Bloggere og nett-troll

Jeg leser ikke så mange andres blogger, og definitivt ikke tradisjonelle rosablogger. Har liksom mer enn nok med å finne tid til å fylle min egen blogg med innhold. Men noen få blogger blir det tid til. Blant annet Greta-G sin matblogg, som du finner her. Der får jeg utfordret mine inngrodde konservative holdninger til mat og jeg får inspirasjon til spennende retter. Greta skriver godt, og hun har alltid variasjonsforslag for de av oss som enten er litt utdatert på moderne matvarer, har lite penger eller er helsefantaster.

Jeg følger også Sven Henriksen. Han skriver kort og konsist om temaer vi alle kan kjenne oss igjen i, ofte hentet fra dagsaktuelle nyhetsoppslag. Det er ikke alltid like lystig det han skriver, men heller ikke direkte dystert. Så har vi Jakob Arvola. Masse fornøyelige tekster om selveste livet på bloggen hans. Han skriver lettfattelig, humoristisk og av og til sånn at det rykker litt i hjerterota mi. Disse tre bloggene er jeg stadig innom. Også Kommentarfeltet, da. Linn Winsnes Rosenborg mener masse fornuftig om aktuelle temaer, og blir hetset så det holder i kommentarfeltene. Virkelig en av de som får nett-trollene ut av skapet. Heldigvis lar hun seg ikke kneble.

En blogg jeg imidlertid aldri har lest, og som jeg ikke har vurdert å lese, er bloggen til Sophie Elise. Helt til i dag. Et oppslag jeg kom over i Journalisten under frokosten vekket interessen min. Overskriften var: Sophie Elise navngir menn som har delt sexbilde med henne på Facebook. Dermed var veien kort inn til bloggen hennes. Jeg leste innlegget og kjente at dette er jenta si, det! Jeg applauderer og heiser flagget! I utgangspunktet er jeg ekstremt kritisk til offentlig gapestokk. Jeg synes det å ha et sivilisert og velutviklet samfunn, hvor rettssystemet skal ta seg av forbrytelser, er et gode. Et gode vi skal videreutvikle til å bli enda bedre. Men ærlig talt: disse råtne stubbene av noen unge menn («menn») som poster intime bilder av Sophie Elise (og andre jenter) gjør det med viten og vilje, og får bare stå for det. De gjør det under fullt navn, og må regne med at noen kanskje tar en skjermdump og forteller verden hvordan de driver på. Kanskje hadde det vært klokt av Sophie Elise å anmelde dem, men det må være lov å reagere med reptilhjernen når man opplever sånt. Hun kommer jo ikke med løse beskyldninger. Her er det jo noen som åpent deler intime bilder av henne og kommenterer hennes tilstedeværelse på kloden. Og dessuten utelukker ikke det ene det andre, hun kan jo fortsatt velge å anmelde. Jeg håper hun gjør det.

For de som ikke kjenner saken har altså Sophie Elise publisert et innlegg på bloggen sin, hvor hun har navngitt menn som deler bilder av henne på Facebook, spesielt et bilde av henne i en heller intim situasjon. Hun har lagt ut skjermdumper med trådene fra Facebook, hvor navnene på mennene er synlige. I tillegg har hun i slutten av innlegget lagt inn en liste med disse navnene. Jeg synes det er helt greit. De hetser henne, hun slår tilbake. Kritikerne vil kanskje si at straffen er for hard for de unge mennene. De kan jo få problemer med å få seg jobb. Vel, dette bildet vil vel strengt tatt også kunne gi henne noen problemer på arbeidsmarkedet? Personlig tenker jeg at her er maktbalansen i ferd med å gjenopprettes.

Maktbalanse er en ting. Noe annet er ære. Hva er det med disse unge mennene som synes det er greit å hetse jenter som har hatt mer enn en sexpartner gjennom livet? Med hvilken rett gjør de det? De er faktisk på linje med mennesker fra kulturer vi elsker å hate. De er i samme gjeng som de som bedriver jomfruhinnesjekk av familiens jenter. Slike menn vil gjerne ha hyppig sex, men vil ikke gifte seg med ei som er «brukt». Det disse (norske) «mennene» gjør når de hetser og latterliggjør det de anser som «billige» jenter er med på å opprettholde sosial kontroll. Kontroll over jentene. Sikre at jentene er rene. I grunnen akkurat samme ukultur som vi ser i enkelte muslimske miljøer, og som heldigvis noen muslimer tar aktivt avstand fra. Hvilket århundre var vi kommet til her hjemme, sa du? Femtenhundretallet?

Jeg får bare glede meg over å ha vært ung før mobiltelefonen ble oppfunnet og det ble normalt å ha den med seg under sexakten. Vi som var ung før i tida, ble spart for mye.

Fraværende og ukonsentrert

Sist jeg skulle kjøre gemalen til flyplassen ble det litt mye rundkjøring i rundkjøringa. For de som ikke kjenner Lakselv og vet hvor vi bor i forhold til flyplassen, så kan jeg fortelle at vi skal rett frem i rundkjøringa. I det jeg hadde begynt å svinge til venstre sendte gemalen meg et bekymret blikk og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. Først skjønte jeg ikke hva han mente, men plutselig gikk det opp for meg at vi jo skulle til flyplassen. Jeg løste det galant med en ekstra runde og svingte av mot flyplassen. Ingen skade skjedd utover at han fikk bekreftet at jeg er like svimete som han nok har fått inntrykk av. Til mitt forsvar må sies at han rakk flyet; det var jo det som var målet.

Jeg har tidligere skrevet om min utpregede evne til å si dumme ting. Ikke at jeg er sånn som snakker rett fra levra. Det er mer sånn at ting sendes rett ut fra hjernens språksenter og ut i lufta. Uten å gå gjennom talefiltreringsanlegget først. For meg er det normalt også å gjøre rare ting, ikke bare å si teite ting. Det kan se ut som det bare blir mer og mer normalt for meg med begge deler. I alle fall om normalt betyr å gjøre noe ofte. Eller at mange andre gjør sånt. Jeg kan for eksempel godt glemme husnøklene i låsen på ytterdøra natta gjennom. Det er ganske ufarlig for meg som bor bak vår herres rygg. Der er det som kjent trygt. Jeg har også klart å la hele taxfreekvoten bli stående igjen på et hotellrom i Muonio da jeg og gemalen forlot stedet en gang i sommer. Der må jeg rose min utkårede for hans unike evne til å se gjennom fingrene med sånne småting.

Jeg er ikke spesielt bekymret for tidlig utvikling av demens, men det hender jeg gjør mine nærmeste oppmerksom på at om jeg blir dement tidlig så kan de tenke tilbake på at det begynte i det små da jeg var førtisju. Jeg husker en dag jeg gikk og snakket i telefonen samtidig som jeg forlot Samvirkelaget. Eller Coop Extra, som det heter nå. Da jeg satte meg inn i bilen på yttersida av butikken gikk det opp for meg at jeg hadde mistet mobilen. Jeg ble direkte stressa, for sammen med mobilen ligger jo som kjent alle viktige kort. Jeg lette i alle lommer og rundt omkring i bilen, samtidig som jeg snakket med en bekjent. I telefonen. Til slutt gikk jeg inn på butikken igjen for å spørre om de hadde funnet den. Alt dette mens jeg snakket og snakket. Like før jeg var ved kassa og skulle til å spørre om de hadde funnet telefonen, oppdaget jeg at den befant seg mellom min venstre hånd og venstre øre. Jeg lusket ut i bilen og gledet meg over at ingen andre enn meg selv hadde fått med seg oppstyret.

Heldigvis er jeg ikke alene om å surre litt. Folk gjør mye rart. I dag, for eksempel, skulle jeg ha møte med en travel dame, for tredje gang på fem dager. Hun kom inn lokalet i full fart, tok meg i hånda og presenterte seg med fullt navn. Tredje gang på fem dager! Herlig. Hun rødmet kledelig da det gikk opp for henne at vi møttes i går. Og sist fredag. Da følte jeg meg befriende normal; jeg driver nemlig stadig og håndhilser på de samme menneskene på nytt og på nytt.

Noen mennesker klarer også å bomme på seteplasseringen. I egen bil. Mulig man burde hatt et slags innsjekkingssystem ala det de har på flyet, med nummer og bokstav, så man skjønner hvor man skal sitte. Førersetet kan for eksempel være 1A, baksetet 2A, 2B og 2C. Da blir det overkommelig for de som surrer med sånt. En av mine kvinnelige slektninger, jeg nevner ikke navn, men hun befinner seg i rett oppadstigende linje på slektskartet, bommet litt etter arbeidstid en dag, den gang da hun enda var i jobb. Hun gikk ut fra jobben, satte seg i baksetet på bilen og der satt hun. Og lurte på hva i alle dager hun hadde der å gjøre, siden det jo var hun som var sjåføren. Siden dette var klokka halv fire så var det en del mennesker som passerte. Hun lot som hun lette etter noe i baksetet, før hun dristet seg ut av baksetet og inn på førerplassen – på 1A.

Jeg vet ikke hvorfor man blir så svimete. Kanskje er det bare stress eller at man prøver å  holde kontroll på for mye på en gang. Den nord-norske lufta kan det i alle fall ikke skyldes; distre mennesker finnes nemlig overalt. En kollega lenger sør i landet utmerket seg på en spasertur mellom kopirommet og kontoret sitt. Jeg er blitt fortalt at han gikk og leste på de nylig utskrevne papirene, svingte inn på kontoret sitt, satte seg i stolen og leste videre. Han kjente at det var noe rart med stolen, den passet ikke helt til hans 1.85 cm lange kropp. Naturlig nok, siden han var gått inn på nabokontoret, og stolen tilhørte en av hans kvinnelige kollegaer, en dame som ikke var av de lengste. Historien sier ingen ting om den kvinnelige kollegaen satt i stolen. Uansett: min mannlige kollega, som til opplysning ikke var gemalen, forlot kontoret og navigerte seg inn på sitt eget kontor som om ingenting var skjedd. Deilig å komme unna blødmer uten at andre får det med seg, sant? Der kunne historien stoppen, men så heldig var har ikke. Da mannen kom hjem på ettermiddagen og skulle ta mobilen ut av lomma oppdaget han til sin store forskrekkelse at han hadde med seg en fremmed telefon. Han hadde stjålet kollegaens telefon. En telefon av et helt annet merke enn sin egen, og nokså ulik rent utseendemessig. Fort gjort, spør du meg. Han er sikkert enig.

Den som imidlertid tar kaka hva angår dårlig hukommelse og distre atferd er en fylkesutdanningssjef i et av de nord-norske fylkene. For mange år siden, før vedkommende ble fylkesutdanningssjef, var han på biblioteket i fylkeshovedstaden med si 5-6 år gamle datter. Da han var ferdig på biblioteket og var kommet vel hjem fikk han en telefon fra biblioteket. De lurte på om han hadde glemt noe. Nei, ikke som jeg kan huske, sa han. Det ringte visstnok ingen bjeller. De lurte på om han ikke savnet dattera si. Heldigvis gjorde han det, og historien endte godt.

Å være distre ser ut til å være en egenskap likt fordelt mellom kjønnene. Man kunne kanskje tenke seg at kvinner, som jo beskyldes for å ha litt høy informasjonshastighet mellom hjernehalvdelene, kunne være noe mer distre enn menn. Men ut fra min vurdering er egenskapen likt fordelt. I tillegg til kollegaen min nevnt over og den anonymiserte fylkesutdanningssjefen, kan jeg jo til en forandring nevne en liten historie fra livet med gemalen. På ferien vår i sommer, i Muonio, sto jeg opp før han og så frem til en god og varm dusj. I det jeg kom ut av soverommet hørte jeg at vannet på badet fosset ut av krana – med full trøkk. Gemalen hadde vært innom det lille rommet en snartur på natta, og da hadde han glemt å skru av vannet. Glemt å skru av vannet! Gjett hvor mye varmtvann det var igjen! For å se det fra den positive siden: han vasker i alle fall hendene etter å ha vært på do. Kanskje ikke så rart at han så gjennom fingrene med den taxfreekvoten jeg satte igjen på samme sted.

Salt i lomma*

Etter en drøy uke som pendler til Bodø er det godt å være hjemme i Finnmark en tur. Bodø og Nordland er  forskjellig fra Lakselv og Finnmark; det er mange ulikheter hva angår språk, kultur og sosiale fenomener. Observasjoner gjennom uka har vekket til live mitt akademiske gen og jeg synes det er på sin plass å gjøre en komparativ analyse av likheter og ulikheter mellom de to stedene. Jeg skal ikke begi meg ut på noen vurdering av hva som objektivt sett er det beste stedet. Det beste stedet er jo som kjent alltid der hjertet er.

Etter en drøy uke må jeg bare innrømme det: Det er fint i Bodø. Før jeg møtte gemalen var Bodø et sted jeg hadde et helt perifert forhold til. Nærmest et ikke-forhold. Takket være en trivelig artist som synger om iskalde tommeltotta, neglesprett og tova votta, så visste jeg at byen fantes. Takket være samme artist hadde jeg en forestilling om at det måtte være et kaldt sted med mye vind. I tillegg hadde jeg hørt om fotballaget Glimt. Da jeg gikk i syvende gjorde en klassevenninne meg oppmerksom på at Norges beste fotballag var derfra, altså Glimt, og det var visstnok helt utenkelig å heie på andre lag enn dem. Jeg vet ikke om de finnes lenger. Men nå vet jeg i alle fall at fjellene rundt Bodø er majestetiske. Vakre. Det er nydelig der. Bodø by, derimot, har neppe fått estetikkprisen for beste arkitektoniske perle. Det må sies at Bodø er en mangfoldig storby. De har bibliotek. Kafeer. Kulturhuset Stormen. Byen minner egentlig litt om Berlin. I alle fall hva angår graving og byggearbeider. Det graves og bygges rundt hver sving. Det skiftes rør, bygges store bygg. Mye betong. Og asfalt. Litt rotete, med andre ord.

Men de har god mat. Litt underlige matretter, kanskje, men ganske godt. Gammelsalta sei, for eksempel. Det er en delikatesse for spesielt interesserte. Gammelsalta sei. Høres skikkelig godt ut, ikke sant? Gammel. Salt. De spiser faktisk det. Du vet ikke hva det er? Det er sei som har ligget lagvis med grovsalt i en tønne eller bøtte i årevis. Det spises helst på lørdager, for en  flaske akevitt er nødvendig som tilbehør for å få delikatessen ned. Og til dessert? Møsbrømlefse. Helt ukjent sak i Finnmark, men delikatesse i deler av Nordland, spesielt Salten. Møsbrømlefse er rett og slett en søt lefse med møsbrøm. Og hva er så møsbrøm? Jo, møsbrømmen inneholder halvt om halvt med vann og brunost, jevnet med mel til en slags saus som smøres på lefsa. I tillegg har man smør, sukker og rømme på, før lefsa stekes. Noen tilsetter også sirup sammen med sausen. Godt? Neppe. Har ikke smakt.

Nei, takke meg til finnmarkske retter som tørka reinhjerter, multekrem, bidos og røyka kjøtt. Jeg kjenner hjertet svulme bare jeg tenker på det. Ingen tvil om at jeg har hjertet mitt i Finnmark. Uansett hva som skjer så er jeg Finnmarking. Tross mangelen på majestetiske fjell har vi fin natur også i Finnmark.Vi har ro og fred.  Bær og sopp. God plass. Langt mellom husene. Gull og grønne skoger. Høyt under taket. Ren luft. Ullsokker i joggesko. Joggesko hele vinteren. Kjører helt til døra. Parkeringsgarasjer er overflødig. Blir for langt å gå. Avslappa folk.

Jeg synes vi skal fortsette å være litt avslappet. Sist jeg kom med bussen fra Alta, for eksempel, da måtte jeg bytte buss i Olderfjord. Tror du sjåføren på den bussen jeg byttet til sjekket om jeg hadde billett? Nei, han gjorde ikke det. Han sjekket ikke noens billetter. Jeg la merke til at passasjerene som kom på i Olderfjord betalte billett uoppfordret. Man gjør det i Finnmark. Vi sniker ikke. Det er ikke der vi gjør oss til tyver. Vi betaler og vi klager ikke på billettprisene. Lager riktignok litt støy når bussrutene legges om, det er så, men sniking? Nope.

Om naturen vår er vakker, så kan man kanskje ikke si det samme om alle tettstedene i Finnmark. Noen er innafor, men ikke alle. Tettstedet Lakselv, for eksempel, har vært med i kåringa om å bli Norges styggeste sted. Vi nådde ikke opp, så så stygt er det vel ikke. Jeg tror vi kom på andre plass. Vi har også vært nominert i konkurransen om å ha Norges styggeste juletre. Heller ikke der vant vi. Igjen ble vi nummer to. Alltid nummer to. Men egentlig greit. Fint nok, men ikke så fint at vi kan beskyldes for å være overfladiske estetikere som bare er opptatt av fasaden. Uansett om det er litt stygt: jeg har hjertet mitt her og da kan jeg leve med at vi har et uendelig antall store kassebygninger med flatt tak midt i sentrum. Eller «sentrum». Jeg har slutta å se det. Det er som med pappeskene på boden, de som har stått siden 2005 da jeg flyttet fra Tromsø til Lakselv: jeg har sluttet å se dem. Jeg aner ikke hva som er i dem. Men de er der. En vakker dag kaster jeg dem. Uåpnet. Jeg vil nødig finne noe der som jeg synes jeg har bruk for.

Apropos lite pent tettsted, så må jeg bare fortelle om gemalen sitt første besøk hos meg i Lakselv i anledning prosjekt Ny kjæreste. Når man er i tidlig fase trår man gjerne litt forsiktig med hva man sier og ikke sier. Det ligger implisitt i takt-og-tone- reglene for dannelse av parforhold. Gemalen hadde åpenbart ikke lest seg opp på disse reglene, for gjennom vår aller første kjøretur gjennom Lakselv sentrum tok han sats og stupte rett ut i salaten. Samtidig som pupillene hans åpnet seg til det absurde av skrekkblandet fryd, strømmet følgende ord ut av munnen hans: Det her er jammen det styggeste stedet jeg noen gang har sett. 

…det styggeste stedet, det styggeste stedet, det styggeste stedet…

Ordene satte trommehinnene i ekstrem bevegelse, og sendte lydbølgene rett inn i hjernebarken hvor de ble stående og vibrere. Det var som om trommehinnene hadde hengt seg opp. Fullstendig. Jeg trodde knapt det jeg hørte. Til tross for allverdens kåringer hvor vi har vært nominert til av verdens styggeste ditt eller datt. Hvordan var det mulig å være så brutalt ærlig? Og så dristig, tatt i betraktning at han ved sin side hadde sin fremtidige kone. Ei fremtidig kone som er overbevist om at man kan bo hvor som helst i verden, så lenge man har Porsangerfjorden maks ti minutters sykkeltur unna. Takket være det rosa sløret jeg hadde foran pupillene og dertilhørende lett reduserte vurderingsevne kom han unna med blødmen.

Tilbake til livet som pendler og den komparative analysen: Språkferdighetene mine utvikles gradvis. De snakker jo litt annerledes i Nordland enn vi gjør i bokmålsstrøket her øverst i landet. Gemalen, og sikkert også de andre nordlendingene, bruker stadig forstavelsen hest. I Finnmark bruker vi gjerne hest som vedheng: islandshest, travhest, arbeidshest etc. Men i nordland er altså hest en forstavelse. For litt siden uttalte den utkårede at det her va ikkje så hestgærnt. Hestgærnt? Interessant. Og her om dagen så hestsøv han litt. Hestsøv? Ut fra situasjonen klarte jeg å slutte meg frem til hva han mente. Å hestsøve er rett og slett det nordlandske ordet for det norske powernap. Jeg forsto det da iPaden han i utgangspunktet leste nyheter på, falt i gulvet. Noen ganger bruker jeg litt tid på å forstå. Forrige helg, for eksempel, da vi var på hytta på Sørarnøy (ja, det skrives faktisk slik, ikke Sør-Arnøy), gikk jeg rundt med hendene i lomma og studerte solbærbuskene jeg har giftet meg til. Plutselig hørte jeg gemalens stemme. Han sto ute og holdt på med et av sine mange byggeprosjekter. Hammeren var som vanlig limt fast i hånda hans, men nå tok han seg tid til en liten kunstpause. Jeg hørte han spurte om jeg hadde salt i lommene. Har du salt i lomman? sa han og gliste rått. Salt i lomman? Jeg er vel ikke den skarpeste kniven i skuffa, jeg forsto nemlig ikke hva han sa. Han gliste om mulig enda mer, før han snudde seg bort og konsentrerte seg om prosjektet sitt. Jeg sto der som et spørsmålstegn. Hadde jeg kanskje hørt feil? Var tross alt mye måkeskrik og hammerslag. Jeg forsto faktisk ikke at de ekteskapelige spydighetene var tatt til nye høyder, før jeg flere timer senere fikk googlet meg frem til hva uttrykket betyr. Dristig kar, det skal han ha. Overmot, vil jeg nesten kalle det. Tatt i betraktning at det rosa sløret er blitt noe tynnere med årene.

*uttrykk brukt av Oluf: «Finnmarkingan e så lat at dem må ha salt i lommen for at ikke nævvan skal råtne opp.»