Hukommelse og glemsel

Denne uka har vi hatt bursdag i familien. Igjen. Vi har ofte det. Mamma sin søster fylte år, og der møtte vi mannsterke. Selvfølgelig. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Vi elsker bursdager. Og vi glemmer dem aldri. Aldri i verden! Så der var vi samlet. Min tante og hennes mann, hennes søsken med partnere, i tillegg til noen av deres etterkommere. Blant annet meg.

Vel. Historiene satt løst, og latteren om mulig enda løsere. Her trengs nemlig ikke mer enn en sukkerbunn dynket i utvannet likør før historiene ruller ut og latteren løfter taket. Det gikk brått opp for meg at de eldre medlemmene av familien, de i gruppa sytti pluss, har en helt eksepsjonell hukommelse. Riktignok knyttet til det som skjedde før 1960. Eller enda lenger tilbake i tid. Gamle historier blir rene ferskvaren når Wahl/Holm-klanen tar løs, og vi som er definert som ungdom i familien, altså vi som er rundt 50 +/-10, koser oss med fortellinger fra det gamle Hammerfest. Og fra Brennelv. For de to søstrene Holm havnet jo begge der en gang på 60-tallet, og har dermed fått med seg både det ene og det andre av sære hendelser fra østsiden av Lakselv.

Jeg tror ikke det er sånn at de eldste i familien alltid har hatt så god hukommelse. Det er nok heller noe som er utviklet med årene, gjennom en naturlig alderdomsprosess. Som kjent kommer ikke alderdommen alene, og nettopp denne endringen i hukommelsens kvalitet er av de positive endringene som alderen bringer med seg. Og det er jo en lykke at det er noe positivt mellom alle lårhalsbrudd, grå hår, hjerneplakk, smilerynker, prostata, dårlig hørsel og åreknuter. Endringen i hukommelsen innebærer at man glemmer ting som nylig har skjedd, samtidig som minner fra riktig langt tilbake i tid blir mer og mer krystallklare. Og det er jo fint, for da blir gamle historier som tidligere var ganske så trivielle bare bedre og bedre. Og ikke for å beskylde noen for løgn, men det er vel ikke til å stikke under en stol at samtidig som minnene blir stadig mer krystallklare, så er det en viss sannsynlighet for at de også er en tanke fordreid. At det rett og slett inntreffer falske minner og hukommelsesforskyvning.

Falske minner betegner fenomenet hvor vi «husker» hendelser som avviker fra det som egentlig skjedde. Ja, kanskje til og med hendelser som ikke har skjedd. Det skjer når informasjonen i hjernen flyter fritt, og minner fra ulike hendelser forveksles, eller blander seg med noe man har hørt, tenkt eller opplevd i ettertid. Det er et fenomen som er særlig interessant når det kommer til vitneutsagn. Ulike personer som har sett et eller annet lovbrudd kan komme med helt motstridende vitneutsagn. Selv de mest åpenbare ting fra hendelsen kan de forklare seg ulikt om. I tillegg viser fenomenet seg ofte i selskaper, når folk som har vært til stede ved samme begivenhet begynner å diskutere hvordan det egentlig var. Håpløst slitsomt for omgivelsene, særlig om også de var til stede og har sin versjon, men fascinerende fenomen. Det er vel bare en ting man kan slutte ut fra det: Hukommelsen må man aldri stole på. Aldri. Den er like pålitelig som UDI.

Det er ikke bare hos de aller eldste i familien at hukommelsen har endret seg. Også i min egen hjerne merker jeg at det skjer noe. Før tenkte jeg ikke så mye på om husken virket eller ikke, eller hvordan den virket. Den bare var der, liksom. Jeg tok den som en selvfølge. Men nå i det siste har det begynt å glippe litt. Jeg er rett og slett blitt litt glemsk. Her om dagen, for eksempel, så glemte jeg at jeg hadde kokt poteter til middagen, og spiste koteletter og øvrig tilbehør som om ingenting var skjedd. Jeg oppdaget ikke at potetene lå ferdigkokt i kasserollen på komfyren før morgenen etter. Og da hadde jeg ikke spesielt lyst på dem.

Og nå har også gamle minner begynt å dukke opp i min purunge hjerne. De fremstår som sylskarpe historier. Spesielt historier fra oppveksten i Brennelv. For hvert år som går synes jeg oppveksten der blir mer og mer fascinerende. I retrospekt blir menneskene som var der mer og mer fantastiske. Barndommen blir mer og mer gullforgylt. Naboens badstu blir mer og mer misunnelsesverdig. Det var mange spesielle folk, og selv var jeg vel ikke helt borte vekk hva angår særhet. Det var rett og slett en bygd med særpreg. Og tenk at Brennelv en gang var Porsangers Mekka! Det var tre butikker der, alle plassert innen kun kort radius. Tre butikker! Nesten en til hver familie. For Brennelv var jo ikke så ekstremt befolka. Etter hvert gikk butikktettheten noe ned, til to i min barndom på 70-tallet, og helt ned til null pr i dag. Knyttet til de to butikkene som jeg fikk oppleve finnes det mange minner og historier. Historier som sikkert kommer til å bli fortalt på nytt og på nytt i hver eneste familiebursdag fremover, samtidig som de bare blir bedre og bedre.

En av historiene kan jeg forresten dele nå, siden det illustrerer hvordan også barn kan ha litt tvilsom hukommelse. Det bodde en nærsynt liten gutt i Brennelv. Nærsyntheta var såpass at han måtte bruke briller. På 70-tallet fikk han, som de fleste andre barn, kun godteri på lørdager. Og det var ikke rare mengdene. Hjemme hos oss, for eksempel, delte vi tre søsknene en flaske brus på lørdager. Gjennom deling av brusflaska ble hjernens innebygde vater kalibrert; likt måtte det være. Helt likt. På millimeteren. Vi snakker tross alt om 0,33 liter. Delt på tre. Uansett. Søtsuget og mangelen på godteri bidro til at den lille gutten, som for øvrig var del av min familie (jeg nevner ikke navn, selv om saken trolig er foreldet), falt for fristelsen til å ta seg en tur innom godterihylla på butikken. Utenom åpningstid. Han snek seg inn i en av butikkene via kjellerinngangen, som selvfølgelig var ulåst, en mørk vinterkveld. Det var den gang det var kaldt om vinteren. Så kaldt at brillene til gutten dugget kraftig og han måtte legge dem fra seg på disken. Der lå de mens han forsynte seg forsiktig av godsakene, litt bruspulver og kanskje en bugg, hva vet vel jeg. Men han tok nok ikke så mye. På den tida hadde vi jo ikke vett til å ta for oss, selv ikke når vi stjal. Gutten koset seg der han sto lent mot disken og leste et blad mens han fortærte godteriet. Og da han var ferdig lusket han fornøyd hjem og fikk seg en god natts søvn.

Dagen etter oppdaget han at han hadde et lite problem: han hadde glemt brillene igjen på butikken under det lille kveldsbesøket. Men den lille brennelvværingen visste råd. Han var ikke snauere enn at han dro tilbake til butikken, i åpningstida, og spurte etter brillene sine. Innehaveren, som åpenbart var av det rause slaget, leverte dem tilbake som om ingenting var skjedd. Og der kunne historien stoppet, med følgende konklusjon: også barn har tvilsom hukommelse. Det er bare et lite apropos: En stund etter denne hendelsen var guttens mor på butikken og kjøpte ukeblader. Hun gjorde det hver tirsdag. Det var nemlig tirsdag som var bladdag den gang. Donald til ungene. Hjemmet og Norsk Ukeblad til mor. Hun kjøpte bladene primært på grunn av kryssordet. Sent en kveld, da ungene var i seng, satte hun seg ned med siste utgave av Hjemmet for å kose seg med kryssordløsing. Stor var hennes skuffelse da hun oppdaget at kryssordene allerede var løst. Med penn. Butikkeieren hadde fått sin revansje. Guttens lille godterityveri var hevnet på infløkt vis. Familiene var i pari.