Ullsokker og enkeltbekkasiner

Endelig er den her. Den som vi har ventet på. Som journalistene i nord har skrevet om i flere dager. Nei, jeg snakker ikke om midnattssola, som gir oss brutalt lyse netter og dertilhørende arbeidslyst gjennom natta. Neida. Jeg snakker om varmen. Russevarmen. Eller russervarmen, som noen journalister kaller det. Den varmen som står i skarp kontrast til sibirkulda jeg før har geberdet meg over. Journalistene har skrudd forventningene våre opp til nye høyder. Nordnorske aviser har gjennomført VM seg i mellom om ekstrembruk av krigstyper for å overbevise oss om at sommeren trenger seg på. Noen aviser var rekordtidlig ute med å melde at permafrosten som bor i vårt indre endelig skulle slippe taket. Avisa Nordlys proklamerte allerede 20. april at vinteren nå var over. 20. april! På senvinteren, altså. De anbefalte oss å finne frem grillen først som sist. Personlig har jeg snart overlevd femti vintre, så jeg tok nyheten med en klype salt. Ikke er jeg særlig glad i grillmat heller. Strengt tatt må det vel sies at jeg ikke en gang har grill.

Etter hvert fulgte de andre avisene på. Avisa Nordland slo fast på selveste grunnlovsdagen at russevarmen var underveis. I følge dem skulle den flomme innover vår vakre landsdel lørdag 21. mai. Heller ikke Finnmarkingenes eget nyhetssted, ifinnmark.no, lot være å rette oppmerksomheten mot det kommende sommerværet. De lovte oss en fryktelig varm tid fremover. Opp mot 25 grader skulle vi melkehvite finnmarkinger bli velsignet med. Det var ikke grenser for gull og grønne skoger fra alle journalistiske kanter. Selv den mest permafrosne skeptikeren lar seg overbevise til slutt. Også jeg. Jeg tok rett og slett av meg longsen.

Så begynte jeg å glede meg til at det skulle bli så varmt at både enkelt- og dobbeltbekkasin kom til å synge i glede over hetebølgen som skulle komme veltende inn som en tsunami fra øst. Det var like før også jeg begynte å synge i kor med de nevnte fuglene. For det er det de er. Bekkasiner er fugler. Ikke skotøy. I min barndom var jeg overbevist om at enkeltbekkasin var en type kort gummistøvel. I motsetning til dobbeltbekkasin som jeg mente var en høy gummistøvel. Gud vet hvor den begrepsforståelsen ble utviklet. Kanskje kom assosiasjonen til gummistøvler rett og slett fra Gyldendals store fugleguide, som beskriver lyden av enkeltbekkasin som lyden av en støvel som dras ut av sugende mudder? Vanskelig å si, men det er i alle fall en teori.

Sjarlatanene som drev og siterte meteorologene mente vi like godt kunne finne frem sommerklærne først som sist. Sommerklær en hel måned før sankthans! Jeg var fortsatt skeptisk, selv om longsen nå var fjernet fra kroppen. Konsekvensen av anbefalingen om å finne frem sommerklær var at både jeg og de øvrige finnmarkingene gikk under radaren. Borte ble vi. Så opptatt var vi med å finne frem sommerklærne at vi knapt kom oss på jobb. Det er tidkrevende og arbeidssomt nemlig å finne frem sommerklær. Siden de ikke er i bruk hvert år, så blir de naturlig nok stuet bort. Til bakerste krok på mørkeloftet. Her er det sannsynlighetsberegninger som gjelder. Når de første har vært i bruk, så kan de trygt legges langt bort noen år, for det er neppe sannsynlig at vi får bruk for dem flere år på rad.

Nå måtte plutselig mørkeloftet endevendes, lenge før jeg hadde trodd, og sånt tar tid. Hvor var kortbuksa med tvilsom passform, bikinien fra 1982 og den florlette toppen? De har normalt plassen sin i den bakerste eska i innerste øverste krok på mørkeloftet. Jeg vet jo det. Problemet er bare at den eska står bak alle andre esker med ting som kan komme til nytte en gang. Det er et anstendig stykke arbeid å ta seg forbi familiens samlede lager av verdifullt skrot. Det er jo ikke akkurat få esker som må stables unna. Her står kasser med lego, barbiedukker, fotoalbum fra tidenes morgen, for små klær, flerfoldige isbokser med pog (for de uinnvidde: leketøy fra tidlig 90-tall), julepynt, cowboyutstyr og annet karnevalsstasj, gamle madrasser som er for gode til å kastes, påskepynt, ledninger som min elskede en gang kan komme til å trenge og gamle toshiba-pcer som han også ser nytteverdien av. Og ymse ikt-deler fra før USB-porten ble oppfunnet. Også de tilhørende mannen i huset. Til slutt var jeg der. Helt fremme ved sommerklæreska som jeg pakket vekk høsten 2013. I trygg forvissing om at en sånn sommer ville jeg neppe oppleve igjen. 2013 var virkelig århundrets sommer. Vi gikk rundt og var brune før juni var omme. Multene var modne tre uker før tida. Det ble til og med badetemperatur i vannene rundt Lakselv. Hvem hadde trodd at vi skulle få bruk for sommerklærne igjen, bare tre år etter? Tenk om vi får en sånn sommer på nytt! Oppslagene i pressen kunne tyde på det.

Og jammen viste journalistene seg fra sin mest pålitelige side. Det ble nitten grader første lørdagen etter grunnlovsdagen. Å, du herlige sommervarme! Kortbuksa solte seg i glansen. Livet var så bra! Hele dagen til ende. Søndagen tok jeg igjen på meg sommerklærne. Jeg forholdt meg til avisa og lot gradestokk være gradestokk. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om at det fortsatt var sommer og at russevarmen var kommet for å bli. Etter frokost la jeg kursen mot drivhuset. I løpet av den 15 meter lange  forflytningsetappen fra huset til det fantastisk drivhuset husets herre har satt opp til meg, muligens for å få meg unna veien noen minutter av og til, registrerte jeg at huden krøllet seg av ubehag. Huden inntok en form den ikke hadde kjent siden sibirkulda var her i januar, da jeg i vanvare gikk ut med søpla uten longs – kun iført badehåndduk. Hadde jeg ikke visst bedre så ville jeg trodd det nå var gåsehud som spratt frem, så nuppete ble huden. Men gåsehud og russevarme harmonerer jo ikke, så det måtte være en annen forklaring. Kanskje var det bare appelsinhud i akutt og ukontrollert utvikling?

Vel inne i drivhuset var det imidlertid russevarme. 22 grader, tross mangel på sol. Det er godt det finnes ovner med termostat. Under displayet for innetemperatur var utetemperaturen oppgitt. 7,8 grader. Jeg burde skjønt det: Jeg var blitt lurt. Det var feil av meg å droppe longsen. Men ullsokkene mine får dere aldri! De skal jeg beholde på sammen med enkeltbekkasinene mens jeg sitter her og manner meg opp til å forlate drivhuset.

 

En flaske full av placebo

Det kan være på sin plass å stille spørsmål ved mitt yrkesvalg. Ikke det at det er noe galt i å være synspedagog. Det er ganske interessant. Jeg får reise rundt i Nord-Norge med en sær kompetanse i bagasjen, mens jeg treffer masse hyggelige og flinke mennesker. Det er ikke det. Det er bare det at jeg har en ekstrem hang til å stille diagnoser. Så stor er den hangen at jeg kanskje burde vært lege. Det er ikke den sykdom jeg ikke har hatt. For det er nemlig primært jeg selv som får utdelt diagnosene jeg stiller. Unntaksvis stiller jeg også diagnoser på andre, men da holder jeg det for meg selv. Leger har tross alt taushetsplikt.

Nylig hadde jeg netthinneløsning. Trodde jeg. Det er ganske alvorlig. I verste fall blir man blind. Når netthinna løsner er det viktig å legge seg strak ned på ryggen, så netthinna ikke får hjelp av tyngdekraften til å løsne fullstendig fra underlaget. Så jeg gjorde selvfølgelig det: la meg ned. Og der lå jeg som limt fast i kjøkkengulvet, kilt mellom kjøleskapet og kjøkkenbordet, mens jeg hyperventilerte etter beste evne. Her skulle ingen netthinne bevege seg en millimeter. I panikken kjente jeg på meg at det var like før også trabekelverket løsnet.

Min mann, som for øvrig også er synspedagog, og som har mange flere års erfaring i yrket enn meg, tok det hele med fatning. Panikken min var ikke verre enn at det forundret meg stort at den erfarne synspedagogen, som inntok sin kaffe og frokost med stoisk ro, ikke ringte 113. Han vet jo at man skal det når netthinna løsner. Men jeg hadde i alle fall fått med meg det, så jeg fortsatte å holde kroppen strak på kjøkkengulvet, mens jeg tryglet han om å ringe etter hjelp. Så fort hadde jeg agert at jeg ikke rakk å ta med meg mobiltelefonen ned i horisontalen; derfor fikk jeg ikke ringt selv. Dessverre. Eller heldigvis. Siden synstapet glimret med sitt fravær. Gemalen ba meg til slutt om å reise meg opp. Slutte å tulle. Tryglet og ba. Begynte vel å bli selskapssyk. Minnet meg om at vi var midt i frokosten og skulle ut på tur i finværet. At det var greit å få dagen med seg. At teen min ble kald. At han kom til å dra uten meg og komme hjem med fine ørreter. Og så videre.

Jeg gav etter til slutt. Under tvil. Det er begrenset hvor lenge det er mulig å holde panikken på et nivå som lammer hjernen. Særlig når sykdommen ikke slår til. Så jeg reiste meg opp. Forsiktig. Jeg fryktet at det skulle bli mørkt, at rullegardinen skulle gå ned. Netthinneløsning beskrives nemlig som det. I litteraturen jeg sikkert ikke burde ha lest. Men nei, ingen rullegardin gikk ned. Synet var fortsatt intakt. Med unntak av noen små prikker og figurer i synsfeltet, så var jeg helt fin. Gemalen tok episoden med imponerende ro. Han beroliget meg med at det nok bare var corpus vitreum løsning. Altså at glasslegemet inne i øye hadde gitt etter, og forårsaket lysglimt og flytere i synsfeltet. Ganske ufarlig, men det kan ha netthinneløsning som konsekvens. Så det kommer nok. Etter hvert.

Resten av frokosten ble fortært uten videre fokus på synsproblemene. Gemalen kom ikke med en eneste spydighet. Fokuserte mest på ørret. Han vet hvordan jeg kan avledes. Han er fin sånn. Lurer på hvor lenge tålmodigheta hans varer? Jeg har jo også hatt selvdiagnostisert MS, Morbus Chron, Bechterevs, urinveisinfeksjon, Aspergers, Sjøgrens, helt ordinær gikt, PMS, Ulcerøs Kolitt, hjerteinfarkt, utbrenthet og glaukom. Og det bare på et år. Nevnte jeg nyresvikt? Selektiv mutisme? Det nærmeste han kom en spydighet var da han antydet at jeg muligens er hypokonder, siden diagnosene popper opp i et så forrykende tempo. Jeg fikk beroliget han at jeg snart skal til utredning for det og. I det øyeblikket tror jeg han gav litt opp. Han ble passiv. Blek. Sukket. Reiste seg og gikk fra bordet. Så vel for seg hvor syk jeg sikkert blir en dag. Det er jo trist å skulle ha en så syk kone.

Fastlegen min jobber for øvrig iherdig på gemalen sitt lag. Hun kan umulig være særlig interessert i å tjene penger, i alle fall ikke på meg. I stedet for å utrede meg og ta meg inn til jevnlige kontroller som kan forhindre sprukken lever og tidlig dødsfall, plukker hun diagnosene fra meg. En etter en. Men jeg er kjappere enn henne. Det skal jeg ha. Hun fjerner en diagnose, jeg gir meg selv to nye. Fort og effektivt. Men om hun ikke tjener så mye penger på meg, så får hun i alle fall fylt opp timelista. Jeg synes det er greit at noen i familien stiller seg til rådighet for legestanden. I min familie er det meg. Legene må jo få praksis. Mamma, for eksempel, hun er aldri syk. Legene får ingen praksis av en sånn pasient, og helsevesenet tjener knapt en krone på henne. Hadde verden vært full av folk som henne hadde legestanden sultet ihjel. På den annen side hadde Helse Nord sluppet kapasitetsproblemer, ventelister og arbeidskonflikter.

Apropos mamma, så har hun alltid sagt at det er viktig å ta tran. Som kjent har jeg aldri gjort som mamma har sagt. Inntil for en måned siden. Da ble jeg bråvoksen over natta. Jeg hadde fått D-vitaminmangel. Riktignok selvdiagnostisert, men reelt nok. Hadde alle symptomer på mangelsykdommen. Så her var det bare å kjøre på med riktig medisin: tran. Det er heldigvis en behandling som er overkommelig hva angår pris og innsats. Under hundrelappen for en flaske. Uten sitronsmak. Dobbel dose første uke for å fylle opp lagrene. Hvorfor har jeg ikke hørt på mamma før? Det er jo en grunn til at hun alltid er frisk. Effekten av tranflaska var formidabel, allerede før den ble åpnet. Energien bare presset seg på. Etter tre dagers inntak hadde energinivået nådd høyder jeg aldri før hadde opplevd, og nå – to uker senere – har jeg voldsomme krefter. Kan det være ADHD tro?

Oversikt over rare sykdommer du kan få

Etniske prosenter og kirkelige promiller

Jeg er enormt dårlig til å komme for sent. Jeg er pinlig presis hva angår oppmøte til møter og avtaler. Nå har jeg begynt å øve på ikke å være så presis, men det er vanskelig å bryte mønsteret. Det sitter langt inne. Jeg er rett og slett kalibrert for pinlig nøyaktighet. Ikke bare er jeg presis. Jeg liker også å telle og regne, sette opp lister og planlegge ting, grave meg ned i detaljer og bry meg med meningsløse bagateller. Jeg elsker vinkler og linjer, lover og regler, skjemaer og tabeller, og, ikke minst, fasitsvar. Det er sikkert derfor jeg kan like å sitte på et tog og regne ut hva klokka er andre steder i verden enn der jeg selv akkurat nå måtte befinne meg. Tross dette tilhører jeg ikke de som har full kontroll på absolutt alle områder, langt derifra. Hjemme hos meg er det knapt en ting som har fast plass. Bortsett fra rene klær da; de har sin plass på tørkestativet til de igjen, via kroppen min, atter havner i skittentøyskurven. En evig sirkel det der.

Men jeg kan nok med rette beskyldes for å være litt nøye. Lettere rigid. Ikke fordi jeg tenker at jeg skal være sånn. Mer fordi personligheta mi er skrudd sammen på den måten.  Jeg kan for eksempel bli litt i overkant konkret når det kommer til språk. Jeg hører det folk sier, ikke det de mener. Og jeg kan noen ganger operere med et irriterende presisjonsnivå når jeg snakker. Er det 17.4 grader ute, så sier jeg ikke 17. Og i alle fall ikke 18. Da er det 17.4 som gjelder. Jeg har forståelse for at det kan ergre omgivelsene, og jeg ber om å bli trodd på at jeg prøver å øve på ikke å være så presis. Personlig ville jeg irritert vettet av meg om jeg møtte en som meg. Jeg tipper forresten at anestesilegen som leste papirene mine før hun sendte meg inn i narkosen syntes pasienten var en tulling som ikke bare kunne skrive 64 kg på skjemaet, men påførte 63, 8. Hun om det. Jeg skal i alle fall ikke dø fordi jeg lyver på vekta.

Gemalen har mer enn antydet at min innebygde vater nok er i overkant godt kalibrert. Jeg innrømmer at han har et poeng. Når jeg skal foreta en 90 graders manøver til venstre med bil, for eksempel, så stiller jeg bilen vinkelrett i veikrysset. Uansett trafikktetthet. Eller mangel på sådan. Her kuttes ikke en eneste sving. Takket være vateren har jeg også oppdaget at taket på soverommet har en skjevhet på 6 millimeter. Vi snakker retning øst-vest. 6 millimeter lavere i øst enn i vest. Sånt er kjekt å vite. Eller helt meningsløst, når jeg likevel ikke skal gjøre noe med det. Det siste ifølge gemalen.

Tross denne forkjærligheta for fasitsvar, vinkler og linjer, detaljer og bagateller, er jeg en smule skeptisk til prosentregning. Logisk sett burde jeg elske prosentene, siden de gir et svar man kan sette to streker under. Men nei, der er jeg skeptisk. Noen biter seg fast i prosentene inntil det absurde. Det er naturlig at ansatte innen bank og forsikring er opptatt av det, de har det som en del av jobben sin. Også på polet kan prosentene ha sin relevans. Vinflaska med prosenter er mer populær enn den med promiller. Naturlig nok, de fleste vil vel ha mest mulig promille og prosenter for pengene. Det er kanskje ikke alltid så lurt, men logisk sett skjønner jeg argumentet. Det er heller ikke så dumt å holde øye med gjenstående batteriprosent på kamera og telefon. Det ville vært for galt om mobilbatteriet koblet ut når du ligger nedkjølt øverst i Stabbursdalen med brukket ski og ditto lårhals og venter på redningshelikopteret. Da kan du bare glemme å bruke #denfølelsen når du er endelig er i posisjon til å sikre deg århundrets selfie og ekstremt mange likes på facebook, twitter og instagram. Skikkelig kjipt. På grensa til sørgelig.

Men jeg er skeptisk til unaturlig fokus på prosentene. Skepsis til prosentregning kommer særlig til uttrykk når det gjelder teori om kommunikasjon. Noen hevder at kun 7 % av det oppfattede budskapet i kommunikasjonssammenheng stammer fra ordene, 55 % stammer fra fortolkningen av kroppsspråket til avsender og 38 % fra hvordan en opplever avsenders stemme. Den som har regnet frem disse prosentene og kommet frem til et så presist svar har et besynderlig forhold til prosentregning. Det er sikkert sant i en eller annen sammenheng, men at bare 7 % av det oppfattede budskapet i kommunikasjonssammenheng kommer fra ordene, uansett budskap, kontekst og mottaker, kan ikke være mulig. Det vil selvfølgelig være forskjell fra situasjon til situasjon, men det skremmer meg at folk sluker sånt rått. At de ikke stiller spørsmål ved slikt. Kjære medmenneske, det er faktisk ikke lov til å tro så blindt på alt man leser.

Apropos ord og kommunikasjon, så nevnte jeg innledningsvis at jeg helst lytter til ordene. Særlig blir dette tydelig når jeg er i kirka. Der holder jeg meg mentalt tilstede og anstrenger meg til det ytterste for å høre hva presten sier. Jeg vet hvor kjipt det kan være å snakke til forsamlinger som ikke lytter, så jeg holder blikkontakt med presten, nikker på passende steder og følger med. Jeg er sikker på at 60 % av det jeg oppfatter kommer fra ordene hans. Minst. For øvrig vil jeg anslå at jeg har 70 % av min mentale energi rettet mot presten. De øvrige 30 % er rettet mot min utvida familie, som absolutt er et studium verdt hva angår kirkeatferd. Vi sliter litt med å lære reglene der, for å si det forsiktig. Det hender noen sovner, andre får latterkrampe, noen småprater, reiser seg opp og setter seg ned i tide og utide – helst på feil tidspunkt. Med enda mer latterkrampe som resultat. Og når det kommer til salmer tar det helt av. Da har alle glemt brillene, ingen kan tekstene, og om de kan det så har de plutselig ikke sangstemme som er bra nok. Selv de som til vanlig synger i kor. Aldri er det så stille i kirka som når min familie skal stå for salmesangen. Blir mye solosang på presten, for å si det sånn. Men vi er der. Møter opp. Lett pyntet. Hvert bidige år. I barnedåp etter barnedåp. Og oppfatter budskapet til presten primært gjennom ordene hans. Det er jeg 100 % sikker på.

Om prosenter og kommunikasjon er en tvilsom affære, så er neppe etnisk tilhørighet uttrykt i prosenter mindre spekulativt. Da gemalen nylig hadde brøytet seg inn i livet mitt var han opptatt av hvilken etnisk tilhørighet jeg hadde. Han spurte aldri om jeg var same. Det tok han som en selvfølge. Men han spurte hvor mange prosent same jeg var. Hvor mange prosent same? Jeg er fortsatt lettere satt ut, til tross for at spørsmålet har hengt i lufta i syv år. Ikke det at det er uvanlig å lure på sånt. Det er et vanlig spørsmål folk fra Balsfjord og sørover kan finne på å stille. Jeg er sikkert ikke den eneste Finnmarking som har fått akkurat det spørsmålet. Hvor mange prosent same? Hvordan i alle dager skal man regne det ut? Hva er utgangspunktet for regnestykket? De som spør kan umulig ha sett slektstrærne til oss Finnmarkinger. Rekk opp hånda de som ikke har minst en slektsgren som går inn til Tornedalen! Forfedrene til tre av mine besteforeldre kommer fra Sverige og Finland. Vi snakker Pajala, Tornio, Kalix og Muonio. Blant annet. Svensk og finsk i skjønn forening. Sikkert noen samer der. Aslak Jacobsen Hætta og Lars Levi Læstadius, for eksempel. Hvordan man skal kunne regne prosenter med sånne kaotiske blandingsforhold spedd bakover gjennom generasjoner er for meg en gåte. Man må virkelig kunne sin brøk både av det ekte og uekte slaget for å sette opp et regnestykke under slike forhold. Sannsynligvis må det både derivasjon og ligninger med et stort antall ukjente til for å komme frem til et omtrentlig overslag. Tre besteforeldre blir til seks oldeforeldre, som blir til enda flere tippoldeforeldre. Og så videre. Den ene mer blanding av hummer og kanari enn den andre. Vær så god: finn frem kalkulatoren. Husk to streker under svaret. Lykke til.

 

To fulle menn rider igjen

Hvis jeg var statsminister, da skulle jeg svart ja til Fredrik Skavlan når han inviterte meg til å komme på besøk i studio. Jeg skulle sittet der i stolen. Kosepratet, med alvorlig undertone. Fin på håret. Pen i tøyet. Røde høyhæla sko på beina. Skikkelig lekre. Intet mindre enn sko av merket Michael Kors. Sånne sko kan en statsminister ha på seg i beste sendetid. Jeg har de forresten stadig på i beste sendetid. Men jeg er jo ikke på TV, da. Normalt sitter jeg på feil side av skjermen, for å si det sånn. Men om jeg var statsminister, da altså! Og den nylig innkjøpte sorte kjolen. Fredrik ville nok gi meg en god klem når han tok i mot meg. Og han ville strutte av stolthet fordi jeg hadde takket ja til å komme til han. Til han, og ikke til Anne Lindmo Jeg, den mest populære  statsministeren siden Gerhardsen.

«Ta godt i mot statsminister Sissel Movik, flybåren direkte fra hennes landsted i Lakselv», ville Fredrik si, før publikum klappet meg inn. Fredrik hadde introdusert meg og kort fortalt om min depressive episode. Det het jo det. Depressiv episode. Ikke utbrent. Eller deprimert. Kanskje depressiv reaksjon. Det er viktig å pakke ting inn i bomull. Ikke bruke riktig benevnelse på sykdommen. Noen kunne jo komme til å tro at vi hadde en statsminister som ikke var helt i vater. «Ta plass», sier Fredrik, mens han peker mot en av de fire stolene. Jeg er første gjest og skal sitte gjennom hele programmet og bære showet. Fredrik ser forventningsfullt på meg og smiler. Jeg skjønner at han vil snakke om sykdommen. Tabutema er alltid populært. Fredrik spør hva som egentlig skjedde? Jeg var godt forberedt, og gav Fredrik, publikum og TV-seerne en forelesning av de helt sjeldne om sammenhengen mellom hormoner og depresjon, om tunge tanker og posttraumatisk stress. Publikum satt som tente lys. Da jeg var ferdig ville applausen ingen ende ta. Publikum var fornøyd. Selveste statsministeren var kommet opp av grøfta. Fremsto som frisk. Fit for fight. Vi bevegde oss over til mer politiske spørsmål. «Hva tenker du om alle omstillingene som rir offentlig sektor som en mare?» Fredrik visste at jeg hadde vært med på to store omstillingsprosesser.

Kunstpause. Fredrik ser på meg med forventningsfullt blikk. Venter på et svar. Jeg tenker meg litt om. Gjør kunstpausen lang. Akkurat så lang som den kan være uten at det virker kunstig. Det faller meg naturlig. Scenekunstner. Jeg er tross alt statsminister og vant til å opptre. Dessuten har jeg år om annet vært med i revygruppa Bløgg; de som etter forestillinga i mai 2016 fikk voldsom nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, og som nå lever godt av å være omreisende i revy. Jeg er nok litt primadonna. Litt Liv Ullmann. Eller Wenche Foss. «Jeg synes det er helt forkastelig! Her svir vi av millioner av kroner år ut og år inn for å iverksette den ene reformen etter den andre, og det eneste reformene fører til er at offentlige etater får ny logo på konvoluttene og drøssvis av nye mellomledere. Og masse utbrente medarbeidere, selvfølgelig. Dette er vanvidd satt i system», sier jeg. Jeg legger ut om hva jeg mener om omstillingskåte politikere som i sin beleste dumhet finner på argumenter for omstilling, bare for å få navnet sitt i historieboka. Fredrik nikker og nikker. Han er så enig som bare Fredrik kan være. Normalt avbryter han folk i hytt og pine for å få høre sin egen stemme, men nå lytter han. Han har vel også kjent på omstillingshysteriet; NRK er ikke helt bortevekk hva angår omstillinger. Publikum klapper. Det ble et langt svar. Fredrik nikker ettertenksomt. Han dreier fokus tilbake mot statsministerens tidligere erfaring som sykmeldt, og spør hva det verste med å være sykmeldt var.

Jeg bøyer meg frem mot Fredrik. Senker stemmeleiet teatralsk. «Det er litt vanskelig å svare på», sier jeg, «for det var jo mye som var vanskelig da. Men vet du, det aller teiteste spørsmålet jeg fikk var om jeg står opp om morgenen. Hva i alle dager er det for spørsmål? Det er jo helt absurd! Går nesten ikke an å spørre så dumt». Jeg forteller om det. Det var Sylvi Listhaug som hadde spurt. Fredrik ser himmelfallen ut. Himler med øynene. Jeg forstår at han ikke liker Sylvi. Ingen liker Sylvi. Det ble åpenbart ved valget i 2017, hvor Erna og hennes mannskap måtte takke pent for seg etter et historisk dårlig valg for høyresiden. Sylvi hadde spurt meg en dag vi tilfeldigvis møttes på en yogatime. Ja, står du opp om morgenen, da?». Etter at Sylvi tok over som leder av FrP for Siv Jensen, som ble tvunget til å melde seg ut av partiet etter å ha giftet seg med en IS-sympatisør fra Afghanistan, har hun vært i litt dårlig humør. Fredrik rister litt på hodet av Sylvi sin uttalelse. Han ler litt. Men han har en jobb å gjøre. «Vi må videre i programmet», sier han. Du skal være med oss videre, Statsminister, men nå skal vi ha inn noen flere gjester». Han reiser seg og introduserer neste gjest, en av våre forfattere i eksil. «Gi applaus for Ingvar Ambjørnsen».

Ambjørnsen kommer slentrende inn. Det lange håret er rent. Han har på hvit skjorte. Bruker ikke slips. Åpenbart at angsten har sluppet taket. Virker avbalansert. Håndhilser på Fredrik. Gir meg en klem. De tidligere så nikotinfarvede fingertuppene ser fine ut. Det er flere år siden han sluttet å røyke. Begynner å bli rimelig A4 nå. Han og Fredrik snakker om den siste boka hans. Atter en gang har han skrevet en bestselger. Den overgår Elling-bøkene i popularitet. De snakker om forfatterkarrieren til Ingvar. Ingvar tar opp kritikken som han jevnlig har fremført i det offentlige ordskiftet gjennom mange år: den ekstreme volden i norske krimbøker. Ambjørnsen er knallhard i kritikken. Mener volden gjør noe med toleransen vår for vold. Han har blant annet kritisert Jo Nesbø for hans groteske voldselskende stil. Skavlan får dreid fokuset over på statsministeren og hennes forhold til Ambjørnsens bøker. Jeg forteller om særoppgaven jeg skrev på videregående om forfatterskapet hans. Det var før Elling var påtenkt. Den siste revejakta og 23-salen. Bøker som gjorde inntrykk på en ung sjel. Vi har god kjemi, Ingvar og jeg. Prater om volden i samfunnet, både den som rammer blindt, men spesielt den vi finner i de tusen hjem. Skjønt enige om at det er alt for mange menn som viser sin kjærlighet til partneren på en litt vel hardtslående måte. Skavlan stopper oss. Minner om at vi skal ha inn de to siste gjestene. Enda en forfatter og en plateaktuell artist. «Ta vel i mot Jo Nesbø og Bjørn Eidsvåg. Publikum klapper. Jeg og Ingvar reiser oss og hilser på gjestene.

«Bjørn Eidsvåg, du som er prest, hvilket forhold har du til den ekstreme volden som blant annet Jo Nesbø dyrker i sine bøker. Bjørn Eidsvåg, som nylig har fratrådd som prest og tatt over som leder i Human-Etisk Forbund, til biskopenes store glede, blir alvorlig. Eidsvåg forteller at han tror den ekstreme volden i krimbøkene er med på å flytte grenser i samfunnet. Gir Nesbø og hans likemenn noe av ansvaret for at vi er i ferd med å bli et avstumpet folk. Et folk som ikke en gang klarer å stoppe partnervold. Publikum klapper.

Jo Nesbø er stiv i maska. Han sitter med blikket stivt festet i de røde skoene mine. Han river løs blikket, prøver å fokusere på Fredrik, men blikket flakker litt frem og tilbake til skoene. Til slutt klarer han å konsentrere seg. Han ser på Eidsvåg med forakt i blikket. Tar ordet, og avviser kategorisk at han har noe som helst ansvar for at samfunnet er blitt mer voldelig. Han vil helst snakke om den siste boka si. Atter en Harry Hole. Selger som varmt hvetebrød. Masse vold. Overgår både Panserhjerte og Politi. Tortur. Akkurat hva folk vil ha. Ingen tvil om det. Han får knapt begynt å snakke før Ambjørnsen griper ordet. Han konfronterer Nesbø med voldsbruken. Hvorfor denne voldelige stilen? Jo Nesbø blir illrød på halsen. Rødflammet i kinnene. Dette liker han ikke. Synes det blir i overkant mye fokus på volden. Har mest lyst til å stappe et eple ned i halsen på Ambjørnsen. Kvele han langsomt. De diskuterer høylytt. Fredrik prøver å stoppe krangelen det er utartet til. Jeg og Bjørn ser på hverandre. Bjørn  kommer ikke til ordet i det hele tatt. Plutselig spruter han ut i latter. Høy, brummende latter, som overdøver krangelen. Jo Nesbø ser på Bjørn med oppsperrede øyne. Det står idiot i panna hans. Programmet tar en litt annen vending enn Fredrik har sett for seg. Han hysjer og hysjer. Kjefter. «Nå tier dere stille»! Ingen bryr seg ikke om Fredrik.

Jo Nesbø tar tak i armen på Ingvar og vrir rundt. Ingvar reiser seg opp. «Det her finner jeg meg fan ikke i», roper Ingvar. Han kjører knyttneven inn i skuldra på Jo Nesbø, ber han slippe armen hans. Jo blir enda sintere. Har nådd kokepunktet. Føler seg skikkelig forulempet av Ambjørnsen. Han dytter til Ingvar som faller ned i stolen sin. Fredrik prøver å roe ned Nesbø, legger hånda på skuldra hans. Jo svarer med et solid knyttneveslag. Det knaser i nesa til Fredrik. Jo stormer ut av studio. «Hestkuker!», roper han. «Jævla hestkuker!». Fredrik ser forvirret ut, der han sitter på gulvet. Neseblodet renner sakte nedover haka hans. Han beklager og beklager. Beklager til Bjørn, som skulle synge duett med Jo. De skulle synge Joakim Nilsen sin kjente sang To fulle menn. Jo skulle spille gitar. Hva nå? Bjørn smiler til Fredrik. «Jeg klarer godt å synge den alene, det går helt fint». Bjørn begynner å tørke av blodet til Fredrik med skjorteermet sitt. Han blir plutselig blek. «Beklager», sier Bjørn, «jeg blir alltid så dårlig når jeg ser blod». Før noen fikk sukk for seg gikk han i bakken så det sang. Ingvar hoppet opp og la Bjørn i stabilt sideleie. Fredrik satt fortsatt i ro på gulvet. Tårene rant. Han strigråt. Var så trist. Skikkelig kjipt. Stakkars, stakkars Fredrik.

NRK-musikerne klimpret på To fulle menn. Programmet går mot slutten. Rulleteksten er i gang. Musikerne er i villrede. Hvordan skal de avslutte med stil, når de ikke får signaler fra Fredrik? Jeg liker å synge, og dessuten kan jeg teksten. Jeg ser på Fredrik. Kaster et spørrende blikk mot musikerne. Fredrik nikker, han tok poenget. Jeg reiser meg. Går mot mikrofonen. De røde Mikael Kors skoene klaprer mot gulvet. Lyskasterne rettet mot meg. Publikum klapper. Jeg drar første verset. Ketchup på skjorta, sennep i ræva. Goggen fikk juling og jeg ble taua. Det går bra. Bare å stå på. Fortsette. Skulle på kino, men hva fikk vi se? Ei sjappe med alkohol og det var det. Det er gøy å være Statsminister. Med røde sko og åpen mikrofon. Gullstrupen fra Finnmark. To fulle menn rider igjen.