Beijing

Siste etappe inn mot Beijing var en naturopplevelse av de store. Flotte fjell, småbyer, landbruk og tunneller. Sinnsykt mange tunneller. Så mange tunneller at nordland bare kan gå og legge seg.

Vi ankom Beijing på formiddagen. Uttrykket sild i tønne fikk plutselig ny mening. Her bor det offisielt 20 millioner mennesker, uoffisielt 30 millioner. Å krysse gater med utallige felt er utfordrende for ei som kan snakke energisk om trafikktetthet helt frem til lunsj når hun en sjelden gang opplever 7 – 8 biler inn og ut av rundkjøringa i Lakselv på tur til jobb. 20 millioner mennesker føltes brått som 20 milliarder, der de summet rundt på sykler, mopeder, til fots og ikke minst med busser og biler. Grønn mann er ikke det samme her som hjemme. På grønn mann har kjøretøy fortsatt rett til å svinge til høyre, så man lærer fort å passe seg om man har lyst til å komme seg helskinnet hjem igjen.

  
Vi hadde sjåfør og guide da vi skulle til de største attraksjonene. Å oppleve trafikken fra baksetet når sjåføren vår hadde kontrollen, var fascinerende. Han håndterte filendringer og  rushtrafikk med den største ro der han satt med sin kinesiske utgave av facebook, sendte tekstmeldinger og betjente inn- og utgående telefonsamtaler samtidig som han kjørte. Når vi var på motorveien, som for øvrig hadde mellom 8 og 12 felt, var han like rolig, og heldigvis mindre inni mobiltelefonens verden. Bilbelte brukte verken han eller guiden, uansett om vi var på motorveien eller inne i byen. Trafikkbildet virker kaotisk, men kineserne ser ut til å ha et slags samarbeid i trafikken som får det til å flyte veldig godt, og i motsetning til i Russland så vi ingen trafikkuhell her.

Vi bodde på Jianguo hotell. Rommet var fint, det var aircondition og servicen var god. Eneste problemet var at det var langt mellom ansatte som kunne engelsk. Hotellfrokosten var preget av godt utvalg, så Andreassen tok kraftig for seg av brød med syltetøy og ost. Til forveksling lik frokostatferden hjemme. Selv gikk jeg bananas med alle mulige retter, og frokosten ble av og til mer lik middag enn frokost.

I løpet av de fem dagene i Beijing fikk vi med oss det turister flest får med seg her: Den himmelske freds plass, den forbudte by, sommerpalasset, silkefabrikk, silkemarkedet, croisonnefabrikk og lokale spisesteder. Den kinesiske mur var spektakulær, med utsikt til flott natur. Vi parkerte guiden, og fikk oss en fin trimtur på muren. To timer med trappetrinn opp og ned gjorde underverker etter to inaktive uker. For å komme opp på muren måtte vi ty til taubane. For undertegnede ble det en øvelse i håndtering av lett høydeangst, mens gemalen prøvde seg som psykolog. Opplevelsen på toppen var definitivt verdt de syv minuttene jeg måtte dingle i høyden på en enkel trebenk. Den kinesiske mur er i følge Wikipedia 8851,8 kilometer lang. Det er 1229 kilometer lenger enn distansen vi har kjørt med tog den siste uka. Muren regnes som jordas største byggverk, men i motsetning til hva mange tror, så kan den ikke ses fra månen. Feriens mest irriterende faktum ble for øvrig påtrengende da vi var på muren: vi hadde bare med iphone til å ta bilder med. Kombinasjonen sollys og forurensning bidro ikke positivt til bildekvaliteten, for å si det sånn.

 

I tillegg til de nevnte severdighetene, fikk også den kinesiske maten stor plass i programmet våres. Kinamat har aldri vært min sterke side i Norge, jeg har spist litt av det, men aldri syntes at det var spesielt stort. I Beijing, derimot, så ble kinamat virkelig gourmetmat. Vi oppdaget tidlig at det å lete seg frem til lokale spisesteder som stort sett frekventeres av kinesere ville gi oss langt billigere, bedre og mer overraskende matopplevelser enn om vi holdt oss i turistområdet. På disse stedene var det ikke engelsk meny tilgjengelig og kelnerne var ikke belemret med spesielt høye engelskkunnskaper. For å få bestilt måtte vi rett og slett se på bildene i menyen og peke. På denne måten kan man få seg en og annen overraskelse. Et sted, hvor vi byttet ut risen med en potetrett, fikk matlysta seg en liten knekk. Jeg oppdaget plutselig noen små dyr mellom potetene. Etter å ha studert udyrene, som så ut som hvite miniatyrreker, konkluderte Lars med at dette nok var en type skalldyr som fungerte som krydder. Han spiste videre med sin sedvanlige apetitt. Selv valgte jeg å unngå hele potetretten, det var tross alt mer enn nok annet på bordet jeg kunne forsyne meg av. Uansett småkryp: maten var fantastisk god!

Det eneste eksotiske i et fremmed land, er den tilreisende selv, sa Goethe. Vi ble nok ansett som litt eksotiske på et par av spisestedene, både på grunn av språkbarrieren, utseendet, og måten vi håndterte spisepinnene på. Her snakker vi kreativ bruk av spisepinner. Det sies at å spise med pinner bidrar til høyere IQ. Mulig det er noe i det. Kineserne oppdaget tross alt desimalsystemet i det 14. århundret f.Kr., altså omtrent 2300 år før oss i vesten, så de er sannsynligvis flere hakk skarpere enn oss. Selv etter å ha øvd noen dager, så har vi ikke klart å komme helt på høyde med den jevne kineser hva angår bruk av spisepinner. Jeg synes imidlertid vi lærer fort. De første dagene var vi direkte uelegante i stilen, og vi sølte ut enhver duk vi kom i nærheten av ved å miste maten på bordet før vi hadde klart å føre den opp til munnen. Nå kan vi til og med spise peanøtter med pinner, om vi henter frem det vi har av konsentrasjonsevne. Dessverre ser det ikke ut til å ha gjort noen utslag på IQ-verdien. Kanskje man må praktisere mer enn en uke for å få effekt?

Apropos tett befolket by: Hva er oddsen for at en bodøværing skal treffe på en annen bodøværing i heisen på et hotell i Beijing? Sannsynligvis ganske liten, men Lars møtte plutselig kjentfolk. Verden er liten.

Toget – siste etappe mot Kina

Togreisa fra Moskva til Beijiing via Mongolia er 7622 kilometer. Toget stopper bare 35 ganger i løpet av uka turen varer, til tross for at det er omtrent 600 stasjoner langs linja. Det blir med andre ord mye forflytning. Å reise med den transsibirske er en ferieform for folk som liker sakte bevegelse og som synes det er fint å sitte i ro og studere utsikta. Det er en ferieform for de som er fornøyd med at daglig mosjon består av en spasertur eller to til restaurantvogna, eventuelt bare til enden av sin egen togvogn for å hente vann i samovaren.

Ferieformen er for den typen mennesker som synes det er fint å bruke mye tid på å planlegge daglige måltider og stell, som vil sitte enda mer i ro og studere landskap, som vil trimme hjernen med å tenke på hva klokka er nå, eller hva den er hjemme eller hva den er på stedet vi kommer til i morra osv. Jeg tror det er sånn at mennesker som elsker å ligge på sofaen sin også kan like denne ferieformen. Jeg elsker denne måten å feriere på. Så har jeg da også en veldig slitt sofa.

Min opplevelse av togturen er at det skjer noe hele tida. Etter å ha sett på varianter av trær, bebyggelse, slum, forurensning, vakker natur og endeløse sletter på tur mot Irkutsk, så har vi nå fått ny utsikt: Baikalsjøen. Langs denne fascinerende innsjøen kjørte vi i åtte timer etter å ha forlatt Irkutsk. Sjøen rommer omtrent 20 % av alt flytende ferskvann på jordas overflate, den er verdens dypeste innsjø med 1642 m på det dypeste. Den er 636 kilometer lang og 79 kilometer bred. 636 kilometer. Det er Lakselv – Tromsø det, etter E6. Ganske langt.

Da Baikalsjøen lå bak oss endret landskapet seg: vi klatret mer og mer opp i høyden og vegetasjonen endret seg. Fortsatt var det mye vegetasjon, men trærne ble lavere jo høyere opp vi kom. På denne etappen var det flere spor etter nylige skogbranner. Det var også noen små pågående skogbranner som tok oppmerksomheta. Utsikta og stasjoner underveis var opphav til et endeløst behov for å sjekke opp faktaopplysninger i reisehåndbøkene, og utløste også en undring over hvordan folk lever livene sine andre steder.

Vi ankom Mongolia sent på kvelden, etter en rimelig grundig grensekontroll både ut av Russland og inn i Mongolia. Det var stjerneklart og kaldt, så jeg antok at soloppgangen ville bli flott. Dermed lå det an til bruk av vekkerklokke. Morranslyset og soloppgangen var fantastisk, og absolutt verdt å stå opp for. Siden alle bildene er tatt med iphone, så kan jeg dessverre ikke briljere med et flott bilde av begivenheten. Det får bli neste gang. På morran hadde vi 40 minutter stopp i UlaanBataar, hovedstaden i Mongolia, så der fikk vi oss frokost på kafeen på perrongen. Ulaanbaatar ligger i høyden, på 1350 m.o.h. Lufta kjentes som høstlufta hjemme, kald, skarp og ren.  Vi har nå kjørt 6266 kilometer fra Moskva.

Mange turister stopper her for å oppleve natur og overnatte i Ger, men verken jeg eller Lars var spesielt giret på teltliv. I etterpåklokskapens lys ser vi at vi burde hatt et par dager i UlaanBataar, både for å oppleve det urbane livet og naturen rundt. Gjennom resten av Mongolia kjørte vi på grensen av Gobiørkenen. Hvis noen hadde fortalt meg på forhånd at det er utrolig flott å studere ørkenområder i nærmere 12 timer, ville jeg neppe trodd det. Men det er faktisk helt utrolig. Toglinja går i ytterkanten av ørkenen, som er 2400 kilometer lang og 1000 kilometer bred. Man ser små gerbosetninger, noen vannhull, flokker av kyr, hester og kameler. Jeg har  aldri vært noen hestejente; den interessen var det søstra mi som fikk. Men her, når vi snakker om voldsomme flokker, så var det helt umulig å være uinteressert. Og kameler er jo skikkelig kult. For et enkelt menneske fra Brennelv, så var kamelflokkene noe av det største på turen. I den grad det er mulig å velge ut hva som var størst, siden høydepunktene lå på rekke og rad bortover.

Vi var flere i vår vogn som kjørte tvers gjennom Mongolia, og vi fikk et slags fellesskap i vogna. Det ble litt sånn studenthybelaktig tilværelse, hvor vi kunne samles i fellesrommet – altså stå i gangen og henge (les: se på utsikta). I tillegg til meg og Lars var det noen amerikanere, et par fra Skottland og et ungt par fra sørlige Kina i vogna vår. Her fikk vi allverdens anledning til å trimme engelsken, som nok kan karakteriseres som en smule rusten. I alle fall min.

Ved grensepasseringen mellom Mongolia og Kina må det skiftes understell på toget. Dette skyldes ulik sporvidde i Mongolia og Kina. Toget må da heises opp og man bytter hjulsett.
Sånt tar litt tid, så totalt med passkontroll og hjulskift brukte vi 4 og en halv time. I dette tidsrommet er toalettene stengt. Da understellet var skiftet var det fortsatt en god time til avgang, og vi fikk forlate toget. Toalettene var imidlertid fortsatt stengt, men det var do på perrongen i grensebyen Erlian, så da var jeg berget. Trodde jeg. For her kom turens mest ubehagelige overraskelse: et stinkende hull i gulvet. Velkommen til Kina, Movik.

Pause i togkjøringa

Å kjøre tog er fint, men det er også fint å få andre impulser. Vi valgte å ta en tre dagers stopp ved Baikalsjøen. To av dagene var vi i Listvyanka, en søvnig og sjarmerende småby. Siste dag av togstoppen tilbrakte vi i Irkutsk.

To døgn i Listvyanka var litt i overkant lenge for oss, men det er kjekt å ha vært der. Det som preget den lille byen var totalt fravær av stress. Selv geiter, hunder og katter var preget av den stressfrie tilværelsen, og luntet rundt med en bedagelig slentrende stil.

Listvyanka har Baikalsjøen, man får nærkontakt med taigaen (eller vinterveden som vi kaller det hjemme), de har en god restaurant hvor vi fikk smakt russisk borsjtsj og lokale fiskeretter fra Baikal, og de har et lite sjarmerende bakeri som var verdt besøket. På varme dager er det sikkert fint å ta seg en tur ut med båt, men med 8 grader, regnbyger og god vind, var det lite fristende for oss.

Mange av husene her har svært enkel standard, og kan minne om 50-tallets Norge, med utedo og kjøkkenhager. Vi bodde på Baikal Chalet, et gjestehus i tømmer, en liten kilometer fra sentrum. Her var standarden som hjemme. Eneste forskjell var at dopapir måtte i bøtta ved siden av doen. Atmosfæren på huset var avslappet og frokosten tok – i all sin enkelhet – pusten fra oss. Den frokosten må være en av turens høydepunkter. Mulig det hadde å gjøre med at ernæringa på toget i 3 – 4 dager besto av nudler og brød med syltetøy.

Kjøkkenhage

Med tømmer følger det gjerne noe mer enn sjarm. For eksempel insekter. Her er det marihøner som gjelder. Store marihøner. De var overalt: i taket på badet, på gardinene, på dyna, i vinduskarmen. Heldigvis oppdaget jeg dem ikke før jeg hadde sovet en hel natt. Da jeg først oppdaget dem, ble bodyguarden fulltidssysselsatt med å plukke høner.

Byens beste restaurant hadde virkelig god mat. Her inntok vi både lunsj og middag. Lunsjen, som besto av suppe, ble gjennomført helt uten dramatikk.

Borsjtsj til fruen

Fiskesuppe til herren. Legg merke til vodkaen. Den ble servert uoppfordret, og bare til mannen.

Middagen vi inntok på kvelden var av det romantiske slaget. Det er jo tross alt bryllupsreise. Romantikken tok imidlertid brått slutt da vi kom til siste halvdel av middagen. Det hadde vært fint om jeg kunne skrevet at vi svermet tilbake til hotellet hånd i hånd under den vakre, klare stjernehimmelen. Det ble ikke helt sånn.

Istedenfor å rusle rolig til hotellet var oppmerksomheta rettet mot fremmedlegemet som satt godt fast i undertegnedes hals. Og ikke bare min oppmerksomhet. Også Lars sin. Og alle de ansatte på restauranten. Og de andre gjestene. Fisken fra Baikal klorte seg fast i halsen og ville verken opp eller ned. Et fiskebein. Og ikke et hvilket som helst fiskebein. Neida, fiskebein fra en omul, en diger fisk som kun lever i Baikalsjøen. Den er sikkert på størrelse med en småsei, i alle fall. Kanskje. Eller knapt. Hvor mange kjenner jeg som har hatt et omulbein kilt fast mellom baksiden av venstre mandel og drøvelen? Ingen, tipper jeg. Da får stjernehimmel være stjernehimmel, og romantikk være romantikk.

Fiskemiddag

Takket være mine grundige konsekvensutredninger før vi dro, så lå det selvfølgelig pinsett i bagasjen. Ikke det at jeg hadde sett for meg fiskeben i halsen. Så kreativ er selv ikke jeg. Flis i fingeren, derimot… Jeg har forresten med pinsett nesten uansett hvor jeg drar, men nå lå den på rommet. Her var det bare å holde seg i live til vi hadde kommet oss dit. Lars, som allerede tidlig i forholdet antydet at jeg er utstyrt med en svært velutviklet sans hva angår katastrofetanker, insisterte kraftig på at sannsynligheta for overlevelse nok lå på godt over 90 %. Han lot seg overhodet ikke rive med av mine fantasier om hull i spiserøret, betennelse og blodforgiftning, bein i lungen og kanskje til og med tarmslyng. Han klarte tvert i mot å overbevise meg om at jeg ville overleve spaserturen hjem til hotellet, og at han fint kunne klare å fjerne beinet ved hjelp av pinsetten.

Vel tilbake på rommet la jeg meg i stabilt sideleie mens Lars gjorde seg klar med lommelykt og pinsett. Å tulle rundt nede i halsen på meg er å be om bråk. Det kan øre-nese-hals-spesialisten som en gang forsøkte skrive under på. Den gang svimte jeg av 3-4 ganger allerede før undersøkelsen var kommet i gang, så her snakker vi pingle med stor P. Vel, nok om det. Lars lyste inn i halsen på meg, trakk ut fiskebeinet med pinsetten og befridde meg fra et liv i evig pine og kanskje tidlig død. Snipp snapp snute fiskebeinet ute.

Vi avsluttet togstoppen vår i Irkutsk. Irkutsk, som også kalles Sibirs Paris, er en universitetsby med rundt en halv million innbyggere. Transporten fra Listvjanka til Irkutsk kommer i kategorien ekstremsport, sannsynligvis også for mennesker uten kreativ katastrofetilnærming til livet. Sjåføren kjørte alt hva han klarte, men det var han langt fra alene om. Her var alle varianter av forbikjøringer, likegyldig om det skulle være en bakketopp eller sving rett foran. Vi kom fra det med livet i behold, og sannsynligvis var dette noe av det farligste vi utsatte oss for på turen.

I Irkutsk begynte værgudene å smile igjen, og vi fikk en herlig sommerdag. Det er kanskje litt i overkant  positivt å si at Irkutsk er en vakker by, men det er en fascinerende by, en urban by, en russisk by, en by med utrolig atmosfære. Her er en blanding av gammel og ny arkitektur, fra det helt falleferdige, til høyst moderne vestlig byggeskikk på sitt verste (les: glatte marmorflater og glassflater). Det er imponerende gammelmodige busser, de har sin egen chinatown, fullt av kafeer, det er vakre parkområder. Det er en by helt etter vår smak, og vi hadde trengt mange dager på å uttforske den. Her burde vi hatt bedre tid, men vi var effektive og fikk mye ut av den ene dagen vi hadde der. Vi startet med tre timer guiding, som besto av byvandring og besøk på etnografisk museum. Siste halvdelen av dagen hadde vi på egen hånd, og vi fikk testet kafeer, sett oss rundt og bare trukket inn sibir-lufta.

Bybuss

I Irkutsk kom følelse av å være midt i verden, midt i sentrum. Det er Sibir og Irkutsk som gjelder.

Travle dager på toget

Da har vi tilbakelagt 5300 kilometer og er kommet til Bajkalsjøen. Etter tre og et halvt døgn er det greit med et avbrekk. Jeg hadde en forestilling om at toglivet skulle gi meg rikelig med tid til lesing, strikking og produksjon av tekst til bloggen. Jeg fikk ikke gjort noen av delene. Det med strikkinga er ikke så rart.  Jeg er ikke allverdens ivrig med strikkepinnene når jeg er hjemme, så hvor ideen om at jeg ville få strikket på toget kom fra, det vet jeg ærlig talt ikke. Jeg har i alle fall fire garnnøster med, noe jeg normalt ville brukt et år på å strikke opp. Uansett: lesing og produksjon av tekst liker jeg, men likevel ble det ikke gjort. Det var rett og slett en travel aktivitet å kjøre tog.

Det tar mye tid å leve det daglige livet på toget. Man står opp, vurderer hva klokka er – i Moskvatid, lokalt og hjemme. Klokka på perrongen viser alltid Moskvatid, og så sitter man der og regner på hvor mye den er blitt lokalt etterhvert som man forflytter seg østover. Vi brukte mye tid på å studere togtabellen, lese om neste stopp, se hvor mye tid vi hadde på neste stopp, planlegge om vi måtte kjøpe noe der, dobbeltsjekke hva som var neste stopp og hvor mye tid vi har der osv. En kraftig øvelse i å transformere informasjon fra arbeidsminnet og over i langtidshukommelsen, med andre ord.

Mye tid gikk med til å lage kulinariske måltider med råvarer kjøpt på ulike stasjoner underveis (les: nudler), drikke te, re opp senga, studere landskap, snakke med medreisende, slumre, besøke restaurantvogna, lese mer om stasjoner underveis, se på kart og planlegge nødvendige toalettbesøk før toalettene stengte i forbindelse med hvert stopp.

Apropos medreisende, så var det stort sett ikke-russiske statsborgere vi snakket med. Russerne har ikke påtrengende gode engelskkunnskaper, så samtalene med dem ble ikke lange, med ett unntak: da Lars klarte å få en russer til å være tolk da han skulle veksle penger i restaurantvogna. Han klarte å spore opp den eneste engelskspråklige russeren på hele toget, bruke vedkommende som tolk og endte opp med å få en sinnsykt god vekslingskurs på euroen.

Turens beste investering.

Bestilte pomfri i restaurantvogna, fikk kokte poteter. Det var da jeg svelget en kamel og gikk over til dette:

Det var interessant å se den voldsomme variasjonen i levekårene til våre russiske naboer som kom til syne etter hvert som vi forflyttet oss lenger og lenger mot øst. Kontrasten til Moskva som en moderne storby med en imponerende bilpark og prangende gullbelagte bygninger ble påtrengende. Vi passerte bosettinger som var preget av variasjoner over enkel standard, hvor  moderne biler og gullbelagte løkkupler glimret med sitt fravær. De få bilene vi så her passet inn i bildet av det gamle kommunistrussland, nemlig gamle ladaer.

 

 

Ankommet Moskva

Da er vi i gang. Dagen har vært preget av enkelte små utfordringer, som har medført litt lett slitasje på tålmodigheta. Det positive er at vi er kommet oss til Moskva.

Jeg og Lars er enige om mye her i livet, men en av de tingene vi ikke enes helt om er hvorvidt inntak av frokost er et absolutt krav for å få en god dag. Der er jeg standhaftig; frokost må man ha. I dag innebar det å stå opp mens det ennå var natt for å få en kopp te og det daglige egget. Lars valgte å sove litt lenger,  noe som sannsynligvis har berget verdensfreden i familien gjennom dagen. Uansett, vi kom oss fra hotellet til flyplassen uten nevneverdige problemer. Ja, hvor galt kan det gå på en syv minutters busstur?

Så begynte hverdagens små utfordringer å melde seg. Dagens første overraskelse var et innstilt fly til København. Vårt fly. Og dermed mistet vi SAS-avgangen fra København til Moskva. Men det går jo alltids et fly. Vi ble ombooket og fikk plass på flyet til Stockholm. Så langt alt vel. Men videre skulle vi med Aeroflot. Aeroflot! For en kreativ sjel med høyst velutviklet sans for katastrofetenkning, fikk nevronene i pannelappene det ualminnelig travelt. Aeroflot! En av forutsetningene da vi planla turen var at vi ikke under noen omstendighet skulle reise med Aeroflot. Nå luktet det turbulens lang vei. Lars er en positiv innstilt sjel, så han så ikke helt problemet. Jeg, derimot, fikk bekreftet at det som kan gå galt, det går galt. Heldigvis ble det ikke så ille som jeg hadde sett for meg. Det ble nemlig ingen dagsrevysending som meddelte at et aeroflotfly med to norske borgere, 40 japanere og 100 svenske fotballsupportere var forsvunnet. Av og til går ting bedre enn forventet.

Det ble imidlertid flere utfordringer, blant annet var det litt smårusk i maskineriet hva angår innsjekking på aeroflotflyet. Dette var ikke verre enn av det ordnet seg fort og uten at det kom til noen form for dårlig stemning. Det som derimot skapte en lett følelse av oppgitthet var de to koffertene som manglet på bånd nr. 7 i Moskva. Min og Lars sin. Etter lange samtaler og utfylling av papirer i det russiske byråkratiet, ble koffertene etterlyst og vi kunne sette kursen mot hotellet. Hotellet er greit og rent, vi har trødd litt i nærområdet og fått handlet nye tannbørster og sokker. Hva angår sokker så er det et overraskende stort utvalg av lite lekre sokker her. Det var helt umulig å finne enkle sorte, så jeg endte opp med noen lilla. Jeg har aldri vært spesielt begeistret for lilla, men nå endte jeg også opp med lilla matchende tannbørste. Tennene er pusset og vi er klare for nye dager i Moskva.

Alt i alt er det vel bare å konkludere med at dagen tross alt ble bra. Det lønner seg å spise frokost.