Etniske prosenter og kirkelige promiller

Jeg er enormt dårlig til å komme for sent. Jeg er pinlig presis hva angår oppmøte til møter og avtaler. Nå har jeg begynt å øve på ikke å være så presis, men det er vanskelig å bryte mønsteret. Det sitter langt inne. Jeg er rett og slett kalibrert for pinlig nøyaktighet. Ikke bare er jeg presis. Jeg liker også å telle og regne, sette opp lister og planlegge ting, grave meg ned i detaljer og bry meg med meningsløse bagateller. Jeg elsker vinkler og linjer, lover og regler, skjemaer og tabeller, og, ikke minst, fasitsvar. Det er sikkert derfor jeg kan like å sitte på et tog og regne ut hva klokka er andre steder i verden enn der jeg selv akkurat nå måtte befinne meg. Tross dette tilhører jeg ikke de som har full kontroll på absolutt alle områder, langt derifra. Hjemme hos meg er det knapt en ting som har fast plass. Bortsett fra rene klær da; de har sin plass på tørkestativet til de igjen, via kroppen min, atter havner i skittentøyskurven. En evig sirkel det der.

Men jeg kan nok med rette beskyldes for å være litt nøye. Lettere rigid. Ikke fordi jeg tenker at jeg skal være sånn. Mer fordi personligheta mi er skrudd sammen på den måten.  Jeg kan for eksempel bli litt i overkant konkret når det kommer til språk. Jeg hører det folk sier, ikke det de mener. Og jeg kan noen ganger operere med et irriterende presisjonsnivå når jeg snakker. Er det 17.4 grader ute, så sier jeg ikke 17. Og i alle fall ikke 18. Da er det 17.4 som gjelder. Jeg har forståelse for at det kan ergre omgivelsene, og jeg ber om å bli trodd på at jeg prøver å øve på ikke å være så presis. Personlig ville jeg irritert vettet av meg om jeg møtte en som meg. Jeg tipper forresten at anestesilegen som leste papirene mine før hun sendte meg inn i narkosen syntes pasienten var en tulling som ikke bare kunne skrive 64 kg på skjemaet, men påførte 63, 8. Hun om det. Jeg skal i alle fall ikke dø fordi jeg lyver på vekta.

Gemalen har mer enn antydet at min innebygde vater nok er i overkant godt kalibrert. Jeg innrømmer at han har et poeng. Når jeg skal foreta en 90 graders manøver til venstre med bil, for eksempel, så stiller jeg bilen vinkelrett i veikrysset. Uansett trafikktetthet. Eller mangel på sådan. Her kuttes ikke en eneste sving. Takket være vateren har jeg også oppdaget at taket på soverommet har en skjevhet på 6 millimeter. Vi snakker retning øst-vest. 6 millimeter lavere i øst enn i vest. Sånt er kjekt å vite. Eller helt meningsløst, når jeg likevel ikke skal gjøre noe med det. Det siste ifølge gemalen.

Tross denne forkjærligheta for fasitsvar, vinkler og linjer, detaljer og bagateller, er jeg en smule skeptisk til prosentregning. Logisk sett burde jeg elske prosentene, siden de gir et svar man kan sette to streker under. Men nei, der er jeg skeptisk. Noen biter seg fast i prosentene inntil det absurde. Det er naturlig at ansatte innen bank og forsikring er opptatt av det, de har det som en del av jobben sin. Også på polet kan prosentene ha sin relevans. Vinflaska med prosenter er mer populær enn den med promiller. Naturlig nok, de fleste vil vel ha mest mulig promille og prosenter for pengene. Det er kanskje ikke alltid så lurt, men logisk sett skjønner jeg argumentet. Det er heller ikke så dumt å holde øye med gjenstående batteriprosent på kamera og telefon. Det ville vært for galt om mobilbatteriet koblet ut når du ligger nedkjølt øverst i Stabbursdalen med brukket ski og ditto lårhals og venter på redningshelikopteret. Da kan du bare glemme å bruke #denfølelsen når du er endelig er i posisjon til å sikre deg århundrets selfie og ekstremt mange likes på facebook, twitter og instagram. Skikkelig kjipt. På grensa til sørgelig.

Men jeg er skeptisk til unaturlig fokus på prosentene. Skepsis til prosentregning kommer særlig til uttrykk når det gjelder teori om kommunikasjon. Noen hevder at kun 7 % av det oppfattede budskapet i kommunikasjonssammenheng stammer fra ordene, 55 % stammer fra fortolkningen av kroppsspråket til avsender og 38 % fra hvordan en opplever avsenders stemme. Den som har regnet frem disse prosentene og kommet frem til et så presist svar har et besynderlig forhold til prosentregning. Det er sikkert sant i en eller annen sammenheng, men at bare 7 % av det oppfattede budskapet i kommunikasjonssammenheng kommer fra ordene, uansett budskap, kontekst og mottaker, kan ikke være mulig. Det vil selvfølgelig være forskjell fra situasjon til situasjon, men det skremmer meg at folk sluker sånt rått. At de ikke stiller spørsmål ved slikt. Kjære medmenneske, det er faktisk ikke lov til å tro så blindt på alt man leser.

Apropos ord og kommunikasjon, så nevnte jeg innledningsvis at jeg helst lytter til ordene. Særlig blir dette tydelig når jeg er i kirka. Der holder jeg meg mentalt tilstede og anstrenger meg til det ytterste for å høre hva presten sier. Jeg vet hvor kjipt det kan være å snakke til forsamlinger som ikke lytter, så jeg holder blikkontakt med presten, nikker på passende steder og følger med. Jeg er sikker på at 60 % av det jeg oppfatter kommer fra ordene hans. Minst. For øvrig vil jeg anslå at jeg har 70 % av min mentale energi rettet mot presten. De øvrige 30 % er rettet mot min utvida familie, som absolutt er et studium verdt hva angår kirkeatferd. Vi sliter litt med å lære reglene der, for å si det forsiktig. Det hender noen sovner, andre får latterkrampe, noen småprater, reiser seg opp og setter seg ned i tide og utide – helst på feil tidspunkt. Med enda mer latterkrampe som resultat. Og når det kommer til salmer tar det helt av. Da har alle glemt brillene, ingen kan tekstene, og om de kan det så har de plutselig ikke sangstemme som er bra nok. Selv de som til vanlig synger i kor. Aldri er det så stille i kirka som når min familie skal stå for salmesangen. Blir mye solosang på presten, for å si det sånn. Men vi er der. Møter opp. Lett pyntet. Hvert bidige år. I barnedåp etter barnedåp. Og oppfatter budskapet til presten primært gjennom ordene hans. Det er jeg 100 % sikker på.

Om prosenter og kommunikasjon er en tvilsom affære, så er neppe etnisk tilhørighet uttrykt i prosenter mindre spekulativt. Da gemalen nylig hadde brøytet seg inn i livet mitt var han opptatt av hvilken etnisk tilhørighet jeg hadde. Han spurte aldri om jeg var same. Det tok han som en selvfølge. Men han spurte hvor mange prosent same jeg var. Hvor mange prosent same? Jeg er fortsatt lettere satt ut, til tross for at spørsmålet har hengt i lufta i syv år. Ikke det at det er uvanlig å lure på sånt. Det er et vanlig spørsmål folk fra Balsfjord og sørover kan finne på å stille. Jeg er sikkert ikke den eneste Finnmarking som har fått akkurat det spørsmålet. Hvor mange prosent same? Hvordan i alle dager skal man regne det ut? Hva er utgangspunktet for regnestykket? De som spør kan umulig ha sett slektstrærne til oss Finnmarkinger. Rekk opp hånda de som ikke har minst en slektsgren som går inn til Tornedalen! Forfedrene til tre av mine besteforeldre kommer fra Sverige og Finland. Vi snakker Pajala, Tornio, Kalix og Muonio. Blant annet. Svensk og finsk i skjønn forening. Sikkert noen samer der. Aslak Jacobsen Hætta og Lars Levi Læstadius, for eksempel. Hvordan man skal kunne regne prosenter med sånne kaotiske blandingsforhold spedd bakover gjennom generasjoner er for meg en gåte. Man må virkelig kunne sin brøk både av det ekte og uekte slaget for å sette opp et regnestykke under slike forhold. Sannsynligvis må det både derivasjon og ligninger med et stort antall ukjente til for å komme frem til et omtrentlig overslag. Tre besteforeldre blir til seks oldeforeldre, som blir til enda flere tippoldeforeldre. Og så videre. Den ene mer blanding av hummer og kanari enn den andre. Vær så god: finn frem kalkulatoren. Husk to streker under svaret. Lykke til.