår språk, kultur og sosiale fenomener. Observasjoner gjennom uka har vekket til live mitt akademiske gen og jeg synes det er på sin plass å gjøre en komparativ analyse av likheter og ulikheter mellom de to stedene. Jeg skal ikke begi meg ut på noen vurdering av hva som objektivt sett er det beste stedet. Det beste stedet er jo som kjent alltid der hjertet er.
Etter en drøy uke må jeg bare innrømme det: Det er fint i Bodø. Før jeg møtte gemalen var Bodø et sted jeg hadde et helt perifert forhold til. Nærmest et ikke-forhold. Takket være en trivelig artist som synger om iskalde tommeltotta, neglesprett og tova votta, så visste jeg at byen fantes. Takket være samme artist hadde jeg en forestilling om at det måtte være et kaldt sted med mye vind. I tillegg hadde jeg hørt om fotballaget Glimt. Da jeg gikk i syvende gjorde en klassevenninne meg oppmerksom på at Norges beste fotballag var derfra, altså Glimt, og det var visstnok helt utenkelig å heie på andre lag enn dem. Jeg vet ikke om de finnes lenger. Men nå vet jeg i alle fall at fjellene rundt Bodø er majestetiske. Vakre. Det er nydelig der. Bodø by, derimot, har neppe fått estetikkprisen for beste arkitektoniske perle. Det må sies at Bodø er en mangfoldig storby. De har bibliotek. Kafeer. Kulturhuset Stormen. Byen minner egentlig litt om Berlin. I alle fall hva angår graving og byggearbeider. Det graves og bygges rundt hver sving. Det skiftes rør, bygges store bygg. Mye betong. Og asfalt. Litt rotete, med andre ord.
Men de har god mat. Litt underlige matretter, kanskje, men ganske godt. Gammelsalta sei, for eksempel. Det er en delikatesse for spesielt interesserte. Gammelsalta sei. Høres skikkelig godt ut, ikke sant? Gammel. Salt. De spiser faktisk det. Du vet ikke hva det er? Det er sei som har ligget lagvis med grovsalt i en tønne eller bøtte i årevis. Det spises helst på lørdager, for en flaske akevitt er nødvendig som tilbehør for å få delikatessen ned. Og til dessert? Møsbrømlefse. Helt ukjent sak i Finnmark, men delikatesse i deler av Nordland, spesielt Salten. Møsbrømlefse er rett og slett en søt lefse med møsbrøm. Og hva er så møsbrøm? Jo, møsbrømmen inneholder halvt om halvt med vann og brunost, jevnet med mel til en slags saus som smøres på lefsa. I tillegg har man smør, sukker og rømme på, før lefsa stekes. Noen tilsetter også sirup sammen med sausen. Godt? Neppe. Har ikke smakt.
Nei, takke meg til finnmarkske retter som tørka reinhjerter, multekrem, bidos og røyka kjøtt. Jeg kjenner hjertet svulme bare jeg tenker på det. Ingen tvil om at jeg har hjertet mitt i Finnmark. Uansett hva som skjer så er jeg Finnmarking. Tross mangelen på majestetiske fjell har vi fin natur også i Finnmark.Vi har ro og fred. Bær og sopp. God plass. Langt mellom husene. Gull og grønne skoger. Høyt under taket. Ren luft. Ullsokker i joggesko. Joggesko hele vinteren. Kjører helt til døra. Parkeringsgarasjer er overflødig. Blir for langt å gå. Avslappa folk.
Jeg synes vi skal fortsette å være litt avslappet. Sist jeg kom med bussen fra Alta, for eksempel, da måtte jeg bytte buss i Olderfjord. Tror du sjåføren på den bussen jeg byttet til sjekket om jeg hadde billett? Nei, han gjorde ikke det. Han sjekket ikke noens billetter. Jeg la merke til at passasjerene som kom på i Olderfjord betalte billett uoppfordret. Man gjør det i Finnmark. Vi sniker ikke. Det er ikke der vi gjør oss til tyver. Vi betaler og vi klager ikke på billettprisene. Lager riktignok litt støy når bussrutene legges om, det er så, men sniking? Nope.
Om naturen vår er vakker, så kan man kanskje ikke si det samme om alle tettstedene i Finnmark. Noen er innafor, men ikke alle. Tettstedet Lakselv, for eksempel, har vært med i kåringa om å bli Norges styggeste sted. Vi nådde ikke opp, så så stygt er det vel ikke. Jeg tror vi kom på andre plass. Vi har også vært nominert i konkurransen om å ha Norges styggeste juletre. Heller ikke der vant vi. Igjen ble vi nummer to. Alltid nummer to. Men egentlig greit. Fint nok, men ikke så fint at vi kan beskyldes for å være overfladiske estetikere som bare er opptatt av fasaden. Uansett om det er litt stygt: jeg har hjertet mitt her og da kan jeg leve med at vi har et uendelig antall store kassebygninger med flatt tak midt i sentrum. Eller «sentrum». Jeg har slutta å se det. Det er som med pappeskene på boden, de som har stått siden 2005 da jeg flyttet fra Tromsø til Lakselv: jeg har sluttet å se dem. Jeg aner ikke hva som er i dem. Men de er der. En vakker dag kaster jeg dem. Uåpnet. Jeg vil nødig finne noe der som jeg synes jeg har bruk for.
Apropos lite pent tettsted, så må jeg bare fortelle om gemalen sitt første besøk hos meg i Lakselv i anledning prosjekt Ny kjæreste. Når man er i tidlig fase trår man gjerne litt forsiktig med hva man sier og ikke sier. Det ligger implisitt i takt-og-tone- reglene for dannelse av parforhold. Gemalen hadde åpenbart ikke lest seg opp på disse reglene, for gjennom vår aller første kjøretur gjennom Lakselv sentrum tok han sats og stupte rett ut i salaten. Samtidig som pupillene hans åpnet seg til det absurde av skrekkblandet fryd, strømmet følgende ord ut av munnen hans: Det her er jammen det styggeste stedet jeg noen gang har sett.
…det styggeste stedet, det styggeste stedet, det styggeste stedet…
Ordene satte trommehinnene i ekstrem bevegelse, og sendte lydbølgene rett inn i hjernebarken hvor de ble stående og vibrere. Det var som om trommehinnene hadde hengt seg opp. Fullstendig. Jeg trodde knapt det jeg hørte. Til tross for allverdens kåringer hvor vi har vært nominert til av verdens styggeste ditt eller datt. Hvordan var det mulig å være så brutalt ærlig? Og så dristig, tatt i betraktning at han ved sin side hadde sin fremtidige kone. Ei fremtidig kone som er overbevist om at man kan bo hvor som helst i verden, så lenge man har Porsangerfjorden maks ti minutters sykkeltur unna. Takket være det rosa sløret jeg hadde foran pupillene og dertilhørende lett reduserte vurderingsevne kom han unna med blødmen.
Tilbake til livet som pendler og den komparative analysen: Språkferdighetene mine utvikles gradvis. De snakker jo litt annerledes i Nordland enn vi gjør i bokmålsstrøket her øverst i landet. Gemalen, og sikkert også de andre nordlendingene, bruker stadig forstavelsen hest. I Finnmark bruker vi gjerne hest som vedheng: islandshest, travhest, arbeidshest etc. Men i nordland er altså hest en forstavelse. For litt siden uttalte den utkårede at det her va ikkje så hestgærnt. Hestgærnt? Interessant. Og her om dagen så hestsøv han litt. Hestsøv? Ut fra situasjonen klarte jeg å slutte meg frem til hva han mente. Å hestsøve er rett og slett det nordlandske ordet for det norske powernap. Jeg forsto det da iPaden han i utgangspunktet leste nyheter på, falt i gulvet. Noen ganger bruker jeg litt tid på å forstå. Forrige helg, for eksempel, da vi var på hytta på Sørarnøy (ja, det skrives faktisk slik, ikke Sør-Arnøy), gikk jeg rundt med hendene i lomma og studerte solbærbuskene jeg har giftet meg til. Plutselig hørte jeg gemalens stemme. Han sto ute og holdt på med et av sine mange byggeprosjekter. Hammeren var som vanlig limt fast i hånda hans, men nå tok han seg tid til en liten kunstpause. Jeg hørte han spurte om jeg hadde salt i lommene. Har du salt i lomman? sa han og gliste rått. Salt i lomman? Jeg er vel ikke den skarpeste kniven i skuffa, jeg forsto nemlig ikke hva han sa. Han gliste om mulig enda mer, før han snudde seg bort og konsentrerte seg om prosjektet sitt. Jeg sto der som et spørsmålstegn. Hadde jeg kanskje hørt feil? Var tross alt mye måkeskrik og hammerslag. Jeg forsto faktisk ikke at de ekteskapelige spydighetene var tatt til nye høyder, før jeg flere timer senere fikk googlet meg frem til hva uttrykket betyr. Dristig kar, det skal han ha. Overmot, vil jeg nesten kalle det. Tatt i betraktning at det rosa sløret er blitt noe tynnere med årene.
*uttrykk brukt av Oluf: «Finnmarkingan e så lat at dem må ha salt i lommen for at ikke nævvan skal råtne opp.»
Brennelvværingen 