Pause i togkjøringa

Å kjøre tog er fint, men det er også fint å få andre impulser. Vi valgte å ta en tre dagers stopp ved Baikalsjøen. To av dagene var vi i Listvyanka, en søvnig og sjarmerende småby. Siste dag av togstoppen tilbrakte vi i Irkutsk.

To døgn i Listvyanka var litt i overkant lenge for oss, men det er kjekt å ha vært der. Det som preget den lille byen var totalt fravær av stress. Selv geiter, hunder og katter var preget av den stressfrie tilværelsen, og luntet rundt med en bedagelig slentrende stil.

Listvyanka har Baikalsjøen, man får nærkontakt med taigaen (eller vinterveden som vi kaller det hjemme), de har en god restaurant hvor vi fikk smakt russisk borsjtsj og lokale fiskeretter fra Baikal, og de har et lite sjarmerende bakeri som var verdt besøket. På varme dager er det sikkert fint å ta seg en tur ut med båt, men med 8 grader, regnbyger og god vind, var det lite fristende for oss.

Mange av husene her har svært enkel standard, og kan minne om 50-tallets Norge, med utedo og kjøkkenhager. Vi bodde på Baikal Chalet, et gjestehus i tømmer, en liten kilometer fra sentrum. Her var standarden som hjemme. Eneste forskjell var at dopapir måtte i bøtta ved siden av doen. Atmosfæren på huset var avslappet og frokosten tok – i all sin enkelhet – pusten fra oss. Den frokosten må være en av turens høydepunkter. Mulig det hadde å gjøre med at ernæringa på toget i 3 – 4 dager besto av nudler og brød med syltetøy.

Kjøkkenhage

Med tømmer følger det gjerne noe mer enn sjarm. For eksempel insekter. Her er det marihøner som gjelder. Store marihøner. De var overalt: i taket på badet, på gardinene, på dyna, i vinduskarmen. Heldigvis oppdaget jeg dem ikke før jeg hadde sovet en hel natt. Da jeg først oppdaget dem, ble bodyguarden fulltidssysselsatt med å plukke høner.

Byens beste restaurant hadde virkelig god mat. Her inntok vi både lunsj og middag. Lunsjen, som besto av suppe, ble gjennomført helt uten dramatikk.

Borsjtsj til fruen

Fiskesuppe til herren. Legg merke til vodkaen. Den ble servert uoppfordret, og bare til mannen.

Middagen vi inntok på kvelden var av det romantiske slaget. Det er jo tross alt bryllupsreise. Romantikken tok imidlertid brått slutt da vi kom til siste halvdel av middagen. Det hadde vært fint om jeg kunne skrevet at vi svermet tilbake til hotellet hånd i hånd under den vakre, klare stjernehimmelen. Det ble ikke helt sånn.

Istedenfor å rusle rolig til hotellet var oppmerksomheta rettet mot fremmedlegemet som satt godt fast i undertegnedes hals. Og ikke bare min oppmerksomhet. Også Lars sin. Og alle de ansatte på restauranten. Og de andre gjestene. Fisken fra Baikal klorte seg fast i halsen og ville verken opp eller ned. Et fiskebein. Og ikke et hvilket som helst fiskebein. Neida, fiskebein fra en omul, en diger fisk som kun lever i Baikalsjøen. Den er sikkert på størrelse med en småsei, i alle fall. Kanskje. Eller knapt. Hvor mange kjenner jeg som har hatt et omulbein kilt fast mellom baksiden av venstre mandel og drøvelen? Ingen, tipper jeg. Da får stjernehimmel være stjernehimmel, og romantikk være romantikk.

Fiskemiddag

Takket være mine grundige konsekvensutredninger før vi dro, så lå det selvfølgelig pinsett i bagasjen. Ikke det at jeg hadde sett for meg fiskeben i halsen. Så kreativ er selv ikke jeg. Flis i fingeren, derimot… Jeg har forresten med pinsett nesten uansett hvor jeg drar, men nå lå den på rommet. Her var det bare å holde seg i live til vi hadde kommet oss dit. Lars, som allerede tidlig i forholdet antydet at jeg er utstyrt med en svært velutviklet sans hva angår katastrofetanker, insisterte kraftig på at sannsynligheta for overlevelse nok lå på godt over 90 %. Han lot seg overhodet ikke rive med av mine fantasier om hull i spiserøret, betennelse og blodforgiftning, bein i lungen og kanskje til og med tarmslyng. Han klarte tvert i mot å overbevise meg om at jeg ville overleve spaserturen hjem til hotellet, og at han fint kunne klare å fjerne beinet ved hjelp av pinsetten.

Vel tilbake på rommet la jeg meg i stabilt sideleie mens Lars gjorde seg klar med lommelykt og pinsett. Å tulle rundt nede i halsen på meg er å be om bråk. Det kan øre-nese-hals-spesialisten som en gang forsøkte skrive under på. Den gang svimte jeg av 3-4 ganger allerede før undersøkelsen var kommet i gang, så her snakker vi pingle med stor P. Vel, nok om det. Lars lyste inn i halsen på meg, trakk ut fiskebeinet med pinsetten og befridde meg fra et liv i evig pine og kanskje tidlig død. Snipp snapp snute fiskebeinet ute.

Vi avsluttet togstoppen vår i Irkutsk. Irkutsk, som også kalles Sibirs Paris, er en universitetsby med rundt en halv million innbyggere. Transporten fra Listvjanka til Irkutsk kommer i kategorien ekstremsport, sannsynligvis også for mennesker uten kreativ katastrofetilnærming til livet. Sjåføren kjørte alt hva han klarte, men det var han langt fra alene om. Her var alle varianter av forbikjøringer, likegyldig om det skulle være en bakketopp eller sving rett foran. Vi kom fra det med livet i behold, og sannsynligvis var dette noe av det farligste vi utsatte oss for på turen.

I Irkutsk begynte værgudene å smile igjen, og vi fikk en herlig sommerdag. Det er kanskje litt i overkant  positivt å si at Irkutsk er en vakker by, men det er en fascinerende by, en urban by, en russisk by, en by med utrolig atmosfære. Her er en blanding av gammel og ny arkitektur, fra det helt falleferdige, til høyst moderne vestlig byggeskikk på sitt verste (les: glatte marmorflater og glassflater). Det er imponerende gammelmodige busser, de har sin egen chinatown, fullt av kafeer, det er vakre parkområder. Det er en by helt etter vår smak, og vi hadde trengt mange dager på å uttforske den. Her burde vi hatt bedre tid, men vi var effektive og fikk mye ut av den ene dagen vi hadde der. Vi startet med tre timer guiding, som besto av byvandring og besøk på etnografisk museum. Siste halvdelen av dagen hadde vi på egen hånd, og vi fikk testet kafeer, sett oss rundt og bare trukket inn sibir-lufta.

Bybuss

I Irkutsk kom følelse av å være midt i verden, midt i sentrum. Det er Sibir og Irkutsk som gjelder.