Mental parkering

Nå er det bare en god uke igjen til årets store begivenhet. En begivenhet som burde fått langt større plass i nyhetsbildet, var det opp til meg. Finnmarksløpet. Godt over hundre spann skal konkurrere. Gud vet hvor mange hunder det er totalt. Syv hundre? Åtte hundre? Tusen? Det er den eneste gangen i året jeg forvandles til idiot. Sportsidiot. Jeg, som normalt er A-menneske med stort søvnbehov, legger fra meg døgnrytmen og forskanser meg foran en skjerm. TV, iPad og iPhone, samme kan det være bare jeg får med meg absolutt alt fra løpet. Ingen nettsending går meg hus forbi. Høydepunktene på NRK hver kveld er selvsagt. Til tross for at jeg allerede har fått med meg alle høydepunktene via nettet. Nesten før de skjedde. Sjekker værmeldingen mange ganger i døgnet for å ha detaljkunnskaper om hvilken vindstyrke hunder og kjørere har, og kan komme til å få. Følger med på appen. Sjekker resultatlister og GPS-tracking enda oftere enn værmeldingen. Det er det siste jeg gjør før jeg sovner. Det første jeg gjør når jeg våkner. Rungende ja til iPhone og nettforbindelse på soverommet! Uansett hva gemalen måtte mene. Akkurat denne uka får han tåle hard konkurranse.

Det krever ekstraordinært mot å slite seg gjennom lange, øde områder i kulde og vind. Effektive kuldegrader i et ikke ubetydelig antall. Motvind, selvfølgelig. Dager med uvær. Mørke og kalde netter. Løse spor, overvann, råk, barske forhold, slit og hardt arbeid både for hunder og kjørere. At de tør å være der ute i uværet, dag og natt! Alene med hundene. I mørket. Nedgravd, mens de venter på bedre vær. Jeg hadde aldri turt. Jeg synes det er ille nok med nord-norske fjelloverganger i uvær. Spesielt om det er mørkt. Og det er det jo stadig her nord. I alle fall om vinteren. Og da er det ikke en gang hundespann jeg bruker som forflytningshjelpemiddel.

Innenfor alle idrettsgrener har man sitt eget stammespråk. Så også innen sledehundløp. Parkering er et typisk begrep innen denne idretten. Forklaringen er innlysende. Parkering betyr rett og slett å stoppe opp. Det innebærer at lederhundene legger seg ned når de blir i overkant slitne. Da ligger de så lenge de finner det for godt. Det kan være lenge. Eller ikke så lenge. Akkurat så lenge som de trenger. Her er det ikke snakk om å ta seg sammen. Ligger man, så ligger man. Hundene er ikke nødvendigvis fysisk slitne, det er mer en mental tilstand. Parkeringa er utrolig kjip for hundekjøreren. Særlig om du går for seier og ligger i tet. Så: bråstopp! Hunder som bare legger seg rett ned. Du ser konkurrentene suser forbi. Og der ligger de. Dine hunder. Helt likegyldige til tap eller seier. Ser ut til å ha det som plommen i egget. Hva gjør du da? Drikker kaffe? Spiser litt? Venter? Banner? Gråter? En gang vil det jo gå over. Forhåpentligvis før løpet er ferdig. Sikkert ikke så kult å ha ledet, for så å ende opp langt nede på resultatlista.

Fenomenet parkering er heller ikke ukjent for oss mennesker. Mental parkering. Når vi stopper opp og ikke klarer å levere lenger. Når vi bare legger inn årene. Ikke klarer å gå på jobb. Ikke orker noen ting. Når mange omstendigheter brøyter seg inn i livene våre samtidig. Når vi har glemt å sette grenser. Glemt at livet er mer enn forpliktelser. Når det blir for mange påkjenninger. Noen kaller det å møte veggen. Andre kaller det å havne i grøfta. Utbrent. Deprimert. Sliten. Energiløs. Utmattet. Samme hva det heter: ubehagelig er det. Jeg har vært der. Kjentes definitivt ikke ut som en vegg. Mer som en grøft. En dyp grøft det ikke var mulig å klatre opp fra. En grøft med løs sand på kantene. Kanter som bare rauser ut når du prøver å klatre. Helt umulig å ta seg sammen. Ser helt frisk ut. Som en trekkhund som måtte stoppe. Parkert. Vente på at det skal gå over.

Opplevelsen av ikke å få til de mest rutinepregede oppgaver er påtrengende ubehagelig. Hvor vanskelig kan det være å rydde kjøkkenbenken? Hente posten? Dusje? Veldig vanskelig, faktisk. Kognitive evner til forveksling lik langt fremskreden demens. Glemsel, hukommelsestap, oppmerksomhetssvikt. Så lite simultankapasitet at det er komplett umulig å lage en enkel pannekakerøre. Å være så sliten at det står «reis til helvete» i panna bare noen nærmer seg med et vennlig «hei». Fordi du ikke orker forventninger. Eksempelvis at du skal lage kaffe. Da er man sliten. Parkert. Mentalt parkert. Når det eneste du drømmer om er en trailer i god fart – valsende over deg. Bare for å få hvile.

Det skjedde med meg. Det kan også skje deg. Trøsta får være at det går over. Du må bare vente. Om en stund er hele parkeringa historie og du blir deg selv igjen. Med det ønsker jeg alle hunder og kjørere lykke til med verdens vakreste eventyr: Finnmarksløpet.

 

Her kan du følge med på Finnmarksløpet