Det kan være på sin plass å stille spørsmål ved mitt yrkesvalg. Ikke det at det er noe galt i å være synspedagog. Det er ganske interessant. Jeg får reise rundt i Nord-Norge med en sær kompetanse i bagasjen, mens jeg treffer masse hyggelige og flinke mennesker. Det er ikke det. Det er bare det at jeg har en ekstrem hang til å stille diagnoser. Så stor er den hangen at jeg kanskje burde vært lege. Det er ikke den sykdom jeg ikke har hatt. For det er nemlig primært jeg selv som får utdelt diagnosene jeg stiller. Unntaksvis stiller jeg også diagnoser på andre, men da holder jeg det for meg selv. Leger har tross alt taushetsplikt.
Nylig hadde jeg netthinneløsning. Trodde jeg. Det er ganske alvorlig. I verste fall blir man blind. Når netthinna løsner er det viktig å legge seg strak ned på ryggen, så netthinna ikke får hjelp av tyngdekraften til å løsne fullstendig fra underlaget. Så jeg gjorde selvfølgelig det: la meg ned. Og der lå jeg som limt fast i kjøkkengulvet, kilt mellom kjøleskapet og kjøkkenbordet, mens jeg hyperventilerte etter beste evne. Her skulle ingen netthinne bevege seg en millimeter. I panikken kjente jeg på meg at det var like før også trabekelverket løsnet.
Min mann, som for øvrig også er synspedagog, og som har mange flere års erfaring i yrket enn meg, tok det hele med fatning. Panikken min var ikke verre enn at det forundret meg stort at den erfarne synspedagogen, som inntok sin kaffe og frokost med stoisk ro, ikke ringte 113. Han vet jo at man skal det når netthinna løsner. Men jeg hadde i alle fall fått med meg det, så jeg fortsatte å holde kroppen strak på kjøkkengulvet, mens jeg tryglet han om å ringe etter hjelp. Så fort hadde jeg agert at jeg ikke rakk å ta med meg mobiltelefonen ned i horisontalen; derfor fikk jeg ikke ringt selv. Dessverre. Eller heldigvis. Siden synstapet glimret med sitt fravær. Gemalen ba meg til slutt om å reise meg opp. Slutte å tulle. Tryglet og ba. Begynte vel å bli selskapssyk. Minnet meg om at vi var midt i frokosten og skulle ut på tur i finværet. At det var greit å få dagen med seg. At teen min ble kald. At han kom til å dra uten meg og komme hjem med fine ørreter. Og så videre.
Jeg gav etter til slutt. Under tvil. Det er begrenset hvor lenge det er mulig å holde panikken på et nivå som lammer hjernen. Særlig når sykdommen ikke slår til. Så jeg reiste meg opp. Forsiktig. Jeg fryktet at det skulle bli mørkt, at rullegardinen skulle gå ned. Netthinneløsning beskrives nemlig som det. I litteraturen jeg sikkert ikke burde ha lest. Men nei, ingen rullegardin gikk ned. Synet var fortsatt intakt. Med unntak av noen små prikker og figurer i synsfeltet, så var jeg helt fin. Gemalen tok episoden med imponerende ro. Han beroliget meg med at det nok bare var corpus vitreum løsning. Altså at glasslegemet inne i øye hadde gitt etter, og forårsaket lysglimt og flytere i synsfeltet. Ganske ufarlig, men det kan ha netthinneløsning som konsekvens. Så det kommer nok. Etter hvert.
Resten av frokosten ble fortært uten videre fokus på synsproblemene. Gemalen kom ikke med en eneste spydighet. Fokuserte mest på ørret. Han vet hvordan jeg kan avledes. Han er fin sånn. Lurer på hvor lenge tålmodigheta hans varer? Jeg har jo også hatt selvdiagnostisert MS, Morbus Chron, Bechterevs, urinveisinfeksjon, Aspergers, Sjøgrens, helt ordinær gikt, PMS, Ulcerøs Kolitt, hjerteinfarkt, utbrenthet og glaukom. Og det bare på et år. Nevnte jeg nyresvikt? Selektiv mutisme? Det nærmeste han kom en spydighet var da han antydet at jeg muligens er hypokonder, siden diagnosene popper opp i et så forrykende tempo. Jeg fikk beroliget han at jeg snart skal til utredning for det og. I det øyeblikket tror jeg han gav litt opp. Han ble passiv. Blek. Sukket. Reiste seg og gikk fra bordet. Så vel for seg hvor syk jeg sikkert blir en dag. Det er jo trist å skulle ha en så syk kone.
Fastlegen min jobber for øvrig iherdig på gemalen sitt lag. Hun kan umulig være særlig interessert i å tjene penger, i alle fall ikke på meg. I stedet for å utrede meg og ta meg inn til jevnlige kontroller som kan forhindre sprukken lever og tidlig dødsfall, plukker hun diagnosene fra meg. En etter en. Men jeg er kjappere enn henne. Det skal jeg ha. Hun fjerner en diagnose, jeg gir meg selv to nye. Fort og effektivt. Men om hun ikke tjener så mye penger på meg, så får hun i alle fall fylt opp timelista. Jeg synes det er greit at noen i familien stiller seg til rådighet for legestanden. I min familie er det meg. Legene må jo få praksis. Mamma, for eksempel, hun er aldri syk. Legene får ingen praksis av en sånn pasient, og helsevesenet tjener knapt en krone på henne. Hadde verden vært full av folk som henne hadde legestanden sultet ihjel. På den annen side hadde Helse Nord sluppet kapasitetsproblemer, ventelister og arbeidskonflikter.
Apropos mamma, så har hun alltid sagt at det er viktig å ta tran. Som kjent har jeg aldri gjort som mamma har sagt. Inntil for en måned siden. Da ble jeg bråvoksen over natta. Jeg hadde fått D-vitaminmangel. Riktignok selvdiagnostisert, men reelt nok. Hadde alle symptomer på mangelsykdommen. Så her var det bare å kjøre på med riktig medisin: tran. Det er heldigvis en behandling som er overkommelig hva angår pris og innsats. Under hundrelappen for en flaske. Uten sitronsmak. Dobbel dose første uke for å fylle opp lagrene. Hvorfor har jeg ikke hørt på mamma før? Det er jo en grunn til at hun alltid er frisk. Effekten av tranflaska var formidabel, allerede før den ble åpnet. Energien bare presset seg på. Etter tre dagers inntak hadde energinivået nådd høyder jeg aldri før hadde opplevd, og nå – to uker senere – har jeg voldsomme krefter. Kan det være ADHD tro?
Brennelvværingen 
Én tanke om “En flaske full av placebo”