Nu var du faen meg teit!

Jeg er en sånn person som av og til sier dumme ting. Eller: kanskje ikke av og til. Sannheten er vel at det skjer ganske jevnlig. Med påfølgende lyst til å grave meg ned. Rømme. Krype under bordet. Spole tilbake. Jeg er heldigvis i godt selskap. Vi er mange som meg. Det er sikkert normalt. Det er akkurat som om det skjer helt av seg selv. Uten at noen har ansvaret for det. Som om utpusten lever sitt eget liv og skaper vibrasjon i stemmebåndene, og munn og tunge beveger seg og skaper (u)lyder, uten at hjernen er koblet helt på. Akkurat i sånne øyeblikk hvor hjernen har tatt pause, men ikke munnen, da strømmer de dumme ordene plutselig ut og svever rundt i rommet. Som såpebobler. Eller kanskje mer som elefanter. De malplasserte ordene. Ubetenksomme. Ugjennomtenkte. Totalt ureflekterte ord. Blottet for relevant mening. Og der svever de. Ingen mulighet for å spole tilbake. Ingen delete-knapp. De bare svever rundt. Til andre ord fortrenger dem.

Noen ganger er det bare man selv som merker hvor dumt det er. Heldigvis. Men ikke alltid. Av og til må man bare tåle at det ikke kun er man selv som tenker: nu var du faen meg teit. Noen ganger har de andre god grunn til å tenke det. Om deg. Med rette. Det er helt på sin plass. Det finnes ingen oppskrift på hva du skal gjøre da. Du må håndtere det helt selv. På et eller annet vis. Steng deg inne. Kryp under dyna. Be om unnskyldning. Slipp ut en høy, nervøs latter. Lat som ingenting. Snakk frenetisk om noe annet. Uansett hva du gjør: det går over. Til slutt. Det blir glemt. I alle fall av oss andre. Som regel. Med mindre det har gjort uutslettelig inntrykk. For eksempel at det kom fra en som var profesjonell.

De av oss som har som jobb å møte andre mennesker bør være ekstra bevisste sin egen kommunikasjonsstil. At man driter seg ut privat er ille nok. I verste fall kan det etter hvert koste oss parforholdet, ei venninne eller barn som snur oss ryggen. I beste fall blir vi bare ansett for å være litt dumme. Når vi jobber med mennesker bør vi imidlertid jobbe aktivt for å ha hjernen påkoblet. Akkurat vi bør reflektere over hvordan vi møter mennesker og hvorfor vi sier det vi sier. Hva vi vil oppnå. Det koster ikke så mye å tenke litt over hvorfor vi absolutt må si noe som helst akkurat når vi gjør det. Ikke for at vi skal bli perfekte; den ambisjonen kan vi bare parkere. Legge på hylla. Det er ikke mulig å kommunisere perfekt. Men vi kan alle bli en tanke bedre. Noen ganger skal vi til og med bare være stille, og heller ta oss tid til å lytte. Det er en kunst å lytte og det er en kunst å møte andre der de er. Ikke der vi synes de skal være. Hva er det vedkommende egentlig sier? Ta det i mot. Helt åpent. Tenk på Donald Duck og Mikke Mus. Sistnevnte har store ører og liten munn. Han lytter, tenker og reflekterer, for så å uttale seg. Donald, derimot, med det store nebbet og ører som knapt er synlige. Roper og skriker. Litt som Per Sandberg. Vær heller litt Mikke Mus, du. Det betyr ikke at du skal slutte å snakke. Bare bruk noen millisekunder på å tenke over hva du sier – og hvorfor.

Skulle det bli stille et litt for langt øyeblikk trenger du ikke å fylle stillheten med en tsunamisk ordflom selv om du er ukomfortabel med stillhet. Noen ganger krever situasjonen at vi ikke sier noe som helst. Det er ikke farlig. Stillhet går over. Du må ikke alltid være den som plaprer i vei. Eller står det i stillingsinstruksen din at du alene har ansvaret for å fylle stillheten som måtte oppstå? I møte med klienter, kollegaer, studenter, elever, pasienter, kunder, brukere og misbrukere kan noen lange sekunder med stillhet være det som skal til for at de prater videre. Med mindre du avholder et informasjonsmøte, da skal du selvfølgelig bare informere videre. Det er derfor du er der. Men også der kan du reflektere litt over kommunikasjonsstilen din. Trenger du å si alt det du sier?

Personlig kunne jeg skrevet en hel bok om alt det dumme jeg selv har sagt, både på privaten og i jobbsammenheng. Situasjoner hvor jeg tenkte: nu var du faen meg teit. Akkurat nå får det forbigå i stillhet. Men min personlige topp-ti-liste over idiot-uttalelser jeg har tatt i mot fra fagfolk deler jeg gjerne. Øverst på pallen står en sykepleier. Det kunne like gjerne vært en lærer, fysioterapeut, synspedagog, psykolog. Ja, kanskje til og med en logoped, selv om jeg tror logopeder flest har god kontroll på stemmebåndene sine. Uansett: I helsevesenet, som i alle andre vesener, er det mange flinke folk – innen alle profesjoner. Dessverre har de også noen i troppen som burde hatt et annet yrke. Alternativt hatt munnen teipet med gaffa gjennom hele arbeidstida.

Uttalelsen som pr i dag troner øverst på lista mi kom under et opphold på UNN etter at en av mine nærmeste hadde fått konstatert alvorlig sykdom. I løpet av dagene på sykehuset gjorde jeg det jeg alltid gjør om det er noe jeg ikke forstår: jeg kjøper en bok. Den gang en fagbok om sykdommen som var dukket opp. Her skulle det jammen fylles på med saklig kunnskap om et tema som grep så voldsomt inn i familielivet. Vel. Den nevnte sykepleieren var åpenbart ikke enig i at dette var en god strategi. Ut av munnen hennes trillet følgende svada da hun så meg med boka: «Du må ikke lese så mye, husk at du er i sjokk».

Du må ikke lese så mye! Husk at du er i sjokk! 

Hvorfor i alle dager skal jeg ikke lese så mye fordi i jeg er i sjokk? Og hvorfor skal jeg huske at jeg er i sjokk? Være i sjokk! Hva er det å være i sjokk? Ville leseevnen bli varig svekket om jeg leste i sjokkfasen? Ville sjokkfasen vare lenger om jeg leste? Eller ville den gå fortere over om jeg satt og lakket negler? Idiot, sier jeg bare. Hun hadde åpenbart ikke lest mange bøker om kommunikasjon, hvordan man møter mennesker (i sjokk!), hvordan ordene man slipper ut virker på andre mennesker. Jeg sukket litt over dette til legen da jeg kom inn til han. Han bare gløttet på meg og sa: «Ja, men Ranveig er jo dum, hun, så hun skal du ikke høre på». Han møtte meg! Det var så herlig. Det var ikke meg, det var henne. For øvrig har det ingen konsekvenser for leseferdighetene om du leser mens du er i sjokk. Det er liksom ikke det verste du kan ta deg til når du er satt litt ut av livets brutaliteter. Gled deg heller over at konsentrasjonsevnen fortsatt virker. Kan du lese, så leser du om du har lyst til det. Du må vel strengt tatt pådra deg en hjerneskade eller øyesykdom om du skal miste evnen til å lese. Men det kom jeg ikke på å si til henne. Dessverre. Ho var faen meg teit!