En god ting kan ikke sies for ofte, så jeg tar det igjen: Jeg elsker det finske språket. Det er så herlig. Finsk. Kvensk. Meänkieli. Hele pakken. Det er kontant, romantisk, selvsikkert. Her i Tornedalen hører jeg det hele tiden. Det er en nytelse som nesten ikke kan beskrives. Jeg bare suger til meg lydene. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så fascinert at dette språket. Kanskje det skyldes livet i Brennelv, hvor jeg ble eksponert for både norsk, samisk og finsk?
Hjemme hos oss var vi norske. Ultranorske. Helt gjennomført norske. Ikke den minste tvil om det. Den gang da. Mine foreldre behersket verken samisk eller finsk. Ingen av dem hadde samisk- eller finskspråklige foreldre. Vi må lenger bakover i tiden for å finne språkmektige aner i min familie. Hjemme hos vennene mine ble det også primært snakket norsk, men der hørte jeg av og til at de voksne snakket samisk og finsk med andre voksne, gjerne eldre. Som barn likte jeg godt å besøke de gamle i nabolaget. Naturlig nok, min mentale alder var tross alt 42 allerede ved fødselen. I tillegg var besøk hos de gamle en fin avveksling fra de aktivitetene vi vanligvis bedrev, for eksempel uten lov å snike oss til det store leirraset, bade i elva eller tenne fyr på gresset. Anyway: i disse husene var det samisk og finsk som dominerte. De snakket selvfølgelig norsk med meg og venninna når vi kom. Og de bød ofte på sjokolade. Freia melkesjokolade. Jeg tror egentlig sjokoladebiten var en større motivasjon for å gå på besøk enn behovet for sosialt samvær. Av og til, når de ikke hadde sjokolade, ble vi tilbudt appelsin eller eple. Det takket vi høflig nei til. Kanskje var det en bevisst handling fra deres side; de hadde vel oppdaget at vi ikke ble så lenge om vi ikke fikk sjokolade.
Jeg lærte ikke mye samisk og finsk gjennom oppveksten, men noen ord og fraser plukket jeg opp. Av de finske ord er det blant annet anteksi, kiitos, ei ole rahaa, en ymmärrä og hyvää päiväa som har festet seg til minnebrikken. Med disse ordene i bagasjen, samt noen få til, berges jeg godt her i Tornedalen. I alle fall på svensk side. Jeg får sagt både takk og god dag. Inni meg. Jeg antar at mäenkieli og kvensk er like enkelt som finsk, hva angår regler. Finsk er i alle fall svært anvendelig for de av oss som er litt tungnemme, reglene er nemlig ikke til å misforstå. Alltid trykk på første stavelse. Uten unntak. Hver bokstav representerer en lyd, og hver lyd representerer en bokstav. Man skal uttale hver eneste bokstav, og alltid på samme måte. Enkelt og greit.
Med lyttetrening i bagasjen, interesse og fascinasjon for språket, samt enkle regler, er veien kort til å utnevne seg selv til språklærer. Altså meg selv. Til tross for mitt noe begrensede vokabular. Gemalen har tillit til at jeg snakker sant når jeg proklamerer min høye språkkompetanse, og lar seg lett rettlede når jeg på pedagogisk vis korrigerer uttalen hans og belærer han om trykkstavelser på vår ferd gjennom Tornedalen. Muonio, som han benevner Monio, retter jeg til Mååniå. Og gemalen artikulerer høyt og tydelig etter meg: Mååniå. Han er en lettlært og interessert elev.
Etter å ha forflyttet oss fra Pajala, via Øver Torneå, til Haparanda, med ufattelig mange stopp underveis, bodde vi standsmessig på Stadshotellet. Litt som hotell Cæsar, med en god restaurant. Endelig var det tid for en romantisk middag uten myggmiddel. Da vinen var på bordet konstaterte gemalen at det kanskje var lurt om han lærte seg finsk, siden jeg er så betatt av det finske, og dermed kunne være lett bytte for en finsk mann med tiltrekkende aksent. Jeg har ingen ønsker om å bytte ut gullfuglen med en introvert, depressiv finne, men jeg likte initiativet, så jeg tilbød meg å lære han de viktigste kjærlighetsfrasene, i alle fall som en begynnelse. Kanskje er det til og med nok, det vil være dumt om han forbigår meg hva angår finskspråklig kompetanse. Min bedre halvdel gav uttrykk for at han syntes det var en god ide, og bestemte seg for å lære å si at han elsker meg på finsk.
Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg elsker deg er på finsk, men jeg er god til å improvisere. Det er tross alt noe jeg bedriver fra ni til fire, fem dager i uka, året i gjennom, så jeg fant det uproblematisk å starte undervisninga umiddelbart. Jeg ba han gjenta etter meg mens jeg artikulerte overdrevent: Ei ole rahaa. Gemalen gjentok ivrig: ej ålle rahha. Til slutt hadde han uttalen sånn høvelig inne. Utover kvelden var han raus med kjærlighetserklæringene, i alle fall den ene han kunne, og fikk naturlig nok en del oppmerksomhet fra de finske mennene på bordet ved siden av. De lot seg nok fascinere av at han var en sånn oppmerksom mann, trodde han. Heldigvis dempet gemalen seg noe da servitøren kom med regninga og ville ha penger.
Lenge etter at vi hadde krøpet under dyna om kvelden hørte jeg han lå og øvde på den perfekte uttale mens han drev inn i drømmetåka. Ei ole rahaa. Ei ole rahaa. Jeg strøk han over ryggen, og var fornøyd med at jeg godt kunne smykke meg med tittelen superlærer. Selvskryt, kanskje, men selvskryt skal man som kjent høre på. Det kommer fra hjertet.
Brennelvværingen 
2 kommentarer om “Ei ole rahaa”