Ullsokker og enkeltbekkasiner

Endelig er den her. Den som vi har ventet på. Som journalistene i nord har skrevet om i flere dager. Nei, jeg snakker ikke om midnattssola, som gir oss brutalt lyse netter og dertilhørende arbeidslyst gjennom natta. Neida. Jeg snakker om varmen. Russevarmen. Eller russervarmen, som noen journalister kaller det. Den varmen som står i skarp kontrast til sibirkulda jeg før har geberdet meg over. Journalistene har skrudd forventningene våre opp til nye høyder. Nordnorske aviser har gjennomført VM seg i mellom om ekstrembruk av krigstyper for å overbevise oss om at sommeren trenger seg på. Noen aviser var rekordtidlig ute med å melde at permafrosten som bor i vårt indre endelig skulle slippe taket. Avisa Nordlys proklamerte allerede 20. april at vinteren nå var over. 20. april! På senvinteren, altså. De anbefalte oss å finne frem grillen først som sist. Personlig har jeg snart overlevd femti vintre, så jeg tok nyheten med en klype salt. Ikke er jeg særlig glad i grillmat heller. Strengt tatt må det vel sies at jeg ikke en gang har grill.

Etter hvert fulgte de andre avisene på. Avisa Nordland slo fast på selveste grunnlovsdagen at russevarmen var underveis. I følge dem skulle den flomme innover vår vakre landsdel lørdag 21. mai. Heller ikke Finnmarkingenes eget nyhetssted, ifinnmark.no, lot være å rette oppmerksomheten mot det kommende sommerværet. De lovte oss en fryktelig varm tid fremover. Opp mot 25 grader skulle vi melkehvite finnmarkinger bli velsignet med. Det var ikke grenser for gull og grønne skoger fra alle journalistiske kanter. Selv den mest permafrosne skeptikeren lar seg overbevise til slutt. Også jeg. Jeg tok rett og slett av meg longsen.

Så begynte jeg å glede meg til at det skulle bli så varmt at både enkelt- og dobbeltbekkasin kom til å synge i glede over hetebølgen som skulle komme veltende inn som en tsunami fra øst. Det var like før også jeg begynte å synge i kor med de nevnte fuglene. For det er det de er. Bekkasiner er fugler. Ikke skotøy. I min barndom var jeg overbevist om at enkeltbekkasin var en type kort gummistøvel. I motsetning til dobbeltbekkasin som jeg mente var en høy gummistøvel. Gud vet hvor den begrepsforståelsen ble utviklet. Kanskje kom assosiasjonen til gummistøvler rett og slett fra Gyldendals store fugleguide, som beskriver lyden av enkeltbekkasin som lyden av en støvel som dras ut av sugende mudder? Vanskelig å si, men det er i alle fall en teori.

Sjarlatanene som drev og siterte meteorologene mente vi like godt kunne finne frem sommerklærne først som sist. Sommerklær en hel måned før sankthans! Jeg var fortsatt skeptisk, selv om longsen nå var fjernet fra kroppen. Konsekvensen av anbefalingen om å finne frem sommerklær var at både jeg og de øvrige finnmarkingene gikk under radaren. Borte ble vi. Så opptatt var vi med å finne frem sommerklærne at vi knapt kom oss på jobb. Det er tidkrevende og arbeidssomt nemlig å finne frem sommerklær. Siden de ikke er i bruk hvert år, så blir de naturlig nok stuet bort. Til bakerste krok på mørkeloftet. Her er det sannsynlighetsberegninger som gjelder. Når de første har vært i bruk, så kan de trygt legges langt bort noen år, for det er neppe sannsynlig at vi får bruk for dem flere år på rad.

Nå måtte plutselig mørkeloftet endevendes, lenge før jeg hadde trodd, og sånt tar tid. Hvor var kortbuksa med tvilsom passform, bikinien fra 1982 og den florlette toppen? De har normalt plassen sin i den bakerste eska i innerste øverste krok på mørkeloftet. Jeg vet jo det. Problemet er bare at den eska står bak alle andre esker med ting som kan komme til nytte en gang. Det er et anstendig stykke arbeid å ta seg forbi familiens samlede lager av verdifullt skrot. Det er jo ikke akkurat få esker som må stables unna. Her står kasser med lego, barbiedukker, fotoalbum fra tidenes morgen, for små klær, flerfoldige isbokser med pog (for de uinnvidde: leketøy fra tidlig 90-tall), julepynt, cowboyutstyr og annet karnevalsstasj, gamle madrasser som er for gode til å kastes, påskepynt, ledninger som min elskede en gang kan komme til å trenge og gamle toshiba-pcer som han også ser nytteverdien av. Og ymse ikt-deler fra før USB-porten ble oppfunnet. Også de tilhørende mannen i huset. Til slutt var jeg der. Helt fremme ved sommerklæreska som jeg pakket vekk høsten 2013. I trygg forvissing om at en sånn sommer ville jeg neppe oppleve igjen. 2013 var virkelig århundrets sommer. Vi gikk rundt og var brune før juni var omme. Multene var modne tre uker før tida. Det ble til og med badetemperatur i vannene rundt Lakselv. Hvem hadde trodd at vi skulle få bruk for sommerklærne igjen, bare tre år etter? Tenk om vi får en sånn sommer på nytt! Oppslagene i pressen kunne tyde på det.

Og jammen viste journalistene seg fra sin mest pålitelige side. Det ble nitten grader første lørdagen etter grunnlovsdagen. Å, du herlige sommervarme! Kortbuksa solte seg i glansen. Livet var så bra! Hele dagen til ende. Søndagen tok jeg igjen på meg sommerklærne. Jeg forholdt meg til avisa og lot gradestokk være gradestokk. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at det fortsatt var sommer og at russevarmen var kommet for å bli. Etter frokost la jeg kursen mot drivhuset. I løpet av den 15 meter lange  forflytningsetappen fra huset til det fantastisk drivhuset husets herre har satt opp til meg, muligens for å få meg unna veien noen minutter av og til, registrerte jeg at huden krøllet seg av ubehag. Huden inntok en form den ikke hadde kjent siden sibirkulda var her i januar, da jeg i vanvare gikk ut med søpla uten longs – kun iført badehåndduk. Hadde jeg ikke visst bedre så ville jeg trodd det nå var gåsehud som spratt frem, så nuppete ble huden. Men gåsehud og russevarme harmonerer jo ikke, så det måtte være en annen forklaring. Kanskje var det bare appelsinhud i akutt og ukontrollert utvikling?

Vel inne i drivhuset var det imidlertid russevarme. 22 grader, tross mangel på sol. Det er godt det finnes ovner med termostat. Under displayet for innetemperatur var utetemperaturen oppgitt. 7,8 grader. Jeg burde skjønt det: Jeg var blitt lurt. Det var feil av meg å droppe longsen. Men ullsokkene mine får dere aldri! De skal jeg beholde på sammen med enkeltbekkasinene mens jeg sitter her og manner meg opp til å forlate drivhuset.