Jeg har alltid vært fascinert av det som ligger øst i verden. Og det som ligger nord i verden. Arktiske strøk. Nord-Russland. Og Øst-Russland. Finland, Øst-Finnmark. Bottenvika. Alaska. Østerbotn. Øvre Brennelv. Pajala. Muonio. Kalix. Hele Tornedalen. Det finlandssvenske. Det er nok derfor jeg en gang tok et grunnfag i sosialantropologi. Da fikk jeg lese om de områdene jeg liker. Jeg måtte selvfølgelig også bry hjernen min med også å lese om Tahiti, Fiji, og Bora Bora. Spennende nok, men jeg ble ikke like fascinert av øyene i Stillehavet. Heldigvis. Det hadde blitt en dyr affære. Mye billigere å reise til Pajala enn Bora Bora.
Fascinasjonen for nordøst gjør at jeg velger film fra øst og nord når jeg er på filmfestivalen i Tromsø. Finsk film står definitivt aller øverst på topp-ti lista. Skikkelig festlig. Sauna og sisu* i skjønn forening. Mimikkløse mennesker i rollene. Innbitte. Ordknappe. Menn som har gjort det til sin livsgjerning å aldri bli beskyldt for å være knapsu*. Aki Kaurismäki er den tøffeste regissøren. Han er sær nok, men blir rene Hollywood-regissøren sammenlignet med en del av de mindre kjente filmskaperne i Finland. Nord-finske filmer er gjennomsyret av det som bekrefter mine fordommer. I mitt hode er det nemlig typisk finsk å være introvert og tungsindig. Depressiv. Og seig. Og Arto Paasilinna bidrar til å opprettholde forestillingen min, når han sier at «melankoli, vemod og bunnløs apati er det finske folks mektigste fiende». Finnes det noe bedre for humøret enn en mørk, finsk film ispedd klønete kjærlighet, bunnløs sorg, litt slåssing og kanskje et drap? Skikkelig løft for humøret, forutsatt at man setter pris på ukontrollert og hikstende gråt i en time eller to før man kommer til det morsomme poenget.
Det er vanskelig å forklare hvor fascinasjonen for Finland og folket som burde fått kongens fortjenestemedalje i melankoli, kommer fra. Kanskje ble grunnlaget lagt gjennom barndommens lørdagsutflukter til Karigasniemi, hvor vi kjøpte lakris, sjokolade og brus med sjokkfarget innhold. Kanskje kom fascinasjonen fra oppveksten i Brennelv, hvor det finske og samiske språket var høyst levende. Eller kanskje det er så enkelt at det ligger i genene, som en dypt rotfestet arv fra mine forfedre. De som kom vandrende til Finnmark fra finsk og svensk side av Torneelven på 1700- og 1800-tallet. De som er årsaken til at jeg finner slektninger i Pajala, Muonio, Pello, Hietaniemi og Sieppijärvi når jeg graver meg bakover. Ut fra slektstrærne kan det i grunnen se ut som jeg har slektninger spredt over hele tornedalsområdet. På lik linje med de fleste andre Finnmarkinger.
Jeg synes det finske språket er nydelig. Kompromissløst. Uelastisk. Romantisk. Et språk mange ikke forstår noe som helst av, men som er så lett å lære at selv barna i Finland får det til. Det ikke bare høres kompromissløst ut. Det er fullstendig kompromissløst når det kommer til regler for uttale også. Ryddige folk, spør du meg! Jeg elsker jo regler og struktur. For eksempel har de alltid trykket på første stavelse. Alltid. Uansett. Ingen vits i å prøve å utfordre akkurat den regelen. Øv på det, du, neste gang du sitter på et toalett og leser på panelovnen: Ei saa peittää. Blir mer style over det når du får trykkstavelsen riktig. Tross sitt vakre språk kan menneskene på finsk side av Tornionjoki, som Torneelv heter på finsk, være befriende ordknappe. Begrepet smalltalk får virkelig mening. Følgende ordveksling når to kjenninger møtes på butikktrappa er ikke uvanlig (oversatt fra finsk til norsk):
Pekka: Nå, ka?
Arto: Joda.
Pekka: Å ja.
Enkelt og greit, før de går videre hver til sitt. Takke meg til folk som vet å fatte seg i korthet.
Ikke bare er det finske språket romantisk og hardtslående. Så er også det finske folket. Spesielt de finske mennene. De testosteronfylte unge mennene, som kjemper om damenes gunst og sin plass i det sosiale hierarkiet i småsamfunnene, går ikke av veien for litt lett vifting med knyttnevene. Tror jeg. Her må det bemerkes at dette har jeg ikke lært da jeg tok grunnfaget i antropologi. Men med erfaringsbakgrunn fra Porsanger, trekulturalismens høyborg fremfor noen i Norge, med skilt både på samisk, finsk og norsk, er det i overkant fristende å trekke syltynne slutninger ut fra ungdomstidens observasjoner på bygdefester, hvor hardtslående ungguttegjenger fra ulike sider av Brennelva ofte utmerket seg. Mange av Brennelvguttene og guttene fra Lakselvdalen hadde finske, kvenske og samiske forfedre, og en del av dem var fylt til randen av sisu. Her var det styrke, vilje og utholdenhet i overflod, og man gikk ikke av veien for å måle krefter. Hvem som banket hvem er jeg usikker på; jeg tviler på om de er helt enige om akkurat det, om de hadde blitt spurt i dag. Heldigvis har tendensen til å utdele knyttneveslag i tide og utide avtatt med årene hos de unge guttekroppene som nå er forvandlet til unge menn midt i femtiårene og vel så det.
Interessen for det nord-østlige, i kombinasjon med studentøkonomi, medførte at feriene i studietida flere ganger gikk til Tornedalen. Pajala var et naturlig stoppested. Etter hvert kom Mikael Niemis bok, Populærmusikk fra Vittula, og det ble enda morsommere å svippe innom Pajala. Videre derfra gikk turen gjerne til Boden, Tromsøværingenes og Finnmarkingenes eget Syden. Der andre tok inn på campinghytte eller hadde campingvogn med forvokste fortelt, og allverdens luksus i form av kniv, gaffel og porselen medbrakt hjemmefra, slo jeg opp et mikroskopisk telt av tvilsom kvalitet, og pakket ut stormkjøkken, engangsbestikk og papptallerkener. Sist i juni var restene etter studielånet gjerne på et sånt nivå at matstandarden var svært anvendelig for tilberedning på stormkjøkken: nudler og posesupper. Og egg, om vi virkelig skulle flotte oss. Dattera mi var selvfølgelig med på turene. Jeg vet ikke hvor mye hun hadde å imponere med da vi kom tilbake til Tromsø, men hun klagde aldri. Hun virket i grunnen fornøyd med tilværelsen i Boden og de øvrige stedene. Brun og blid, etter endeløse timer på lekeplasser, med minigolf og plaskende rundt i ulike badeland. Og på den annen side: hvor eksotisk er det ikke å svømme i det kommunale svømmebassenget i Pajala? Skikkelig badeland: 12,5 meter langt og folketomt. Absolutt noe å skrive hjem om.
Mulig forestillingene mine om det finske folk er helt feil. Det skal jeg snart finne ut av. Jeg er nemlig i den heldige situasjon at mannen som valgte meg til sitt livs landeveismedtraver deler fascinasjonen for nordøstlige reisemål, så om en ukes tid setter vi oss i bilen og kjører til Tornedalen. Både finsk og svensk side skal befares, en helt uke til ende. Det skal stoppes på de underligste steder. Selvfølgelig har vi, i betydningen meg, utpekt meg selv til guide, kvalifisert som jeg er med bakgrunn i de nevnte «feltstudier» gjennom studietida. Med Populærmusikk fra Vittula som lydbok i bilen, setter vi kursen mot Pajala som blir første stopp, for svømming i det lokale badet, vandring i Vittulajänkkä, sommermarknad om vi treffer på datoen, sauna, pub og fiske. Og ikke minst sverming i solnedgang sammen med mygga.
Kiitos ruokaa, misä lakki!
- Sisu: Et ikke helt enkelt begrep å oversette. Handler om en utholdenhet, hardførhet, tapperhet, mot, vilje. Se her for utdypende forklaring.
- Knapsu: feminin, kjerringaktig. Ordet finnes visstnok bare i meänkieli (tornedalsfinsk). Se eventuelt her:
Brennelvværingen 
Glitrende. Va nogenlunde samme rundtur i fjor. Røtter ❤
LikerLikt av 1 person