To fulle menn rider igjen

Hvis jeg var statsminister, da skulle jeg svart ja til Fredrik Skavlan når han inviterte meg til å komme på besøk i studio. Jeg skulle sittet der i stolen. Kosepratet, med alvorlig undertone. Fin på håret. Pen i tøyet. Røde høyhæla sko på beina. Skikkelig lekre. Intet mindre enn sko av merket Michael Kors. Sånne sko kan en statsminister ha på seg i beste sendetid. Jeg har de forresten stadig på i beste sendetid. Men jeg er jo ikke på TV, da. Normalt sitter jeg på feil side av skjermen, for å si det sånn. Men om jeg var statsminister, da altså! Og den nylig innkjøpte sorte kjolen. Fredrik ville nok gi meg en god klem når han tok i mot meg. Og han ville strutte av stolthet fordi jeg hadde takket ja til å komme til han. Til han, og ikke til Anne Lindmo Jeg, den mest populære  statsministeren siden Gerhardsen.

«Ta godt i mot statsminister Sissel Movik, flybåren direkte fra hennes landsted i Lakselv», ville Fredrik si, før publikum klappet meg inn. Fredrik hadde introdusert meg og kort fortalt om min depressive episode. Det het jo det. Depressiv episode. Ikke utbrent. Eller deprimert. Kanskje depressiv reaksjon. Det er viktig å pakke ting inn i bomull. Ikke bruke riktig benevnelse på sykdommen. Noen kunne jo komme til å tro at vi hadde en statsminister som ikke var helt i vater. «Ta plass», sier Fredrik, mens han peker mot en av de fire stolene. Jeg er første gjest og skal sitte gjennom hele programmet og bære showet. Fredrik ser forventningsfullt på meg og smiler. Jeg skjønner at han vil snakke om sykdommen. Tabutema er alltid populært. Fredrik spør hva som egentlig skjedde? Jeg var godt forberedt, og gav Fredrik, publikum og TV-seerne en forelesning av de helt sjeldne om sammenhengen mellom hormoner og depresjon, om tunge tanker og posttraumatisk stress. Publikum satt som tente lys. Da jeg var ferdig ville applausen ingen ende ta. Publikum var fornøyd. Selveste statsministeren var kommet opp av grøfta. Fremsto som frisk. Fit for fight. Vi bevegde oss over til mer politiske spørsmål. «Hva tenker du om alle omstillingene som rir offentlig sektor som en mare?» Fredrik visste at jeg hadde vært med på to store omstillingsprosesser.

Kunstpause. Fredrik ser på meg med forventningsfullt blikk. Venter på et svar. Jeg tenker meg litt om. Gjør kunstpausen lang. Akkurat så lang som den kan være uten at det virker kunstig. Det faller meg naturlig. Scenekunstner. Jeg er tross alt statsminister og vant til å opptre. Dessuten har jeg år om annet vært med i revygruppa Bløgg; de som etter forestillinga i mai 2016 fikk voldsom nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, og som nå lever godt av å være omreisende i revy. Jeg er nok litt primadonna. Litt Liv Ullmann. Eller Wenche Foss. «Jeg synes det er helt forkastelig! Her svir vi av millioner av kroner år ut og år inn for å iverksette den ene reformen etter den andre, og det eneste reformene fører til er at offentlige etater får ny logo på konvoluttene og drøssvis av nye mellomledere. Og masse utbrente medarbeidere, selvfølgelig. Dette er vanvidd satt i system», sier jeg. Jeg legger ut om hva jeg mener om omstillingskåte politikere som i sin beleste dumhet finner på argumenter for omstilling, bare for å få navnet sitt i historieboka. Fredrik nikker og nikker. Han er så enig som bare Fredrik kan være. Normalt avbryter han folk i hytt og pine for å få høre sin egen stemme, men nå lytter han. Han har vel også kjent på omstillingshysteriet; NRK er ikke helt bortevekk hva angår omstillinger. Publikum klapper. Det ble et langt svar. Fredrik nikker ettertenksomt. Han dreier fokus tilbake mot statsministerens tidligere erfaring som sykmeldt, og spør hva det verste med å være sykmeldt var.

Jeg bøyer meg frem mot Fredrik. Senker stemmeleiet teatralsk. «Det er litt vanskelig å svare på», sier jeg, «for det var jo mye som var vanskelig da. Men vet du, det aller teiteste spørsmålet jeg fikk var om jeg står opp om morgenen. Hva i alle dager er det for spørsmål? Det er jo helt absurd! Går nesten ikke an å spørre så dumt». Jeg forteller om det. Det var Sylvi Listhaug som hadde spurt. Fredrik ser himmelfallen ut. Himler med øynene. Jeg forstår at han ikke liker Sylvi. Ingen liker Sylvi. Det ble åpenbart ved valget i 2017, hvor Erna og hennes mannskap måtte takke pent for seg etter et historisk dårlig valg for høyresiden. Sylvi hadde spurt meg en dag vi tilfeldigvis møttes på en yogatime. Ja, står du opp om morgenen, da?». Etter at Sylvi tok over som leder av FrP for Siv Jensen, som ble tvunget til å melde seg ut av partiet etter å ha giftet seg med en IS-sympatisør fra Afghanistan, har hun vært i litt dårlig humør. Fredrik rister litt på hodet av Sylvi sin uttalelse. Han ler litt. Men han har en jobb å gjøre. «Vi må videre i programmet», sier han. Du skal være med oss videre, Statsminister, men nå skal vi ha inn noen flere gjester». Han reiser seg og introduserer neste gjest, en av våre forfattere i eksil. «Gi applaus for Ingvar Ambjørnsen».

Ambjørnsen kommer slentrende inn. Det lange håret er rent. Han har på hvit skjorte. Bruker ikke slips. Åpenbart at angsten har sluppet taket. Virker avbalansert. Håndhilser på Fredrik. Gir meg en klem. De tidligere så nikotinfarvede fingertuppene ser fine ut. Det er flere år siden han sluttet å røyke. Begynner å bli rimelig A4 nå. Han og Fredrik snakker om den siste boka hans. Atter en gang har han skrevet en bestselger. Den overgår Elling-bøkene i popularitet. De snakker om forfatterkarrieren til Ingvar. Ingvar tar opp kritikken som han jevnlig har fremført i det offentlige ordskiftet gjennom mange år: den ekstreme volden i norske krimbøker. Ambjørnsen er knallhard i kritikken. Mener volden gjør noe med toleransen vår for vold. Han har blant annet kritisert Jo Nesbø for hans groteske voldselskende stil. Skavlan får dreid fokuset over på statsministeren og hennes forhold til Ambjørnsens bøker. Jeg forteller om særoppgaven jeg skrev på videregående om forfatterskapet hans. Det var før Elling var påtenkt. Den siste revejakta og 23-salen. Bøker som gjorde inntrykk på en ung sjel. Vi har god kjemi, Ingvar og jeg. Prater om volden i samfunnet, både den som rammer blindt, men spesielt den vi finner i de tusen hjem. Skjønt enige om at det er alt for mange menn som viser sin kjærlighet til partneren på en litt vel hardtslående måte. Skavlan stopper oss. Minner om at vi skal ha inn de to siste gjestene. Enda en forfatter og en plateaktuell artist. «Ta vel i mot Jo Nesbø og Bjørn Eidsvåg. Publikum klapper. Jeg og Ingvar reiser oss og hilser på gjestene.

«Bjørn Eidsvåg, du som er prest, hvilket forhold har du til den ekstreme volden som blant annet Jo Nesbø dyrker i sine bøker. Bjørn Eidsvåg, som nylig har fratrådd som prest og tatt over som leder i Human-Etisk Forbund, til biskopenes store glede, blir alvorlig. Eidsvåg forteller at han tror den ekstreme volden i krimbøkene er med på å flytte grenser i samfunnet. Gir Nesbø og hans likemenn noe av ansvaret for at vi er i ferd med å bli et avstumpet folk. Et folk som ikke en gang klarer å stoppe partnervold. Publikum klapper.

Jo Nesbø er stiv i maska. Han sitter med blikket stivt festet i de røde skoene mine. Han river løs blikket, prøver å fokusere på Fredrik, men blikket flakker litt frem og tilbake til skoene. Til slutt klarer han å konsentrere seg. Han ser på Eidsvåg med forakt i blikket. Tar ordet, og avviser kategorisk at han har noe som helst ansvar for at samfunnet er blitt mer voldelig. Han vil helst snakke om den siste boka si. Atter en Harry Hole. Selger som varmt hvetebrød. Masse vold. Overgår både Panserhjerte og Politi. Tortur. Akkurat hva folk vil ha. Ingen tvil om det. Han får knapt begynt å snakke før Ambjørnsen griper ordet. Han konfronterer Nesbø med voldsbruken. Hvorfor denne voldelige stilen? Jo Nesbø blir illrød på halsen. Rødflammet i kinnene. Dette liker han ikke. Synes det blir i overkant mye fokus på volden. Har mest lyst til å stappe et eple ned i halsen på Ambjørnsen. Kvele han langsomt. De diskuterer høylytt. Fredrik prøver å stoppe krangelen det er utartet til. Jeg og Bjørn ser på hverandre. Bjørn  kommer ikke til ordet i det hele tatt. Plutselig spruter han ut i latter. Høy, brummende latter, som overdøver krangelen. Jo Nesbø ser på Bjørn med oppsperrede øyne. Det står idiot i panna hans. Programmet tar en litt annen vending enn Fredrik har sett for seg. Han hysjer og hysjer. Kjefter. «Nå tier dere stille»! Ingen bryr seg ikke om Fredrik.

Jo Nesbø tar tak i armen på Ingvar og vrir rundt. Ingvar reiser seg opp. «Det her finner jeg meg fan ikke i», roper Ingvar. Han kjører knyttneven inn i skuldra på Jo Nesbø, ber han slippe armen hans. Jo blir enda sintere. Har nådd kokepunktet. Føler seg skikkelig forulempet av Ambjørnsen. Han dytter til Ingvar som faller ned i stolen sin. Fredrik prøver å roe ned Nesbø, legger hånda på skuldra hans. Jo svarer med et solid knyttneveslag. Det knaser i nesa til Fredrik. Jo stormer ut av studio. «Hestkuker!», roper han. «Jævla hestkuker!». Fredrik ser forvirret ut, der han sitter på gulvet. Neseblodet renner sakte nedover haka hans. Han beklager og beklager. Beklager til Bjørn, som skulle synge duett med Jo. De skulle synge Joakim Nilsen sin kjente sang To fulle menn. Jo skulle spille gitar. Hva nå? Bjørn smiler til Fredrik. «Jeg klarer godt å synge den alene, det går helt fint». Bjørn begynner å tørke av blodet til Fredrik med skjorteermet sitt. Han blir plutselig blek. «Beklager», sier Bjørn, «jeg blir alltid så dårlig når jeg ser blod». Før noen fikk sukk for seg gikk han i bakken så det sang. Ingvar hoppet opp og la Bjørn i stabilt sideleie. Fredrik satt fortsatt i ro på gulvet. Tårene rant. Han strigråt. Var så trist. Skikkelig kjipt. Stakkars, stakkars Fredrik.

NRK-musikerne klimpret på To fulle menn. Programmet går mot slutten. Rulleteksten er i gang. Musikerne er i villrede. Hvordan skal de avslutte med stil, når de ikke får signaler fra Fredrik? Jeg liker å synge, og dessuten kan jeg teksten. Jeg ser på Fredrik. Kaster et spørrende blikk mot musikerne. Fredrik nikker, han tok poenget. Jeg reiser meg. Går mot mikrofonen. De røde Mikael Kors skoene klaprer mot gulvet. Lyskasterne rettet mot meg. Publikum klapper. Jeg drar første verset. Ketchup på skjorta, sennep i ræva. Goggen fikk juling og jeg ble taua. Det går bra. Bare å stå på. Fortsette. Skulle på kino, men hva fikk vi se? Ei sjappe med alkohol og det var det. Det er gøy å være Statsminister. Med røde sko og åpen mikrofon. Gullstrupen fra Finnmark. To fulle menn rider igjen.