Knall og fall med dunder og brak

Normalt knaller jeg inn i ferien med dunder og brak. Halser gjennom siste arbeidsuke i høyt tempo. Blodsmaken er overveldende. Hysterisk kaos i hodet. Enda mer kaos på kontoret. Oppløpet går i sånn fart at binyrene går fra konseptene i forsøket på å produsere tilstrekkelig antall stresshormoner. Og når fredagen endelig er her stuper jeg ut av kontoret lenge etter at klokka er passert halv fire, full fart hjem, rett ned på sofaen, sove fire timer, hangle meg gjennom helga mens jeg danser med moppen, for så å starte ferien fra mandags morgen. Men nå er det nok. Sånn her vil jeg ikke ha det. Jeg bestemte meg for å prøve en ny strategi: jeg skulle jobbe masse nest siste uke før ferien og ta kontroll over arbeidsoppgavene, for så å gå med rolige skritt den siste uka inn mot ferien. Sånn at jeg kunne være i feriemodus en god time før ferien starter.

Som tenkt, så gjort. Nest siste uke jobbet jeg langt utover ettermiddagene. Jeg skrev ferdig rapporter, fikk unna ting som var prokrastinert nedover to-do-lista gjennom våren, besvarte gamle mailer som var oversett eller fortrengt, så gjennom stabler med papir som var samlet opp, og la frem gamle artikler – de jeg bare må få lest –  for lesing. Slitsom nest siste uke, med andre ord, men med den konsekvens at siste uke før ferien faktisk kunne gjennomføres med hvilepuls. Arbeidsuka ble så rolig at magesåret begynte å mistrives; det gav opp sitt virke og la seg ned og grodde.

Kontrollen over kontoret og arbeidsoppgavene der forgrenet seg inn i privatlivet. Jeg hadde plutselig så lave skuldre at jeg begynte å planlegge ferien seks dager før avreise. Seks dager! Skikkelig i rute! Herlig. Først var det passet som skulle sjekkes. Det var lettere tenkt enn gjort. Det var nemlig borte. Sporløst forsvunnet. Lå ikke på sin vante plass, i boksen oppå kjøleskapet. Hm. Lete, lete. Det var og ble borte. Mandagen var det bare å rusle inn på lensmannskontoret umiddelbart etter åpningstid og levere inn skriftlig tilståelse: jeg har mistet passet. Jeg la hendene bakpå ryggen, så de lett kunne komme til med håndjern før de skulle låse meg inn i arresten. Jeg skulle jammen ikke sette meg til motverge. Har man gjort noe dumt er det bare å ta straffen. Til tross for at jeg tilsto, nektet de å gi meg strafferabatt. De nektet i grunnen å dele ut straff også. Ikke bittelitt kjeft engang. De bare bestilte et nytt pass. Som jeg neppe rekker å få før ferien. Men kanskje er det her på fredag, dagen før avreise, men de kunne ikke garantere det. Uansett, jeg stresset ikke så mye mer med det, siden både hjernen og binyrene hadde tatt ferie.

Når jeg først hadde så god kontroll over privatlivet, bestemte jeg meg for å få unna fornyelsen av førerkortet også. Førerkortet mitt går ut senere i sommer, så jeg dro innom Lakselv trafikkstasjon for å ordne det. Eller Biltilsynet, som du kanskje kaller det? Forståelig nok, det er bare litt over tyve år siden Biltilsynet ble byttet ut med Trafikkstasjon. Men det kunne vært verre: du kunne jo kalt kontoret for bilsakkyndige. Da er du i så fall født før 1936. Uansett: jeg dro til Biltilsynet. Hadde jo tross alt gått rundt med en legeerklæring i sekken i mange uker. På tide å få det unna, før legeerklæringa går ut på dato. Som tenkt, så gjort. Og i skranken på Biltilsynet var de like hyggelige som på lensmannskontoret. Hvorfor i alle dager er jeg ikke oftere i kontakt med offentlige instanser? Det er jo skikkelig trivelig. Vel, da førerkortet var makulert og nytt satt i produksjon, og jeg sto der med en midlertidig kjøretillatelse i hånda, sa damen bak skranken at jeg måtte huske å ha legitimasjon sammen med kjøretillatelsen. Eh…Legitimasjon? Den hadde jeg jo på førerkortet. Og ellers har jeg bare passet. Men det er borte. Og forresten: er kjøretillatelsen gyldig i Sverige og Finland? Ikke det nei? Synd. Så da var jeg brått uten pass og førerkort rett før starten på bilferien, gitt. God timing, må jeg si.

Gemalen tok det hele riktig så pent. Han er jo tålmodig og raus. Og etter at han vant det store stridsspørsmålet om hvilken bil vi skulle bruke i ferien, har han jo vært til å smøre på brødskiva. Det er nemlig sånn at vi har to biler. Eller strengt tatt: vi har hver vår bil. Og for meg var det åpenbart at vi skulle kjøre opel på turen til Pajala; like åpenbart som det var for han at vi skulle kjøre volvo. Opelen er forresten den eneste eiendelen jeg har særeie på. Ikke fordi jeg ønsker det; det er gemalen som har insistert. Han vil overhodet ikke ha økonomisk ansvar for den. Vil knapt sitte i den. Ser foraktelig på den når han må passere den for å komme inn i carporten. Men den er visstnok god som transportmiddel for materialer og søppel. Litt som en traktor. Like før han monterer plog på den og bruker den som brøytebil om vinteren. Det er mulig volvoen er bedre enn min opel, om man måler i antall originaldeler den er satt sammen av. Men bilen min er god som ny, jeg har faktisk brukt langt mer penger på den enn hva den kostet meg da jeg kjøpte den. Så den er gull verdt. Jeg tipper det ikke blir flere utgifter på den før støtfangeren løsner. Det er forresten like før, på grunn av et sammenstøt med et trafikkskilt i Karigasniemi nylig. Men så lenge tauet holder, holder også støtfangeren. Og nå skal vi jo kjøre volvo, så da.

Det hører med til historien at nødpass ble ordnet med et nødskrik rett før lensmannskontoret stengte på fredag. I tillegg kom førerkortet i posten omtrent på samme tidspunkt, bare to dager etter at det var bestilt. Jeg valgte imidlertid ikke å informere gemalen om det, syntes det bare kunne vente til uka etter. Så kan kan være sjåfør på volvoen, mens jeg later som jeg lider under mangelen på førerkort og pass, og må nøye meg med å lese kart, lakke negler og drikke champagne.

God ferie!