Hevonen on hest, pappi on prest

Bursdager er stort i deler av min familie. Replikken Vi feirer til ungene blir 12, da må de slutte med bursdager har enda ikke falt. Her feires bursdager til the bitter end. Ingen bursdag er for bagatellmessig til ikke å feires med brask og bram. Eventuelt brusk og barm, alt etter som. Flokken samles, vi henger på oss passende bekledning, og tar på oss ukritisk godt humør – uten at noen definerer oss som humørsyke av den grunn.

Tendensen til å holde fast på feiringer av selv de mest ovale og rektangulære dager er en arv overlevert fra mamma sine folk i Hammerfest. Der feiret man visstnok hver eneste bursdag gjennom livet med bløtkake. Det var det som gjaldt. Bløtkake. Intet mindre. Selv under krig og evakuering feiret man. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å feire at man har tilbakelagt enda et år.

Som barn var det en stor begivenhet for meg å dra til byen i bursdag. Følelsen av å være en del av en større flokk var påtrengende. Glade mennesker. Masse prat og høylytt latter, slik det naturlig nok må bli når kjeftesterke mennesker av familiene Wahl, Holm og Bolle, med inngiftede, blir ristet sammen i skjønn forening. Det er virkelig gullforgylte barndomsminner. Enda i dag er det ikke uvanlig at vi kjører 30 mil tur/retur for å feire en bursdag – etter jobb, midt i uka. Hva gjør man ikke for å få seg litt kake en helt vanlig onsdag?

Og nå er min egen bursdag her igjen. Jeg feirer selvfølgelig på riktig dag. Det er uaktuelt å feire påfølgende lørdag. Jeg har tross alt ikke bursdag da. Og jeg feirer i alle fall ikke på forskudd. Det får være måte på å være optimist. Bursdagene mine kommer forresten mye oftere nå enn de gjorde før. Jeg rekker liksom ikke å gå og vente på at dagen skal komme, slik jeg gjorde som barn. Nå bare er dagen der plutselig. Like etter den forrige bursdagen. Og lenge før jeg er ferdig med å planlegge menyen.

Men før, da jeg var barn, da slepte tida seg avgårde. Jeg hadde nedtelling. Jeg ventet og ventet. Det var så kjedelig å vente. Jeg var så spent. Skrev ønskeliste. Og ventet enda mer. Jeg skriver forresten ønskeliste fortsatt. I anledning at jeg nå fyller 49 og dermed skal starte på mitt femtiende år, så skal jeg bytte ut ønskelista med to lister: en not to do-liste og en to do-liste. Første punkt på not to do-lista er at jeg aldri, verken i mitt femtiende år eller senere, skal skylde på alderen når det er noe jeg ikke orker eller vil. Aldri skal følgende ord komme ut av munnen min:

Nei, jeg skal ikke på rocken i år, begynner jo å bli gammel, vet du. 

Aldri! Selv om jeg faktisk begynner å bli gammel. Det kan godt hende at jeg ikke skal på rocken, men det er ikke fordi jeg er gammel. Hvorfor skal ikke halvgamle og eldgamle folk slå ut håret? Om jeg ikke skal på rocken, eller andre ting for den del, så er det ikke fordi jeg begynner å bli gammel. Det er fordi jeg er lat, slapp, ikke har lyst, er uinteressert, bortreist, syk eller asosial. Eller noe helt annet. Men ikke fordi jeg er gammel. Vi må slutte å tro at alderdom i seg selv gjør at vi ikke kan delta på det vi ønsker. Vi får finne en bedre unnskyldning.

Jeg har aldri vært spesielt redd for å bli eldre. Aldri kjent på panikken. Ikke hatt noen førtiårskrise. Absolutt ingen tredveårskrise. Heller ingen andre alderskriser. Jeg har alltid feiret bursdagene mine med glede, og jeg setter pris på hvert eneste år jeg blir belemret med. Alle tenker ikke sånn, har jeg skjønt. Noen synes det er direkte kjipt med bursdager. De liker ikke å bli påminnet at de blir eldre og at avslutningen nærmer seg. Vil helst forbigå bursdager i stillhet. Får kriser hvert tiår. Minst. Kanskje oftere. Vi mennesker er forskjellige der. Jeg skjønner det. Til tross for at jeg ikke helt forstår logikken. For min del blir bursdagsfeiringa viktigere og viktigere for hvert år. Og hver gang noen jeg kjenner går bort, særlig om det er noen som går bort alt for tidlig, og spesielt om noen jeg kjenner aktivt velger seg døden fremfor livet, blir jeg bare mer overbevist om at jeg må huske å feire. Ta frem gleden. Samle flokken. Hvert eneste år. Alltid.

Jeg gleder meg forresten allerede til femtiårsdagen om et år. Jeg håper det blir like gøy å fylle femti som det var å fylle førti. Førtiårsdagen var helt kanon. Jeg gjorde ingenting annet enn å møte opp i nabohuset. Der hadde hyggelige folk lagd fest til meg. Sånt varmer en introvert tørrpinn. At jeg i tillegg begynte å nærme meg den alderen jeg mentalt er født med, gjorde det bare enda bedre. Min mentale alder ved fødselen var nemlig 42. Fantastisk alder, men litt spesielt når man som barn oppfører seg som en 42-åring. Jeg var skikkelig oldis i barndommen. Elsket å lese og syntes det var helt utmerket å tilbringe tiden i eget selskap med en bok. Akkurat som kjedelige voksne mennesker gjør. Og jeg løste kryssord. Og plukket bær. Hvor sært er ikke det? Jeg kunne vandre alene rundt i naturen i timevis og nyte bombardementet mot sansene. Lukta av furu og finnmarkspors, lyden av fuglekvitter og bekker som klukker, følelsen av vinden som stryker mot huden, sola som varmer mot huden. Sært den gang, men ikke nå. Når man er femti er det visstnok et bra trekk å like natur og sanselig bombardement. Det skal til og med være bra for sjela. Nå bare gleder jeg meg over at min mentale alder fortsatt er 42, til tross for at den biologiske alderen har galoppert forbi. For å holde den mentale alderen nede og forhåpentligvis holde Alzheimeren langt unna, skal det være bra med utenat-læring. Jeg har derfor satt på min to-do-liste for det kommende året at jeg skal lære meg diktet under utenat, og proklamere det med innlevelse på min 50-årsdag neste sommer. Vel møtt når den dagen kommer 🙂

Hevonen on hest, pappi on prest, suola on salt, kylmä on kaldt

Kana on høne, vale on skrøne, poro on rein, hidas on sein

Koira on hund, pyöreä on rund, mies on mann, vesi on vann

Lehmä on ku, rouva on fru, sika on gris, viisas on vis

Kissa on katt, yö on natt, isä on far, nopia on snar

Hiiri on mus, talo on hus, auto on bil, nuoli on pil

Vasikka on kalv, puoli on halv, poika on gutt, loppu on slutt

Mann med stor M

Over hele kloden utsettes jenter daglig for vold, krenkelser og overgrep. Ikke bare daglig, forresten. I India skjer det en voldtekt hvert 22. minutt. Ser man på kloden som helhet, skjer det en voldtekt, andre voldelige handlinger og krenkelser hvert bidige minutt mot kvinner, på en eller annen måte. Alt fra seksualisert vold satt i system i krigsområder, til æresdrap, salg av kvinner og barn til prostitusjon, til overfallsvoldtekter, festvoldtekter og seksuelt misbruk av barn. Fra tafsing på festivaler og på utesteder til nedlatende språkbruk om jenter. Det er langt fra æresdrap i Pakistan til tvilsom språkbruk i Norge, men vi har et problem. Hele kloden har et problem. Et holdningsproblem. Et utbredt holdningsproblem som rettferdiggjør krenkelser mot kvinner og barn. Holdninger som er begredelige, barbariske, makabre. Til å gråte over. Og nei, jeg vet at ikke alle gutter og menn er overgripere. Eller har nedlatende holdninger. Langt i fra. Men det er for mange av dem der ute, og problemet er at vi ikke alltid ser hvem han er. Han er ikke merket, dessverre, slik at vi kunne holdt jentene våre unna han.

Nyhetene er fulle av oppslag om volds- og overgrepssaker. For ikke mange uker siden var det Tysfjord. Ikke bare var det begått utallige overgrep der, både mot jenter og gutter. Det var også mange utenom overgriperne og de utsatte som visste om det. Mange går altså rundt og vet at overgrep skjer, men gjør ingenting med det de vet. Hvordan er det mulig? Og Tysfjord er neppe unikt. Det skjer overalt. Ikke i samme omfang overalt, men du kjenner garantert en person som har vært utsatt for overgrep. Eller en som er overgriper. Du vil bare ikke se det. Og det du ikke ser tror du ikke på. Om du ikke ser etter, så ser du det ikke. Det er nesten som å lukke øynene. Mest behagelig sånn. Da slipper du å ta parti. Slipper å forholde deg til ubehag. Slipper å gjøre noe. Bekvemt, ikke sant?

Tidligere denne uka var det oppslag om at flere samiske kvinner utsettes for vold enn deres norske medsøstre. 49 prosent av de spurte kvinnene med samisk bakgrunn har vært utsatt for vold, mot 35 prosent av deres norske medsøstre. Det er svimlende tall, folkens. I begge leire. 49 og 35 prosent! Helt absurd, spør du meg. I tillegg fremgår det i samme studie at 17 % av de spurte samiske kvinnene rapporterer at de har opplevd seksuell vold i barndommen. I barndommen! Tallet for kvinner i den øvrige befolkning oppgis å være 11 %. Begge tallene er for høye. De burde vært null. Barn skal slippe å bli utsatt for overgrep. De skal være trygge i sine egne hjem. De skal slippe å få varige spor etter overgrep. De skal være barn. Uskyldige. Glade. Nysgjerrige på livet. Ikke bli utsatt for grenseløse mennesker som ser det som sin rett å forsyne seg av et lite barns uskyld for egen tilfredsstillelses skyld.

Det er her dere må hjelpe oss, alle dere skikkelige gutter og menn. Det er dere som må «oppdra» deres mannlige medborgere. Fronte hva dere står for. Dette handler nemlig ikke om IS og islamister og asylsøkere som det vanligvis skyldes på. Dette er våre egne. Og for ordens skyld: jeg synes ikke det er greit at asylsøkere, islamister eller IS-sympatisører, tyrkere, afghanere, irakere, afrikanere, mongoler, finlendere, svensker eller islendinger kommer hit og utsetter oss for overgrep. Eller utsetter damene og barna der de bor for overgrep. Men holdningene her hjemme er heller ikke greie. Altfor mange av våre egne gutter og menn ser ned på damer. Ser det som sin rett å krenke. Påberoper seg retten til å utøve vold. Til å voldta. Synes det er greit å kalle oss for horer, helt uten blygsel. Jeg vil at dere normale gutter og menn skal si fra. Tale vår sak. Vi kan ikke ha det sånn at 50 % av befolkninga går rundt og er redde. Redde for å gå alene hjem på kvelden. Redde for å bli utsatt for overgrep på do på utesteder. For å bli for fulle, slik at noen skal ta for seg om hun stumper av. Det er ikke greit at vi blir kalt for horer. Det skremmer oss. Selv om ord i seg selv ikke er farlige.

Vær snill og hjelp oss med å skape trygghet. Ta til motmæle når kompisen din tafser på damer. Eller jukker mot ryggen på en tilfeldig dame på fest. Stopp han som ser ut til at han er i ferd med å forsyne seg av en døddrukken dame. Si fra når vi omtales som horer. Si at det ikke er greit. Vi synes ikke det er greit. Kanskje du synes det? Innerst inne? Ikke det, nei? Så si til han fyren at han skal gi faen. Si for eksempel: kutt ut, sånn der kan du ikke drive på! Det er ikke greit. Ikke si: han kødder jo bare. Si: Slutt å kødd. Si det til kompisen din. Eller: han er sikkert ikke kompisen din. Du har ikke så teite kompiser. Men uansett: ikke sitt der med et fårete smil. Tørk det av deg. Vær mann med stor M. Det er akkurat du som kan gjøre en forskjell.